– Hva gjør deg til en god biskop for Oslo?
– Det må være den personen jeg har blitt og den ledererfaringen jeg har fått i ulike kristne sammenhenger, også som sokne- prest og domprost i Oslo. Jeg kjenner prestenes situasjon og ønsker å være en åndelig leder.
– I hvilke saker mener du kirken skal ha en tydelig stemme?
– Alt som handler om grunnleggende verdier – menneskeverd, fred, forsoning for å nevne noe. Menneskets egenart må kirken kjempe for, uansett hvem det gjelder. Særlig må kirken være en stemme for alle utsatte. Gud er en jordvendt Gud som har blikket vendt mot mennesker som lider og er glemt.
– Hvilken konkret sak vil du gi din stemme til?
– Det første jeg tenker på nå, er flyktningkrisen. I Norge sies det at vi har «løst» den, men det har vi da ikke. Antall flyktninger i Europa er fortsatt stort. Vi kan ikke være så opptatt av egen velferd at vi ikke er villige til drøfte hvordan vi kan bidra enda mer. I dette krevende landskapet må kirken være en kritisk røst.
– En ferdig utdannet teolog er samboer og vil at du skal vigsle han/henne – hva gjør du?
– Jeg vil vite om motivasjonen til å bli prest og hvordan livet henger sammen. Personlig er jeg åpen for å vigsle prester som lever i ordnet samboerskap, men vil gjerne lytte til de andre biskopene og ønsker at spørsmålet skal drøftes mer i kirken.
– Vier du likekjønnede?
– Ja.
– En prest nekter å ha tilsyn av deg på grunn av ditt standpunkt om likekjønnet vigsel – hva gjør du?
– Jeg vil snakke med presten og se om vi kan finne fram til forståelse. Er det umulig, vil jeg rådføre meg med preses. På bakgrunn av Kirkemøtets klare vedtak, er det uholdbart om en prest ikke vil anerkjenne meg som biskop. Likevel har jeg så stor respekt for menneskers samvittighet at jeg vi gå en del runder før jeg trekker en endelig konklusjon.
– Hvem og hva har betydd mest for deg personlig i din vei til bevisst kristen tro?
– Min mormors oppriktige tro betydde mest for at jeg ble kristen. Hun lærte meg å be og ga meg et hefte som het Daglig lys. Det var ett bibelvers og ett salmevers for hver dag. Jeg leste det hver kveld og husker ennå hva som står der. Oddvar Søvik, som var skoleungdomsprest da jeg gikk på gymnaset, betydde mye for bibelkunnskap og teologisk interesse. Gjennom Olavstipendet jeg fikk i 2011 utfordret frigjøringsteologen Jon Sobrino meg: Skal du være en troverdig kristen, må du ikke bare følge den oppstandne Kristus, men også Jesus fra Nasaret som viste barmhjertighet og gjorde motstand mot undertrykkere.
– En prest blir anklaget for grenseoverskridende atferd mot en konfirmant – hva gjør du?
– Det vil jeg ta alvorlig og følge retningslinjene vi har for slikt i kirken. Jeg må konfrontere vedkommende med anklagen. Presten må permitteres inntil saken er avklart.
– Som fersk misjonsleder i Frikirken fikk du en sak i fanget der et tidligere misjonærbarn anklaget en lærer for overgrep. Hva lærte du av den saken?
– Jeg lærte å ha nulltoleranse for overgrep og å tro på dem som forteller at de har vært utsatt for det. De bærer med seg et stort traume. Den som er anklaget må konfronteres, og erkjennelsen må være skriftlig. Tidligere ble jeg overrasket av at overgrep kunne skje i kristne sammenhenger. Det blir jeg dessverre ikke lenger.
– Hvor ofte opplever du noe uforklarlig, noe som du vil kalle Guds under?
– Jeg er reservert mot å bruke det uttrykket. Men jeg øver meg i å gjenkjenne Gud i hverdagen. Det gjorde jeg for eksempel da jeg spiste middag med flyktninger i domkirkens krypt. Samhørigheten vi erfarte, på tross av ulik livssituasjon, var for meg et uttrykk for Guds nærvær. Ellers opplever jeg stadig at ting «legger seg til rette» på en måte jeg ikke kunne planlagt.
Min mormors oppriktige tro betydde mest for at jeg ble kristen.
– Hva vil du gjøre for at flere skal søke til kirken igjen?
– Først og fremst ønsker jeg å bidra til at prester og andre medarbeidere er motiverte. Jeg ønsker å framstå i det offentlige rom på en troverdig måte, og ønsker at kirkens forkynnelse skal berøre livet. Jeg har forkynt siden jeg var konfirmant og jobber mye med hvordan jeg skal forkynne nå. Noen ganger sender jeg prekenene til min sønn (som er journalist i Klassekampen red.anm.) for å teste dem. Andre ganger går de til min mann, som er prost.
– Hvilke utganger har livet?
– Jeg tror det er to utganger, men kaller det ikke himmel eller helvete. Ingen tvinges til et liv med Gud, jeg tror vi har et valg. Jeg har tillit til at Jesu død og oppstandelse har åpnet for felles- skap med Gud, også utover døden. Jeg vil ikke spekulere, bare stole på Guds godhet og rettferdighet.
– Hvordan vil det at du har en funksjonshemmet datter eventuelt prege bispegjerningen din?
– At jeg har vært mye sammen med henne har gitt meg dypere kjennskap og kjærlighet til mennesker som er annerledes enn forventet. Det har også gitt meg en evne til å stå i krevende ting over tid. Jeg har lært å kjempe for det jeg tror på, men det har også hjulpet meg å lede mennesker som tenker annerledes enn meg.
– Også de vrange prestene?
– Noen prester krever mer oppmerksomhet enn andre. Blant annet erfaringen med min datter har hjulpet meg til å respektere det.
De nominerte:
I dag: Anne-May Grasaas
Sturla Stålsett Marit Halvorsen Hougsnæs Kåre Rune Hauge Kari Veiteberg
LES OGSÅ:
• Min tro-intervju med Grasaas: En uløselig kabal
• – Jeg holdt på å bli kynisk etter radikal fortid
• Grasaas beklager at hun ikke fulgte opp overgrepsoffer
