Denne likkisten lager du selv

– Jeg har prøveligget den, sier Gunnar Adolf Aanesland, fabrikk­eieren som rett før jul begynte å lage en type likkiste i tre – som byggesett.

I prøveliggingen la mannen på 120 kilo seg i kisten og ble kastet opp i lufta. Bunnen holdt.
 Aanesland mener den tilfredsstiller Gravferdslovens forskrift om kister, men den skal også testes i testlaboratorium.

Billigere død

Den flatpakkede gjør-det-selv-kisten fra Aanesland fabrikker på Birkenes koster omtrent halvparten av ferdiglagede kister, og produseres for «å gjøre prosessen rundt å dø billigere», ifølge produsenten. Etter hvert håper Aanesland at han kan selge rundt 1.000 av de totalt 40.000 kistene som selges årlig i Norge.

Kisten i ubehandlet gran kan males, pusses og dekoreres slik man vil.

– Tanken er at det er terapi i å gjøre kisten ferdig. Døden blir ufarliggjort, sier Gunnar Adolf Aanesland.

Snart skal også en gjør-det-selv-urne settes i produksjon.

Sensitivt

Nå tar gravferdsbransjen grep for å sikre kvaliteten på begravelsesmateriellet, melder KA, som er arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter. Standardiseringsutvalg for kister og urner (SKU) skal vurdere både eksisterende og nye modeller som kommer på markedet.

– Dette er såpass sensitive ting at kvalitetssikringen må styrkes, sier Eirik Stople.

Han er seniorrådgiver i KA og sekretær i utvalget.

Kollaps

En likkiste skal fortest mulig gå i oppløsning, men den skal heller ikke være av så dårlig kvalitet at den kollapser når presten kaster jord på lokket. Man vil også være sikker på at urner som senkes i havet faktisk synker og ikke driver opp på en strand.

Utvalget av kister og urner vil trolig bli større i framtiden. På det internasjonale markedet tilbys allerede kister i mange former og fasonger. Hva med en liggende telefonkiosk? I Sverige kan du kjøpe en pappkiste til kremering. Flere tilbyr miljøkister som komposteres fortere.

Endring kommer

På Tore Konnestads begravelsesbyrå i Grimstad er det lov å lage sin egen kiste. Konnestad forteller at eik tidligere var brukt i kister, men det harde treslaget brytes for sakte ned. Bønder på Sørlandet vil ha furukister, erfarer han. Nordmenn er ellers tradisjonelle og velger oftest hvite sponkister.

Om ti år vil imidlertid mye være annerledes, mener han. Blant annet tror han at flere vil velge gjør-det-selv-kister. At standardene blir tydeligere synes han er «ryddig og greit».

– Det er mange forskjellige kister på markedet, og flere kommer til å importere kister fremover, sier Tore Konnestad, som selv importerer kister fra Ukraina.

LES OGSÅ: – Begravelser blir mer en hyllest av levd liv

Like i døden

Standarder er bra for både for pårørende og kirken, mener Birgitte Lerheim, teolog og forsker ved Det teo­logiske fakultet.

– I gravferdsritualet er det likheten mellom oss som understrekes. Trenden med individualiserte gravferder understreker tanken om vår unikhet, men bibel­tekstene understreker at vi skal bli til støv, og at vi er like for Gud i døden.

– Hva kan kirken tillate av kister og urner?

– Innslag som snakker mot liturgien om at vi alle er like overfor døden, er kanskje ikke så lurt. Men kirken må være
forsiktig med å være smaksdommer over hva som hjelper folk til å leve med tap, sier Lerheim.

Kiste er omsorg

I kirken er det rom for mer individualisering, mener hun. En kiste som er utformet som en racerbil vil uansett bli «innhentet» i jorda eller i kremasjonsovnen og bli til støv.

Valget av kiste eller urne er også en del av omsorgen på­rørende vil vise avdøde. Dette har Birgitte Lerheim sett i
estetiseringen av døde spedbarn gjennom historien, noe hun har forsket på.

– Det er noe dypt menneskelig i dette, sier hun.

LES OGSÅ: I kø for å fryses ned

Penger og miljø

Standarder hjelper pårørende til å stå mot presset til å bruke for mye penger på gravferden, mener teologen.

At man kan bygge en kiste selv er i tråd med gamle tradisjoner, peker hun på. Det er dessuten sunt å slik delta i omsorgen for den døde.

Også av miljøhensyn er det lurt med standarder på kister og
urner, mener Birgitte Lerheim:

– Hvor mye lakk og dritt skal vi putte i jorda?