Gravfølger blir oftere forstyrret

Lastebiler som presser seg inn i gravferdskortesjen. Biler som ikke stopper for et gravfølge som krysser veien.

Dette skjer oftere og oftere, hevder Knut R. Bygland i et innlegg på Facebook. Han eier Byglands begravelsesbyråer i Aust-Agder.

Sårt

– Problemet er omfattende, sier Bygland som har vært i gravferdsbransjen i nærmere 30 år.

I en kommentar til innlegget hans skriver en pårørende at det var sårt å opplevde at en bil presset seg inn bak gravferdsbilen som kjørte hennes avdøde mann.

Svært få stopper for begravelsesfølge, melder også Romsdals budstikke som siterer Arild Kirkeland i Kirkeland begravelsesbyrå.

Andres smerte

Problemet er ikke bare norsk. «Du kunne ventet. Du kunne erkjent at andres smerte var større enn ditt behov for å få deg lunsj», skriver den amerikanske presten Cindy Maddox i et blogginnlegg rettet mot dem som forstyrrer gravfølger.

I noen land, som for eksempel Storbritannia, har gravfølger ikke forkjørsrett, men i Norge sier trafikkreglene at man har vikeplikt for gravfølger og kortesjer. Dette kan kjøreskoler understreke tydeligere, mener Knut R. Bygland.

Respekt

«Dette sier noe om tida vi lever i», skriver presten Thore Wiig Andersen i sin Facebook-kommentar. Det handler mer om moral og holdninger enn lover og regler, mener kapellanen i Øyestad, sør for Arendal.

– Det handler ikke om respekt for kirken, men for våre medmennesker. Det tar bare to-tre minutter for et gravfølge å passere, sier presten til Vårt Land.

Han har selv har vært med på å stoppe trafikken.

LES OGSÅ:

• Denne likkisten lager du selv

• – Begravelser blir det nye bryllupet

• Etterspør fellesgraver på kirkegårder

• Gjør døde om til diamanter

Ritual forvitrer.

For 30-40 år siden var det bred enighet om hvordan man skulle opptre i møte med gravkortesjer. Når ritualene ikke er felles lenger, oppstår misforståelser og konflikter, mener Peter Bjerregaard.

Han er sosialantropolog og ansvarlig for utstillingen Letting go ved Kulturhistorisk Museum i Oslo. Den handler om tap og sorg i en materiell verden.

– Ritualene forvitrer. Vi står igjen kun med oss selv: Det er din sorg, ditt problem. Vi har ikke noen felles grep lenger til å takle sorg og død, sier han.

Fossil tradisjon

– Hvordan har bruddet med tradisjonene skjedd?

– Det er vanskelig å svare på. Jeg synes jeg kan se symptom på det neoliberale samfunnet der ingen skal være eksperter og bestemme over andre. Individet skal gjøres fri til å ta egne valg. Men vi risikerer å ende som små øyer, sier han.

Mens tradisjonene er autoriteter vi kan lene oss på, og bare delta i, skal vi i det moderne samfunn sette spørsmål ved gamle praksiser. Tradisjonen blir oppfattet som irrasjonell fossil. Vi skal heller være innovative og skape alt på nytt.

Det kan derimot ligge en befrielse i ritualer, mener Bjerregaard. Da trenger vi ikke å være opptatt av oss selv som et individ som skaper sin egen mening, for ritualene tvinger oss til å forstå at vi er del av et fellesskap. De kommer fra historie og tradisjon.

– Det er en menneskelighet som rekker ut over samtiden.

10 dagers gråt

I Vesten er døden lite institusjonalisert og sorgen lite synlig.

– Plutselig oppstår døden i vanlig, dagligdags infrastruktur, i form av et gravfølge på ein vei. Hvem har da retten? De som er i hverdagen, eller de sørgende i sin spesielle situasjon? spør Peter Bjerregaard.

I India, som han kjenner til, har sorgen klarere rammer. Slektningene skal gråte i ti dager, og menn som sørger skal klippe alt håret. Etter 30 dager er sorgfasen over, og man holder et ritual i familien.

– Overgangen er tydelig: Nå skal sorgen være over, og du må videre i livet.

Det kan høres litt mekanisk ut, erkjenner Bjerregaard, men det er en hjelp – både for sørgende og de som møter dem.

Bevisstløshet

Presten Thore Wiig Andersen mener at sekulariseringen har fjernet kunnskap om død og sorg. Kirken må ta opp slike tabutema, for eksempel blant konfirmantene.

Selv om et profesjonelt apparat tar seg av gravferd, kan det som vanlige folk gjør spille en vel så viktig rolle, mener han:

– Omsorg går ikke av moten.

– Er det ren egoisme når noen forstyrrer gravfølger?

– Nei, for det betyr at folk bevisst ikke bryr seg. Det er mer at de er bevisstløse.

Fjerner døden

Både gravferdskonsulent Knut Bygland og mener at døden har blitt mer privat.

– Døden var tettere på folk tidligere. Folk døde hjemme, sier Bygland.

Nå foregår flere og flere gravferdsseremonier i stillhet uten at det blir kunngjort i lokalaviser på forhånd. Seremoniløse begravelser har dessuten kommet. Når døden fjernes fra offentligheten, får ikke lokalsamfunnet delta eller vist medfølelse, mener byråeieren.

Fram til for 3-4 år siden kunne han oppleve at eldre stoppet for gravfølget, gikk ut av bilen og tok av seg lua. Det skjer ikke lenger.

Hektisk trafikk

Trafikken er mer hektisk enn før, men det er ikke nødvendigvis manglende respekt for pårørende og døde som gjør at folk ikke stopper, mener Gunnar Hammersmark som bransjeansvarlig og direktør for Virke Gravferd.

– Det er hektiske liv som er grunnen til at folk ikke er mer oppmerksomme, sier han.

Hammersmark registrerer ikke problemet som landsomfattende eller økende, men det dukker opp i enkelte deler av landet med jevne mellomrom.

LES OGSÅ:

• Åpner for stykkpris på begravelse og bryllup

• Flere vil ha asken spredd i naturen

• Stadig flere velger kremasjon

• Dødsturistene

• Her er de mest populære begravelsessangene