På en 1. juledagsgudstjeneste Ragnhild Jepsen holdt som nyutdannet prest, kom det syv personer.
– Det var utrolig tungt å stå i. Da måtte jeg løfte blikket og tenke på den verdensvide kirken. De syv personene i Rena kirke denne juledagen var en del av en verdensvid gudstjenestefeiring, forteller hun.
På Rena ble Jepsen opptatt av at kirken skulle være folkelig.
– Trosuttrykk arter seg forskjellig. Jeg opplever at folk søker en hellighet og høytidelighet som ikke er pompøs eller livsfjern når de kommer til dåp, vigsel eller gravferd. Som biskop vil jeg derfor prøve å tydeliggjøre at hele livet, i alle dets stadier, har en naturlig plass i kirken.
Kulturåpen
Jepsen mener hun hele livet har stått i spennet mellom «kirken» og «livet der ute».
– Jeg kommer fra et kulturåpent hjem, og for meg har det alltid vært naturlig å være tilstede både i det sekulære og det kirkelige, i leikarringen og i Indremisjonens ungdomsarbeid. Jeg har aldri følt meg splittet mellom ulike miljøer, men heller hatt en drivkraft til å binde sammen disse ulike tradisjonene nettopp i kirken, sier hun.
Også i Nidaros, der hun har vært domprost i en årrekke, har denne drivkraften preget henne.
– I Nidarosdomen har jeg fått muligheten til å utforske trossuttrykk som binder sammen. Vi må være djerve i jakten på et felles språk, og kanskje ikke være redde for å være litt høytidelige. Hverdagsspråket og kirkens bønnespråk trenger ikke være det samme.
Inviterende
Jepsen tror disse erfaringene kan bli viktige også i Tunsberg.
– Biskopen er en symbolbærer, og det forventes at biskopen skal gjøre noe annet enn å administrere. Kirken i Tunsberg er like gammel som kirken i Nidaros, og biskopen vil gå inn i en lang tradisjon.
Som hallingdøl er Jepsen godt kjent med folkekirkeprofilen som preger Tunsberg bispedømme. Hjemme i Ål lærte hun også å bli glad i musikk, og kanskje særlig folkemusikk.
– Som biskop vil jeg innlede samtaler om hva kultur i kirken er og åpne opp for ulike kulturuttrykk. Det er en mulighet til å invitere dem inn som ikke først og fremst identifiserer seg med det kirkelige.
PÅ VANDRING MED KANDIDATENE: Disse kjemper om å bli biskop i Tunsberg
Eksistensen gjenopprettet
– Hvorfor måtte Jesus dø?
– Forsoningsverket er det som måtte til for at Gud igjen kunne ha samkvem med mennesker. Dette samkvemmet var ødelagt, og det måtte skje noe dramatisk for at det skulle gjenopprettes. Det kosmiske skaperverket, ja, hele eksistensen, trenger denne gjenopprettelsen og forsoningen med sin skaper. Og i oppstandelsen har nettopp det skjedd, og blitt mulig å gripe.
– Har livet to utganger, eller kommer alle til himmelen?
– Det spørsmålet ligger i Guds hender. En dag kommer dommen. Men vi vet også at Jesus elsket oss helt inn i døden og vant over dødsrikets krefter. I dette spennet er det vi lever og tror.
– Når i livet får et menneske en ukrenkelig egenverdi?
– Ved unnfangelsen.
Salmeskatten
Kirkemusikken har vært en rød tråd i Jepsens liv. Hun var med i komiteen for Salmer 97 og satt redaksjonskomiteen for Norsk salmebok 2013.
– Vi må bruke salmeskatten. Den binder oss sammen med kirkehistorien, på en gudstjeneste kan vi synge både de aller eldste og de aller yngste salmene. Favorittsalmen min er «Se solens skjønne lys og prakt». I familien min brukes den ofte til gravferd. Den viser et veldig spenn mellom slutten på livet og lyset for morgendagen.
LES INTERVJU MED DE ANDRE BISPEKANDIDATENE:
Ragnhild Jepsen: – Som biskop vil jeg innlede samtaler om hva kultur i kirken er og åpne opp for ulike kulturuttrykk
Øystein Magelssen: – I KFUK-KFUM blir jeg hver dag utfordret på hvordan vi bør møte unge mennesker som opplever kirken utenfra
Merete Thomassen: – Jeg tror flere og flere blir oppmerksomme på hvor problematisk byråkratisering er for Den norske kirke
Jan Otto Myrseth: – Biskopen skal være en som tjener nedenfra, ikke en som hersker ovenfra