Cæcilie Stang husker det godt fra den tiden da hun besøkte familien i Ryfylke i Rogaland.
– Dette var skumle greier for et barn. Når bålet ble satt fyr på i tussmørket, tenkte jeg at det var på kanten – det var som om du så et menneske der, stående på toppen av bålet, sier Stang som er fra Kristiansand.
Hun er til daglig førstearkivar ved Statsarkivet i Hamar og utdannet etnolog. I en artikkel om heksebrenning skriver hun at å brenne en dukke på sankthansbålet har vært en tradisjon i mange bygder i Norge.
Filledukker
– Ikke mange kjenner til dette i dag. Min generasjon er nok den siste som husker dette fra oppveksten på 50-60-tallet, hvor det hang igjen noe av det gamle samfunnet som var preget av manuelt jordbruk, sier Cæcilie Stang.
Mange steder i Danmark er det også vanlig å brenne papirhekser på sankthansbålet. Tradisjonen skal ha kommet med tyske håndverkere på 1860-tallet. Også i Tyskland praktiseres dette fortsatt.
Sankthansfeiring i Baierbrunn i Tyskland. Her praktiseres fortsatt skikken med å plassere en kvinnedukke på toppen av bålet. Foto: iStock photo
Hvis dette også er en importert skikk til Norge, mener Cæcilie Stang det kan stemme at det kom med generasjonen til hennes oldefar.
Filledukker eller halmdukker på bålet var del av et slags historisk skuespill som tematiserte tida med heksebrenning, skriver ABC Nyheter.
I 1945 vet man at det ble brent dukker som symboliserte kjente nazister i både Oslo og Odda.
Krona på verket
Som barn var Cæcilie Stang med på å lage sankthansbålet og heksedukken som lignet på et fugleskremsel. Den var krona på verket. Hodet ble laget av en stor kålrabi, eller en nylonstrømpe fylt med bomull. Gresstrå på hodet til dukken var hår.
– Ingen som sa at det var noe rart ved å brenne heksedukker?
– Nei, det var helt kurant at skulle være heks på bålet. Når det knyttes til slekta, opplevde jeg som barn at dette var naturlig. Hekseprosesser er ellers et rart fenomen. Hva får noen til å brenne folk? Det er bestialsk. Men det har pirret nysgjerrigheten til mange historieinteresserte, sier Stang.
Familien hun vokste opp i var opptatt av historie og tradisjoner, og barna fikk «systematisk opplæring».
– Ikke rart at jeg endte opp som etnolog, sier hun og ler.
Helligdag
Bålene tennes på sankthansaften 23. juni, men det er dagen etter – 24. juni – som er selve sankthans, dagen for feiringen av Johannes døperen. I Norge var dette en helligdag fram til 1770, da antallet festdager og helligdager ble kuttet hardt i. For det protestantiske Majoritets-Norge er det altså ingen helligdag, men det er det for katolikkene.
Ole Martin Stamnestrø nøler litt når vi spør om han skal feire sankthans. Svaret burde vel være opplagt for en som er katolsk sokneprest i Ålesund og generalvikar i den katolske menigheten i Trondheim?
– I år er det en viktigere fest enn ellers, for da faller nemlig festen for Jesu hellige hjerte på denne dagen. Den fortrenger kveldsmessen som vi vanligvis har på sankthansaften, forklarer han.
Helgen
Men på selve sankthansdagen feires det messe. Den regner katolikkene som høytidsdag av første klasse. Det betyr at det er en av de viktigste dagene i kirkeåret. For katolikkene er nemlig Johannes døperen en helgen.
– Jeg har inntrykk av at denne festen var viktigere i middelalderen når det gjelder folkefromhet. Vi har ingen spesielle skikker eller prosesjoner i dag, sier Stamnestrø.
Johannes døperen er en viktig skikkelse å feire, ikke minst nå når menneskeverd, abort og livets begynnelse debatteres, mener han:
‘Vår familie’
– Johannes er absolutt en helgen for vår tid. Han sparket i sin mors, Elisabeths liv, da hun møtte Maria som var gravid med Jesus. Jesus lot sitt første vitne om seg selv være et ufødt barn, sier Ole Martin Stamnestrø.
I katolsk tradisjon er det vanligvis helgenens dødsdag som markeres, men i døperens tilfelle feires altså fødselsdagen med sankthans.
– Hvorfor er det viktig å feire en helgen?
– Det er viktig, for vi tror at de er vår familie. De er døde, men likevel levende et annet sted. De har to funksjoner: De ber for oss, og de er eksempler til etterfølgelse. De er ulike typer, og de viser at hellighet – det å følge Jesus – er mulig for alle mennesketyper, sier Ole Martin Stamnestrø.
Internasjonal
Blant katolikker er sankthansfeiringen størst i Nord-Europa, spesielt blant polakker, litauere og latviere, ifølge Darko Wakounig, som leder menighetsrådet i St. Hallvard menighet i Oslo. Kirken bruker anledningen til å lage internasjonal fest.
– Vi har invitert alle i menigheten til å vise sine nasjonale tradisjoner, sier Wakounig.
Etter messen klokka 18 tennes et lite bål utenfor kirken. Da skal en latvisk dansegruppe opptre, eritreere skal vise liturgisk dans og to polske musikkgrupper skal spill. Dessuten blir det eritreisk, vietnamesisk og polsk mat.
Kristning
Hvorfor faller sankthans på 23. og 24. juni? Den førkristne tradisjonen med midtsommerfest er noe av forklaringen. Men som minnedag for døperen Johannes henger datoen sammen med jula.
Kirken la julefeiringen midtvinters. Ikke fordi Jesus ble født natt til 25. desember, men for å overta det tradisjonelle midtvintersblotet og slik fordrive hedenske skikker. Siden Johannes ble født seks måneder før Jesus, passet det da bra å legge feiringen midtsommers og overta den folkereligiøse kristne tradisjonen. Det skjedde på 400-tallet.
Den hedenske skikken med bålbrenning ble beholdt.
– Ild var et magisk middel, sier Cæcilie Stang.
– Hvorfor trodde man det?
– Bålet er renselse, ilden brenner rent. Midtsommer var den lyseste tiden, og det var mye tanker og tro rundt dette. Man trodde de underjordiske var urolige. Alle onde ånder var ute og spesielt aktive rundt den tiden. Bålet skulle da rense, men også beskytte mot det onde, sier førstearkivaren.
