Nyheter

Ut og stjele oljepenger

Som FN-topp i Sør-Sudan møtte Hilde Frafjord Johnson et lederskap som forpurret tiltak for å få til et fungerende statsapparat, for å kunne stappe oljepenger i egen lomme.

I sin nye bok om Sør-Sudan, Den vanskelige freden, skriver Frafjord Johnson om en utbredt korrupsjonskultur i staten som ble uavhengig sommeren 2011.

– Oljen var en velsignelse for sørsudanerne fordi den gjorde uavhengighet mulig. Dessverre skulle befolkningen i Sør-Sudan snart oppleve at oljeressursene i stedet ble en forbannelse, sier Frafjord Johnson.

Fredsarkitekt

Som mangeårig norsk utviklingsminister var Frafjord Johnson en av ­arkitektene bak den etterlengtede fredsavtalen i 2005, som fikk slutt på den flere tiår lange sudanske borgerkrigen.

Det kulminerte med en folkeavstemning i januar 2011, der nær 99 prosent stemte for løsrivelse. I juli samme år kunne Sør-Sudan feire sin selvstendighet.

Raskt ble Frafjord Johnson utpekt til FNs spesialrepresentant i den nye staten. Det skulle bli en enda vanskeligere jobb enn selv pessimistene forutså.

LES OGSÅ: Kiir vil ha asyl- eksil for fienden

Mosambik

De nye statsinstitusjonene måtte bygges opp fra null. Det hastet å få på beina en statsforvaltning, ikke minst ­finansdepartementet som skulle forvalte oljeinntektene.

LES OGSÅ: Kan misse på målet om null sult innen 2030

Frafjord Johnson var inspirert av Mosambiks overgang fra brutal krig til en relativt fungerende stat. Etter fredsslutningen i 1992 sikret landet seg mange tusen rådgivere fra embetsverket i spansk- og portugisisktalende land, blant annet Brasil. I flere år bidro de til å bygge opp den nye statsadministrasjonen.

– I 2006 foreslo jeg for president Salva Kiir å gjøre det samme. I det minste å bruke en velprøvd modell fra utlandet og bygge opp finansdepartementet med gode rådgivere derfra. Det var åpenbart at det ble bare surr når det gikk rundt ni rådgivere fra ulike land for å bygge opp dette vesentlige departementet, sier Frafjord Johnson.

Ville stjele

Selv om Kiir i utgangspunktet var åpen for dette og for å hente toppene i finansinstitusjonene utenfra, så ble det med tanken. I stedet ville lederskapet klare seg selv.

– Den egentlige grunnen var nok at de ønsket å berike seg på oljepengene. Oljeinntektene­ ble en uimotståelig fristelse for ­kadrene som hadde tilbrakt mesteparten av livet med våpen i bushen. De mente nærmest de hadde rett på pengene som takk for innsatsen, sier Frafjord Johnson.

Ledere som ikke var korrupte ble ifølge den tidligere FN-toppen bremset av altfor mange som ønsket å disponere oljepengene uten å bli kikket over skulderen av utendinger. Selv ikke norske rådgivere i finans- og oljedeparte­mentet kunne hindre det.

– Oljeressursene ble brukt til å smøre egne nettverk og støttespillere, og betydelige beløp ble sluset inn på utenlandske bankkonti. I stedet for å rydde opp, fortsatte frigjørerne etter uavhengigheten å spise av lasset, og institusjonene forble svake, sier Frafjord Johnson.

LES OGSÅ: FN velger frittalende portugiser som toppsjef

Oljestrid

I starten etter uavhengigheten konfiskerte Sudan olje. Deretter førte Khartoum-regimets høye krav til bruk av oljerørledningene til en avtale der betydelige inntekter skulle overføres til nord.

– I 2006 var oppfatningen hos de fleste sørsudanere klar: Her gjaldt det å ta for seg, før oljeinntektene forsvant igjen.

Frafjord Johnson beskriver hvordan dette gav seg prangende­ utslag blant eliten og SPLM-­ledelsen:

– Biler til flere millioner kroner, tross forferdelige veier med bare noen få kilometer asfalt, klokker til flere hundre tusen kroner, dyr whisky og champagne. Topplederne bygde dyre hus i Kampala, Nairobi og Juba. Husene deres ble leid ut for 20–25.000 dollar i måneden.

Til eliten

– Pengene gikk i ­liten grad til den trengende befolkningen, de forsvant andre steder. Det ble et styre av eliten, for eliten, konstaterer den tidligere FN-toppen.

Tross plyndringen av den unge statens midler, så var det offentlige forbruket i Sør-Sudan i 2011 tre-fire ganger høyere per innbygger enn i Kenya og Uganda, og statsbudsjettet ble til tider overskredet med 50 prosent.

– Like fullt brukte Sør-Sudan bare en fjerdedel så mye som disse nabolandene på utdanning, og knapt en femtedel på helse. Selv nå er det mer sannsynlig at en tenåringsjente vil dø under barnefødsel, enn at hun vil starte i åttende klasse på skolen, sier Frafjord Johnson.

Har sviktet

Som fødselshjelper og deretter FN-utsending i den nye staten er hun mildt sagt skuffet og frustrert over et lederskap som til de grader har sviktet sin egen befolkning.

– Det manglet ikke på advarsler, men i jakten på egen makt lekte de med ilden på en måte som drev landet ut i et uplanlagt, men blodig kaos av etnisk vold og krig.

LES OGSÅ: Tidoblet matpris, halverte rasjoner

Hun mener det internasjonale samfunn – inklusive sentrale ­aktører som Norge – like fullt må ta ansvar for å hindre totalt sammenbrudd i Sør-Sudan.

– Befolkningen er totalt latt i stikken av sine ledere. Da kan ikke vi svikte dem også. Sør-­Sudan trenger en omstart. Nøden er stor, kassene er bunnskrapte, landet er på felgen og lederne innser at de har dummet seg ut, sier Hilde Frafjord Johnson.

Hun mener tiden kan være inne for å prøve på nytt det hun ikke klarte i 2006: Å finne ­modeller for å bygge opp et velfungerende statsapparat, gjerne fra veldrevne afrikanske land som kan bidra med ekspertise.

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Nyheter