Demokrati og inkludering

Merete Thomassen

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det praktisk-teologiske seminar

<hr>

Den norske kirke mener seg å være en demokratisk og inkluderende størrelse. De siste ukers debatt, utløst av bispeutnevnelsen i Stavanger, gjør at jeg er sterkt spørrende til hvordan demokratiet utøves i praksis.

Det er mye som tyder på at demokrati og inkludering oppfattes som en velmenende gest der majoritetene stiller seg lett uforstående til at minoritetene føler seg forbigått og usynliggjort. Omtrent som når hyggelige og sjarmerende menn ikke kan forstå at kvinner føler seg diskriminert, for de setter jo så umåtelig stor pris på det kvinnelige nærvær, og gir kvinnene et skøyeraktig klaps på rumpa for å ­understreke poenget.

Eller som når hvite mennesker hevder at alle er like mye verdt, uansett rase, og lar konsekvent mennesker med andre hudfarger vaske bilene og husa sine, men aldri inviterer dem på middag.

Eller som når MF-teologer synes at TF- og MF-teologer er blitt så like at utdanningssted ikke spiller noen rolle, og lukker øynene for at den ene lederstillingen etter den andre i Den norske kirke går til MF-teolog etter MF-teolog, og lar amnesien dekke det faktum at det er 23 år siden det ble utnevnt en TF-teolog som biskop.

LES OGSÅ: Prestespirer ved TF mener kirken forskjellsbehandler

«Anti-Krist»

Som nittenåring begynte jeg å studere teologi, og jeg vurderte studiested nøye. Jeg hadde mest lyst til å studere på Det teologiske fakultet fordi jeg ønska å ta studiet på et universitet, ikke en privat høgskole.

Imidlertid skjønte jeg raskt at det å bli kvinnelig prest i seg sjøl var så belastende at jeg ikke ville greie belastninga ved også å være TF-utdanna. Mistankens hermeneutikk rådde i den norske kristeligheten.

På TF var ikke lærerne personlig kristne, ble det sagt. Enda verre, på TF drev de med feministteologi, og noen av lærerne var homofile. Endatil, på TF holdt Anti-Krist til. Han het Jakob Jervell.

Å bli identifisert med de forkjetrede TF-teologene, og samtidig bære omkostningene ved å bli kvinnelig prest, det hadde jeg bare ikke rygg til. Trodde jeg. Helt til jeg en dag i 1990, midtveis i studiet, reiste meg fra det sagnomsuste røykerommet på MF etter nok en tappende diskusjon om kvinnelige prester, gikk over Marienlyst-jordene mot TF og meldte meg opp som student der. Nok fikk være nok.

Veien fra Gydas vei til Blindernveien var kort målt i meter og skritt, men lang målt i faglig utvkling. Nå ville jeg bruke tida på ordentligere ting enn å diskutere kvinnelige prester og sex før ekteskapet: Å bli en så god teolog som mulig.

LES OGSÅ: Glasstak for TF-teologene?

Banet vei

Jeg tenker på de tre årene som TF-student som de fineste årene av mitt liv. Lærerne tok oss med på omfattende faglige reiser, og viste oss samtidig at det var kirken og prestetjenesten som var målet for studiet vårt.

Vi ble trent til å delta i teologiske debatter om kvinnelige prester, homofile prester, frigjøringsteologi og folkekirketeologi. På 90-tallet var dette forkjetrede synspunkter. I dag mener «alle» at dette er høyverdige saker, MF-teologer som TF-teologer.

Er hukommelsen i Den norske kirke virkelig så elendig? Har alle glemt hvor mange TF-teologer som gikk foran og banet vei? Og hva det kostet? I 1993 fikk Den norske kirke sin første kvinnelige biskop, Rose Marie Køhn. Hun var endatil TF-er. Siden har det ikke vært utnevnt en eneste TF-biskop. Er det tilfeldig? Nei. Det er strukturelt.

LES OGSÅ: Homofil prest savner konservative som Børre Knudsen

10.000 lemen

Et demokrati styres ikke etter prinsippet «10.000 lemen kan ikke ta feil», som det sto på en dodør på universitetet i min studietid. Et demokrati betyr ikke at majoriteten skal inneha alle posisjoner. Heller ikke at den nødvendigvis alltid har rett.

Et demokrati innebærer at alle grupper skal ivaretas, minoriteter som majoriteter, og at alle skal representeres. Et demokrati eksisterer særlig for at minoritetene ikke skal overkjøres av majoriteten. Også i kirken.