– Det er lenge siden den kristne enhetskulturen var definerende for Norge og det norske folk, skriver HEFs generalsekretær Kristin Mile og hovedstyreleder Tom Hedalen i et seks sider langt brev til statsminister Erna Solberg. Her tar de for seg den mye omtalte spørretimen i midten av november da Solberg gav klar tale om skolegudstjenestene:
– Norge er et land som historisk sett har vært et kristent land, og julegudstjenesten har dreid seg om Jesus og Gud, og julefeiringen har dreid seg om det og ikke nisser og juletrær. Å miste det båndet vil være en formidling som vil være et brudd med den historiske tradisjonen, sa Solberg.
LES OGSÅ: – Å beskrive Norge som et kristent land er en fornærmelse mot alle oss som ikke er kristne
– Kan ikke ha en tro
I brevet argumenterer HEF-erne for hvorfor Norge ikke lengre kan kalles kristent:
• Befolkningen er tilknyttet et mangfold av religioner og livssyn. En stor og økende andel er ikke-troende.
• Den evangelisk-lutherske religion er ikke lengre Norges statsreligion. Regjeringen har i år fått med Stortinget på vedta «et tydelig skille mellom stat og kirke».
• Et land kan dessuten ikke ha en religiøs tro, «det er det mennesker som har».
– Og uansett kan ikke Norge lenger regnes som et kristent land. Statsministerens omtale av kristendommen som «vår religion» er derfor uheldig. Staten skal være for oss alle, mens kirken og den kristne tro er for dem som ønsker det, skriver de.
LES OGSÅ: Mener de bor i et kristent land
– Kristne ideer i ryggmargen
At et land er kristent kan forstås på ulike måter. HEFs definisjon knyttet til geografi er så banal at den er uinteressant, mener forfatter Bjørn Are Davidsen, som flere ganger har tatt opp temaet på bloggen sin Dekodet.
– Selvfølgelig kan ikke et land være kristent. Selv ikke Jotunheimen tror på jotner.
Selv mener han likevel at vi ikke bare kan kalle Norge et kristent land, men et dypt kristent land, og bruker da denne begrepsforståelsen:
– Det er vanskelig å komme unna at Norge består av innbyggere der et klart flertall har en rekke forestillinger med røtter i kristen idéhistorie i ryggmargen. Deres religiøse tro er ikke vesentlig i denne sammenheng.
LES OGSÅ: Erna med kraftforsvar for skolegudstjenesten
Verdimarkering
Også i Storbritannia ble det bråk da statsminister David Cameron før påske definerte landet han styrer som kristent. 56 profilerte personer tok til motmæle i et brev hvor de påpekte at Storbritannia er et pluralistisk samfunn. «Å hevde noe annet kan fostre fremmedgjøring og splittelse i samfunnet.»
– Å hevde at et land tilhører en bestemt religion kan imidlertid dessverre brukes som en positiv eller negativ verdimarkering, både av kristne, human-etikere og andre sier Davidsen.
Han tror imidlertid ikke Erna Solberg har ment sine uttalelser på denne måten:
– Når da HEF bruker statsministerens uttalelser for å score politiske poenger om religionsfrihet, kan jeg ikke tro annet enn at hun er enig med dem i at alle skal ha religiøs frihet, sier han.
LES OGSÅ: Ønsker slutt på Den «norske» kirke
Kulturreligion
Religionssosiolog Ida Marie Høeg ved Universitetet i Agder synes HEF blander kortene når de opplever seg ekskludert av Ernas Solbergs uttalelser om kristendommen.
– Når Solberg snakker om kristendommen som «vår religion», snakker hun om det som kultur – ikke som personlig overbevisning. Verdier og forestillinger om religion er tilpasset en sekulær stat, hvor religiøs frihet og likhet ligger til grunn. Denne kulturreligionen har derfor plass til et religiøst mangfold og respekt for religionene.
Solbergs kulturreligion mener hun er en religionsform som øker i utbredelse:
– Vi har en taus tilknytning til den religiøse historien, og legger mindre vekt på personlig omvendelse og religiøs praksis.
– Er Norge et kristent land?
– Nei, ikke hvis man legger til grunn nordmenns religiøse tro. Når det er sagt, skal man heller ikke undervurdere den passive identifikasjon med den kristne tradisjonen. Også denne formen for religion har vist seg å være en viktig samfunnsinstitusjon.
