Stefanusalliansen: 50 år for retten til å tro og samles

I 1966 ble Richard Wurmbrand verdenskjent da han vitnet i en amerikansk senatshøring og tok av seg skjorta foran TV-kameraene. Til syne kom arrene etter torturen han hadde gjennomgått. Wurmbrand ble kjent som «undergrunnskirkens stemme», og viet resten av livet til å løfte fram i lyset kristenforfølgelsen som foregikk i kommunistiske land.

Den rumenske stemmen for undergrunnskirken var bakgrunnen for at Stefanusalliansen ble til.

Undergrunnsprest

Før Wurmbrand dro til USA, hadde han vært i Norge. Dit kom han 2. juledag 1965 etter at rumenske myndigheter gjennom flere år hadde fengslet ham og torturert ham brutalt. Wurmbrand var jødisk, og ble kristen som 29-åring i 1938. Da Sovjetunionen okkuperte Romania i 1944, startet Wurmbrand som da var ordinert prest, en menighet for rumenere som bodde på bygda, og for russiske soldater. Da regjeringen forsøkte å ta kontroll over kirkene, startet Wurmbrand en undergrunnsmenighet.

I februar 1948 ble han arrestert. Åtte år senere ble Wurmbrand løslatt, men igjen arrestert tre år senere, i 1959. I fengselet ble han utsatt for hard psykisk og fysisk tortur, ifølge Wikipedia. Myndighetene ga ham falsk navn og prøvde å gi hans kone inntrykk av at han var død. Kona Sabina Wurmbrand trodde ikke på det.

I 1964 ble Wurmbrand gitt amnesti og løslatt. Norsk jødemisjon (senere Den norske israelsmisjon) og Hebrew Christian Alliance hadde via innsamlede midler betalt løsepenger. Wurmbrand ble møtt med tvil om han snakket sant og var den han ga seg ut for. I den lutherske, amerikanske kirken ble han tatt imot, og fikk holde tale etter at hovedpastoren i kirken hadde gjort en grundig bakgrunnssjekk av ham. Rundt kaffebordet hjemme hos en av kirkegjengerne oppfordret Wurmbrand sterkt til å starte en organisasjon for å hjelpe kristne bak jernteppet. I 1967 startet fem personer organisasjonen «Misjon bak jernteppet», som senere ble til Stefanusalliansen. Siden 1970 har organisasjonen gitt ut «Magasinet Stefanus».

– Møtet folk hadde med Wurmbrand var viktig. Det ene var at han kom som et sannhetsvitne som fortalte hvor ille det var. Samtidig var han håpefull på mulighetene, sier Hilde Skaar Vollebæk, konstituert generalsekretær i Stefanusalliansen.

Hemmelig

En av Stefanusalliansens kamper står fortsatt om retten til å samles. Organisasjonen understreker at religionsfriheten som er fastslått i FNs menneskerettserklæring, også innebærer en «frihet til alene eller sammen med andre, offentlige eller private, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, iakttagelse av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning», som det heter i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

Når Stefanusalliansen i oktober og november markerer sitt 50-årsjubileum er «retten til å samles» et av temaene. Under «Søndag for de forfulgte» i november får Russland, Sentral-Asia og de ekssovjetiske områdene spesiell oppmerksomhet. Tidligere i høst var Iran et tema i rapporten «Tro, håp og forfølgelse II», som ble laget av Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas) i samarbeid med Stefanusalliansen, Mellomkirkelig råd og Norges kristne råd. I rapporten kommer det fram at kristne i Iran må praktisere sin tro i hemmelige husfellesskap. På tross av dette regnes Iran for å ha den største kirkeveksten i verden.

Viktig røst

Jon Ole Martinsen, seniorrådgiver i Noas, mener Stefanusalliansen har et svært godt nettverk og kontakter som var verdifulle for arbeidet med rapporten.

– Stefanusalliansen er en viktig røst for de forfulgte kristne, både i Norge ved å sette søkelys på dem som blir undertrykt på grunn av sin tro, men også direkte mot de som er berørt, sier han.

I statsbudsjettet for 2018 har regjeringen foreslått å øke bevilgningen til innsatsen for tros- og livssynsfrihet med 30 millioner kroner for 2018. Martinsen synes regjeringen virker mer opptatt av å kjempe for trosfrihet i utlandet enn i Norge.

– Vi ser at utlendingsforvaltningen henger etter i forståelsen av trosforfølgelse. Derfor er denne rapporten viktig.

Framover vil Noas prøve flere saker for retten. Martinsen mener at norske myndigheter har en vei å gå for å forstå hva det vil si å leve ut troen, og at det kan være viktigere for en person som i voksen alder konverterer til kristen tro å møte andre kristne enn det kan se ut som i land som Norge der staten og samfunnet er mer sekulært. I tillegg til selve troen oppfatter myndighetene i et land som Iran alle grupper som møtes i hjemmene som mulig opposisjon til regimet.

– De blir ofte anklaget for å samarbeide med utenlandske fiender og agenter. Bildet vi har fått opptegnet i Iran nå er at risikoen ved å møtes i husmenigheter og reaksjonene er mer omfattende enn vi har sett før, sier han.

Ifølge generalsekretæren i Stefanusalliansen tyder systematisk forskning fra det amerikanske forskningssenteret Pew på at trosfrihetens kår ikke er bedre enn for 50 år siden. Hun synes det er vanskelig å svare på om det er mindre tortur, men mener at det kan være flere som utøver troen sin i skjul fordi de vet at konsekvensene av å leve den ut åpent, er dramatiske.

– For oss er det også viktig få frem den troen som faktisk overlever under forfølgelse og diskriminering. Vi hører mange sterke vitnesbyrd. Det er viktig å lytte til deres erfaring. Mange opplever et sterkt gudsnærvær i sin lidelse, og er klare på at de setter pris på å bli husket på og bedt for, og at noen taler deres sak i en forferdelig situasjon, sier Vollebæk.