På vei til å bli dødsåpne

Rose er død. Hun ble født med et halvt hjerte.

Livet hennes hang fra første stund i en tynn tråd, men legene bestemte seg for å operere. Etter to vellykkede operasjoner, gikk det galt under den tredje. Hun ble hjerneskadet like før hun fylte tre.

14. april 2014 døde hun, fem og et halvt år gammel. Det kom overraskende på familien. Roses foreldre, Birgitte og Jacob Vestergaard, valgte å ta den døde datteren med hjem for å si farvel, i stedet for å legge henne i et kjølerom.

Det er da det skjer. Familiens venn, Politikens fotograf Martin Lehmann, fanger øyeblikket.

– Se øynene, sier storesøster Lara, og lener seg fremover og løfter på øyelokket.

Vennene ser.

– Den nysgjerrigheten er fantastisk. Vi mennesker legger så mange bånd på oss selv, særlig når vi blir voksne, sier Lehmann i et intervju med egen avis.

Øyeblikket han fanget skulle bli kåret til årets pressefoto i Danmark. Men øyeblikket er også dypt moderne. Det er et bilde av et barn som i trygge rammer forsøker å forstå døden – og to foreldre som lar henne undersøke.

– En revolusjon i hvordan vi snakker om kriser

– Det har skjedd en kommunikasjonsrevolusjon i hvordan vi snakker om kriser, sier Jon-Håkon Schultz ved Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS).

Han forsker på kriser og traumer hos barn. De siste 20-30 årene har det skjedd en endring fra taushet til i større åpenhet om død og kriser i skoler og barnehager, mener Schultz. Endringen speiler utviklingen i samfunnet forøvrig, og er ekstra tydelig ved kollektive kriser.

– Vi henger nok litt mer etter i å snakke om personlige kriser, vedgår forskeren.

Også professor Atle Dyregrov ved Senter for krisepsykologi bruker store ord om den økte åpenheten:

– Hele kulturen er forandret, sier han.

Han mener skolen har vært en foregangsinstitusjon. Slik har det ikke alltid vært.

«En pult står tom tilbake», sier vi gjerne om en elev dør i dag. Fram til 1980-årene ble pulten bare fjernet, påpeker Dyregrov.

LES KOMMENTAREN BAK SAKEN: « At ho var den einaste overlevande i familien, var det ingen som snakka om»

Mistet familien – ble møtt med taushet

Gaupne i vestlandskommunen Luster, lørdag 23. juli 1966: En buss kjører utfor en 37 meter bratt skråning. Den ender i Lusterfjorden. Det var en bilfører som kjørte inn i et av busshjulene.

Syv år gamle Marit Stokkabø overlever, men hele den nærmeste familien hennes dør. Få uker senere begynner Marit på skolen. Ingen sier et ord om ulykken. Men alle vet.

– Det var sårt at det fremdeles ikke ble snakket om da en fikk det mer på avstand. Foreldrene dine, broren din, blir borte, glemt. Hver morsdag ble jeg satt i sving for å lage morsdagskort. Det var ikke noe kjekt. Det var rart at alle visste hvem jeg var, uten å si noe. Jeg følte meg på en måte som en kuriositet, sier Marit Stokkabø Solakovic i dag.

Vårt Lands debattredaktør Johannes Morken gikk i samme klasse som Marit. Forrige uke skrev han en kommentar der han ba om unnskyldning for tausheten.

Dette var før kriseberedskapens tid. «I dag ville vi fått beskjed hjemme om å bry oss om Marit, og skolen hadde laget et opplegg ved skolestart», skriver Morken, som tror både Marit og klassekameratene hadde hatt godt av å snakke om ulykken. Selv er hun tydelig på at hun har hatt et godt liv, og at sambygdingene gjorde sitt beste.

MAGNE RAUNDALEN VAR EN AV PIONERENE: «Ikke lenger dødsstille»

Tradisjoner og ritualer

Men det var ikke alltid slik at barna var avsondret fra døden. En gang var barn en naturlig del av sorgprosesser innenfor rammen av gamle tradisjoner og ritualer, forteller professor Reidar Aasgaard ved Universitetet i Oslo.

– I jordbrukssamfunnet lå den døde ofte på likstrå i åpen kiste på gården. Så møtte familie, slekt og lokalmiljø opp, sørget og tok inn over seg det som var skjedd. Barna var naturlig med på dette, sier idéhistorikeren.

Urbaniseringen på slutten av 1800-tallet svekket disse tradisjonene, og veksten i helsevesenet på 1900-tallet gjemte sykdom og død bort i institusjonene. Fra slutten av 1800-tallet vokste et syn på barn som svake og med behov for beskyttelse fram. Ildsjeler arbeidet utover 1900-tallet for barnerettigheter.

Kanskje var det denne tankegangen som preget de 101 skolelederne som psykologene Atle Dyregrov og Magne Raundalen samlet til kurs i Drammen i 1986. Fra midten av 80-tallet var de to gått i gang med å kurse lærere om barn som opplevde dødsfall og kriser.

«Noen, som gjorde seg til talsperson for lærerne på vårt kurs, erklærte skolen for et fristed» fra slikt, minnes Raundalen i en kronikk i gårsdagens Vårt Land.

Avstanden er stor fra den skråsikre skolelederen til begrepsbruken i Helsedirektoratets dokument «Mestring, samhørighet og håp: Veileder for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer» fra februar i år. Veilederen er den andre av sitt slag, og inneholder uttrykk som «potensielt traumatiserende hendelser».

I dag er kommunene pålagt å ha en kriseberedskap og har gjerne psykososiale kriseteam. Utdanningsdirektoratet anbefaler at skolene har egne beredskapsplaner.

LARS GILBERG: «Å miste en gammel venn er å miste en del av seg selv»

Måbødal-ulykken

– Det er veldig ok å ha en kriseplan når ulykker skjer. Det er fint å kunne slå opp hva du skal gjøre. Så må du selvsagt også bruke sunn fornuft, sier rektor Tove Korsnes ved Kirkenes barneskole.

Natt til mandag 29. august rammet ulykken. En tolv år gammel elev og moren ble drept. Da Korsnes fikk nyheten, samlet hun lærerne til et informasjonsmøte. Så ble hun med inn til klassen som var rammet. Hun sørget for å ha treffpunkter der lærerne kunne snakke om vanskeligheter.

– Måten du prater til barna på er kjempeviktig. Du må svare ærlig på det de spør om, uten å overdramatisere eller gjøre det innviklet, sier Korsnes, som har 20 års rektorerfaring.

Denne tenkemåten og kriseberedskapen kom ikke av seg selv, påpeker både Dyregrov og Schultz. Den ble presset fram av fagpersoner, stadig mer taleføre pårørende, tragiske ulykker og større samfunnsendringer.

Særlig to begivenheter på slutten av 80-tallet står som vannskiller for Dyregrov.

• 5. september 1986: Hotell Caledonien i Kristiansand brant. 14 omkom. Det var første gang et «katastrofepsykiatrisk team» ble satt inn. Dyregrov var med. Først utover 90-tallet ble de vanligere.

• 15. august 1988: Bremsene sviktet på en buss med svenske skolebarn og foreldre, på vei ned Måbødalen i Eidsfjord. Den endte i veggen ved utløpet til Måbøtunnellen. 16 omkom – tolv barn mellom elleve og tolv år.

– Måbødal-ulykken rykket i hjerterøttene til mange og satt kriseintervensjon på kartet, sier Dyregrov.

Han og Magne Raundalen jobbet med innsatspersonalet og hjalp de svenske familiene og kommunene med det psykososiale. Derfor ble boka deres, Sorg og omsorg i skolen, først utgitt i Sverige. Selv om Norge var tidlig ute med beredskapsplaner i oljesektoren og i skolevesenet, var det først i Sverige at bokas utkast til beredskapsplan ble normen i skolene. I Norge ble den først utgitt i 1994.

LES MER: Slik blir den nye Petter Dass-prisen

Irak-krigen og tsunamien i 2004

I dag ville slike ulykker gått kontinuerlig i nyhetshjulet og i nettavisene. Også de store, internasjonale krisene kommer tett på via massemedia. Barna kan ikke unngå dem.

Under Irak-krigen i 2003 gikk Kjell Magne Bondevik og Kristin Clemet i bresjen for at skolen skulle lage et opplegg for å undervise og forklare barna om den, forteller Jon-Håkon Schultz ved NKVTS.

– Under tsunamien i 2004 skjedde det samme. 22. juli brakte enda tydeligere oppfordringer om å ta det opp på skolen, sier Schultz, som mener skolen blir tildelt en stadig viktigere rolle i den nasjonale krisehåndteringen.

Utviklingen forsterkes av at klasserommet har blitt flerkulturelt. Klassekameraten kan ha en bestemor som er rammet av jordskjelv i Pakistan.

LES MER: Boka som endret kirken, Ap og KrF

Cowchilla, California

Men alt før massemedia gjorde verden knøttliten, og før Dyregrov begynte sitt arbeid, var pendelen i ferd med å snu. Både i hvordan vi forholder oss til sorg, og i synet på barn. For psykologen Schultz utgjør 1976 et merkeår. Igjen står en buss i begivenhetenes sentrum. Bussen med skolebarn kidnappes i Cowchilla, California, og begraves i et sandtak. Barna er innesperret.

– På denne tiden hadde vi lullet oss inn i en oppfatning av at barn ikke preges på samme måte som voksne. Den rådende oppfatningen var at dette snakker vi ikke om. Vi visste ikke at barn reagerer annerledes enn voksne. Dermed gikk reaksjonene deres under radaren, sier han.

Forskeren Leonore Terr utfordret dette. Hun forsket på barna som ble kidnappet og så at de faktisk fikk problemer. Boka Too Scared To Cry ble en av de første dokumentasjonene på dette, ifølge Schultz.

Reidar Aasgaard mener på sin side at en ønske om å forholde seg til og forstå sorg og kriser var i emning allerede fra slutten av 60-tallet av.

– Elisabeth Kübler-Ross var en foregangsskikkelse på 1960- og 70-tallet. Hun introduserte de fem sorgtrinnene, sier professoren.

Samtidig så man fremveksten av moderne sjelesorg her til lands. Knut Engers tobindsverk Innføring i sjelesorg var viktig for å øke bevisstheten om åndelige behov og åpenhet rundt sorg – også for barn, tror Aasgaard.

Fra 1970-tallet av kan man i økende grad snakke om «det medvirkende barnet», mener idéhistorikeren.

– Barn blir aktører i stand til å håndtere sitt eget liv, som må få utnytte sitt potensial. Dette har slått ut i en helhetstenkning innen pedagogikk og barneoppdragelse. Skolen blir i økende grad en fulltidsoppdrager med ansvar for flere sider ved barnet. For at barn skal lære, må de også bli møtt på andre behov, sier Aasgaard.

BJØRN STÆRK I MIN TRO: – Synd er en av de beste ideene i kristendommen

NRK Supernytt

En siste milepæl i denne utviklingen er datoen 4. januar 2010. Da gikk NRK Supernytt på lufta. 22. juli året etter rammet terroren Norge.

– Da hadde vi krisemøte i Supernytt. Jeg var rådgiver. For første gang hadde man krisemøte i en redaksjon bestående av profesjonelle journalister som bare jobbet for å forklare barn hva som hadde skjedd. Supernytt kjørte ekstrasendinger for å forklare barnebefolkningen hva som hadde skjedd på Utøya, sier Schultz.

Kontrasten er utrolig sterk til Marit Stokkabø Solakovics historie, mener han.

– Selv ble jeg født i 1968. Da jeg vokste opp, beskyttet foreldrene mine meg ved å få meg i seng før Dagsrevyen. Da hadde de gjort jobben sin. De hadde skjermet oss. Det var den rådende ideen og fungerte langt på vei. Men det går ikke i dag. I dag beskytter foreldrene barna ved å forklare dem, sier Schultz.

Her mener han barnekonvensjonen fra 1989, som også er norsk lov, har spilt en viktig rolle i dette skiftet. Den er ikke bare en anerkjennelse av at barn må beskyttes og skjermes, men gir også barna rett til å bli sett, hørt og uttale seg. Artikkel 17 gir dem rett til informasjon og til å forstå denne, ifølge Schultz.