– Jeg har lenge tenkt at jeg kan være sykehusprest for alle og tilby en inkluderende tjeneste. Men etter hvert har jeg skjønt at ikke alle vil snakke med en prest, sier Øyvind Taraldset Sørensen, hovedprest ved St. Olavs hospital i Trondheim.
Prestetjenestene ved sykehus, fengsel og i Forsvaret har blitt grundig debattert de siste årene. I 2013 konkluderte Stålsett-utvalget med at dagens institusjonsprester er en viktig kompetanse innen sjelesorg og i møte med personer i sårbare situasjoner. Samtidig ble det etterlyst alternativer for å gi «en fullverdig religiøs betjening» til pasienter og pårørende som tilhører et annet tros- og livssynssamfunn.
Nå er kirke og stat i ferd med å skille lag, og andre religioner og livssyn har de siste årene fått gradvis større rom i offentlige institusjoner.
LES OGSÅ: Human-Etisk Forbund ønsket aldri ordningen – tar likevel ansvaret
Tverreligiøs integrert tjeneste
Under konferansen «Chaplaincy på norsk» i Oslo tirsdag, møttes representanter for ulike ordninger for religions- og livssynsbetjening i offentlige institusjoner.
Som første sykehus i landet ansatte St. Olavs hospital i fjor en ikke-religiøs samtalepartner i prestetjenesten. Cathrine Bang Hellum har nå fått tittelen sykehushumanist, og Taraldset Sørensen sier den utvidede tjenesten har fått svært gode tilbakemeldinger.
– Fra september i fjor og fram til nå har hun hatt 220 samtaler. Det sier noe om viktigheten av en tverreligiøs integrert tjeneste i helsevesenet.
– Folkekirketanken er død og forlatt
Også i Forsvaret er prestetjenesten i endring. I 2008 ble Alf Petter Hagesæter, feltprost og sjef for Feltprestkorpset, oppsøkt av hovedtillitsvalgt for soldatene. Kravet var at soldatene måtte ha tilgang til åndelige veiledere i henhold til deres religiøse tilknytning.
Nå utvides Feltprestkorpset med en felthumanist og en feltimam.
– Folkekirketanken om at prestene skal nå ut til alle – den er død og forlatt, sier Hagesæter, som også deltok på samlingen tirsdag.
– I Forsvaret blir man avkledd de sivile klærne, og får klippet håret. Skal man putte en persons tro og livssyn i samme boksen og rydde det bort? Nei, vi må ta vare på den enkeltes tro og livssyn.
Stålsett etterlyste alternativer
– I flere tiår har vi hatt lister over kontakter til andre tros- og livssynssamfunn. Men de blir ikke mye brukt, innrømmer Taraldset Sørensen.
Han har opplevd at mange pasienter og pårørende i stedet tar direkte kontakt med den organisasjonen eller menigheten de tilhører.
– Mine erfaringer viser at tilstedeværelse er suksessfaktoren. Vi må være på, oppsøke mennesker. Vi kan ikke sitte på kontoret og vente på at folk tar kontakt selv, sier feltprost Hagesæter, og får støtte av Ghulam Abbas.
Han er frivillig muslimsk samtalepartner ved Oslo universitetssykehus og tidligere styreleder i Islamsk Råd Norge.
– Tilstedeværelse har veldig mye å si. Jeg vil derfor oppfordre prester til å bli flinkere til å opplyse om det tilbudet som finnes om samtalepartnere fra andre religioner og livssyn. Mange pasienter og pårørende oppgir at de aldri har fått tilbud om noe annet enn prest, og mange savner det, sier Abbas.
Sterkt behov for samtalepartnere
– Det er viktig at vi får inn imamer, humanister og andre inn i sykehus og fengsler for å gi likeverdige tilbud, sier Abbas.
Han legger til grunn at befolkningen er i endring, og at dette må speiles i landets offentlige institusjoner. I dag er over en halv million mennesker i Norge innvandrere, og om lag 100.000 er født i Norge med innvandrerbakgrunn.
– Samtalepartnere blir viktigere og viktigere. I løpet av den tiden jeg har vært frivillig har jeg opplevd at det er et sterkt behov for denne tjenesten.