Var fascinert av synd og Nietzsche

Det var ikke bare den kinesiske staten som hadde et horn i siden til Liu Xiaobo. Fredsprisvinneren var også upopulær blant kinesiske intellektuelle – på grunn av sin skarpe kritikk av kinesisk kultur.

Liu interesserte seg for vestlig kultur og filosofi. Han beundret Nietzsche og andre vestlige filosofer, og stilte spørsmål som er uvanlige i Kina.

I sin artikkel The Tragic Duality of Man: Liu Xiaobo on Western Philosophy From Kant to Sartre, beskriver sinologen Woei Lien Chong fra Universitetet i Leiden i Nederland hans sammenligning av vestlig og kinesisk kultur:

– I Lius øyne gjør konseptet synd, og bevisstheten om at mennesket er et tragisk vesen, den vestlige kulturen overlegen kinesisk kultur, og har i tillegg skapt større personligheter innen religion, filosofi og kunst, skriver Chong.

Hennes artikkel er i stor grad basert på gjennomgangen av Liu Xiaobos eget verk, boka The Criticism of Choice.

Lius kritikk skal være farget av en forakt for det utilitaristiske verdenssynet som dominerer i kinesisk konfutsianisme. Blant annet refererer han fra en samtale han hadde med forsvarere av konfutsianisme, som mente kristendommen var upraktisk fordi den prioriterer å dele med alle, framfor å sette sine egne høyest.

LES MER: Et tap for Kina, og for oss

Sårbare overfor kritikk

– Denne kritikken er han ikke alene om i Kina, sier Torbjørn Færøvik, forfatter og Kina-kjenner.

– Kina har i mange århundrer vært en ganske isolert sivilisasjon geografisk, som fikk bygge opp seg selv. Dermed ble de stående fast i svært bestemte tankemønstre i mange århundrer, noe som førte til problemer da de møtte på vestlig sivilisasjon.

– Kina er fortsatt sårbare overfor kritikk. Det er verdens mest naturlige ting å kritisere hverandre i vestlig sivilisasjon, men Kina har fortsatt et bilde av seg selv som Midtens rike. Når man kombinerer dette med kommunistisk ufeilbarlighetstenkning, blir det en giftig blanding.

Fotografisk hukommelse

Færøvik legger vekt på Lius bortimot fotografiske hukommelse, samt hans oppvekst under kulturrevolusjonen, som var en svært traumatisk fase i kinesisk historie.

– Han ble svært spørrende og søkende. Han fikk se nepotismen og dobbeltmoralen i det kinesiske samfunnet. Da han først begynte å lese vestlig filosofi, oppfattet han det som enormt frigjørende.

Færøvik forteller at Liu Xiaobo begynte som underviser på ulike universiteter i Kina, i en periode da han og mange andre kinesiske intellektuelle var svært vestligvennlige.

– Mange hyllet Vesten ukritisk, og mente nærmest at de sto på dørstokken til paradiset. De fleste av disse fikk etter hvert et mer realistisk syn på verden, det er jo mye galt her i Vesten og. Men før den tid hadde Liu Xiaobo sagt mye han senere angret på.

Blant annet kommenterte Liu Xiaobo til bladet Liberation Monthly i Hong Kong i 1988:

– For å få en ordentlig historisk transformasjon i Kina, ville landet måttet bli kolonisert i 300 år.

LES MER: Nobelprisvinner Liu Xiaobo er død

Modererende på Tianenmen

Xiaobo ble først kjent i Vesten for sin rolle i demonstrasjonene på Den himmelske freds plass (Tianenmen-plassen) i Beijing i 1989.

– Han var en av lederne, men spilte etter hvert en modererende rolle ved å overtale studentene til å trekke seg tilbake før militæret kom inn på plassen. På den måten reddet han kanskje flere tusen menneskeliv, mener Færøvik.

– Deretter var han inn og ut av fengsler resten av livet.

Samtidig avviser han en vanlig påstand om Liu i Vesten:

– Han tok ikke initiativ til Charter 08. Den gangen mente han ikke tiden var moden, og var skeptisk til å signere.

Charter 08 var et manifest fra kinesiske intellektuelle i 2008, som krevde demokrati og menneskerettigheter. Xiaobo skal aldri ha vært for en demokratisering av Kina over natten.

– Men da han først gikk inn for det, gikk han inn med hud og hår.

I 2009 ble Liu Xiaobo fengslet for å ha underskrevet manifestet, og dømt til elleve års fengsel. Mens han var i fengsel, fikk han Nobels fredspris for 2010. Han pådro seg leverkreft, som han døde av torsdag.