Utfordres av livskamp og nød

– Kirken må ydmykt lytte til mennesker og endringer i tiden. I kirken ligger en rastløshet som alltid søker å formidle Guds kjærlighet i ord og handling, sier Paul Erik Wirgenes.

Han er Den norske kirkes sjefsstrateg i egenskap av være Kirkerådets direktør i avdeling for menighetsutvikling. På generalforsamlingen til Det norske misjonsselskap tidligere i sommer holdt han foredrag om hva i samtiden som utfordrer kirken og Misjonsselskapet, som en organisasjon innen kirken:

Endret eksistensielt landskap.

Vestlig teologi har snakket mye om skyld og behovet for en nådig Gud.

– Det er fortsatt relevant, men da jeg var studentprest hadde jeg ikke mange samtaler der ropet etter en nådig Gud var øredøvende. De handlet mer om skam og problem rundt selvbildet, enn tradisjonell skyld, sier Wirgenes.

Kirken trenger å lytte til «nødsbildet», det som mennesker opplever som vanskelig i livet, de store livsspørsmålene.

– Hvordan ser vår søken etter Gud ut nå, hva skaper avstand mellom mennesker og mellom mennesker og Gud?

Når Wirgenes leser om sommerens kristne arrangement finner han mye lovsang og lovsangsteam, men ingen som går på let etter «de vanskelige ordene».

– Det er ingen grunn til at kirka skal legge lokk over de vanskelige livserfaringene. Vi må også synge om livskamp, angst, om kronisk sykdom og ensomhet. Jesus evnet å høre rop som mengden søkte å fortie.

LES OGSÅ: Kaster Gud ut av terapirommet

Weekend-kulturen

Søndagen er fremdeles viktig «for å feire Jesu oppstandelse», mener Wirgenes, men reising i helgene gjør at gudstjenestene blir nedprioritert.

Flere enn noen gang går på gudstjeneste, men de går sjeldnere, viser Kirkerådets analyse av gudstjenestetallene. Flere mennesker er med i dåpsfølgene. Men kjernen av folk som uansett deltar, ser ut til å være mindre.

Flere er i kirken på hverdager enn man vanligvis tror, hevder Wirgenes. Men flere menigheter kan ha nytte av kveldsgudstjenester og menighetsskoler i uka. Stengte kirker på hverdager, eller nå i ferien, er ellers en utfordring.

LES OGSÅ: Gudstjenestelivet blomstrer ikke

Heltidsjobb-livet

Krevende heltidsjobber gjør at mange ikke orker å involvere seg i kristent arbeid. Det forventes at foreldre bruker sitt overskudd til å delta frivillig i barnas enorme fritidstilbud.

LES OGSÅ:

[ Går ikke i kirken av plikt ]

Svekket kristen kunnskap

Det er langt på vei slutt på den lavkirkelige kulturen med bibeltimer og møteserier på kveldene. Det utgis vesentlig mindre litteratur om kristen basiskunnskap, peker Wirgenes på.

– Den undervisende forkynnelsen har tapt terreng også på søndagene. Et av de viktige spørsmålene framover er hvordan kirken skal medvirke til kunnskap og erfaring om kristen tro, sier han.

En satsing på trosopplæring for voksne står på kirkens strategiplan i årene framover.

Endret i frivillighetskultur

Lojalitet til organisasjoner er markert svekket. Det er mer frivillighet enn noen gang, men det viser seg i korttidsengasjement. Det er dessuten mer kamp om å få frivillige til å delta.

Fritidskonkurranse

Konkurransen mellom tilbud til barn og unge, men også voksne, er stor. Kultur i kirken har økt mye de siste årene. Han tolker det som at folk er åpne for å delta i kirken, men kritiske til hva de er med på.

Familiemønstre i endring

Wirgenes er uenig i at familien er svekket. Kjernefamilien og den tradisjonelle familieverdier står sterkt i samfunnet, mener han. Men bildet er mer sammensatt enn før: Mange samboere, mange har flere samboerskap og høye skilsmissetall.

– Det har aldri vært flere som har levd i et parforhold. Samtidig er det lenge siden så mange har vært alene som nå.

Spørsmål om gode ordninger for likekjønnet samliv truer ikke familien, synes Wirgenes. En likekjønnet vigselsliturgi gjør det tvert imot enklere for kirken å være offensiv til å snakke om familie og samliv, seksualitet og hvordan skape et samfunn med gode relasjoner.

LES OGSÅ: – Jo mindre du eier, jo friere er du

Mammon

Mammon truer oss. Å være kirke i verdens rikeste land krever kritisk refleksjon rundt rikdom, mener Wirgenes. Hvorfor snakker vi så sjelden om penger og om vår forvaltning av hva vi har?

Wirgenes forteller om sitt besøk i en menighet i Vest-Afrika der to menn ble kalt fram før gudstjenesten startet. Den ene hadde tatt tilbake kona han hadde skilt seg fra da han ble kristen. Da han fant henne som tigger på markedet, tok han henne tilbake som kone. Den andre mannen hadde ikke gitt tienden. Det endte med at den polygame fikk nattverd, mens han som ikke hadde gitt tienden fikk ikke.

– Det ville være utenkelig i Norge å bedrive kirketukt fordi vi ikke gir nok. Hvorfor er dette vanskeligere i ett av verdens rikeste land?

LES OGSÅ: Nå kan du kjøpe ditt eget bedehus

Bedehuskulturen forvitret

Antall foreninger har rast nedover. Bedehus legges ned. Tidligere sto kirken for seremoniene, mens bedehuset hadde vennskap og nære fellesskap.

Flere av de gjenværende bedehusene går i retning av forsamling og menighet.

– Hvordan finner vi fram til et frodig samliv mellom smågrupper og kirke, og mellom organisasjon og kirke, er et viktig utviklingsarbeid foran oss. Samspillet er en rikdom, sier avdelingsdirektøren.

LES OGSÅ: Bedehus og folkekirke nærmer seg hverandre

Privatisering

Menighetsbegrepet blir for privatisert når smågrupper, der medlemmene ofte er like, kalles menighet, mener Wirgenes.

– Kirke er alltid mer: Mangfold, gudstjenestefeiring, det store «vi», det overlokale og det overnasjonale.

Wirgenes har likevel tro på spesialmenigheter for grupper av befolkningen, enten det er alder, interesser eller annet som knytter sammen. Menigheter trenger tilhørigheten og samvirke i et kirkesamfunn.

LES OGSÅ: Færre går i kirken, flere går til nattverd

Lettbent

Wirgenes har ikke svar på alle utfordringene, men peker på at Den norske kirke arbeider med strategier for å møte dem. For første gang skal Kirkemøtet neste år diskutere økonomi og etikk. Det forbereder også en sak om kirke og kultur.

– En kirke er avhengig av lettbente strukturer om vi skal løpe etter så godt vi kan, sier Paul Erik Wirgenes.

– Skal kirken løpe etter?

– I misjonsbefalingen ligger et imperativ om å gå. Slik har kirken som vesen bevegelsen i seg – for å gjøre Guds kjærlighet kjent.

– Hva med å stå i ro og stole mer på tradisjonen, som Den katolske kirke?

– Sier man det, kjenner man ikke Den katolske kirke. De lager gudstjenester for ulike grupper innvandrere. De utfordres av endringen – samtidig som de stoler på tradisjonene. Jeg sier ja, takk begge deler.

Nye boligstrøk

– Hvordan kan en tung størrelse som Den norske kirke være lettbent?

– Vi trenger å være en kirke som ser et nødsbilde i utvikling, enten det er flyktninger eller økt fattigdom. Vi trenger å se i god tid at det bygges 12.000 nye boliger i et område. Immigrantmenighetene er et eksempel på vi ikke har sett behov som grupper har. Flere av dem har stilt oss spørsmål som vi ikke har svart på, for eksempel «vi er en tverrkirkelig menighet, er det plass for oss i Den norske kirke?», sier Paul Erik Wirgenes.