Teologen Jacob Jervell var en av mange kritikere da Norges første «prøverørsbarn» ble født i 1984.
Jervell var blant dem som fryktet at assistert befruktning ville kombineres med «den såkalte genetiske ingienørkunst», at barn skulle bli menneskelige produkter med utvalgte egenskaper som går i arv.
Tre tiår senere konstaterer filosof Bjørn K. Myskja at Jervell fikk rett.
Det er nå lov å kombinere assistert befruktning med «preimplantasjonsgenetisk diagnostikk (PGD) for å unngå alvorlige sykdommer, eller for å få et barn med en vevstype som egner seg for stamcelledonasjon til et sykt søsken», skriver NTNU-professoren i artikkelen «Assistert befruktning og familieverdier i forandring: Er vi på et moralsk skråplan?» i Nytt Norsk Tidsskrift.
Der undersøker han om «utglidningen» man advarte mot på 80-tallet har slått til, og forskjeller i holdninger da og nå.
Moralsk U-sving
Få deler Jervells bekymring lenger, skal vi tro Myskja. Han mener folk har tatt en moralsk U-sving. Nå mener de at det er et gode å kunne få barn gjennom teknologi.
– Det de advarte mot på 80-tallet, ser vi nå som fremskritt. Det som før var åpenbart moralsk feil, er nå moralsk riktig. Flertallet har umerkelig endret syn, sier professoren til Vårt Land.
Dét merker også «Norges første prøverørsbarn», Mona Susanne Tetlie:
– Da jeg ble født var det et styr uten like. I dag er det ganske vanlig, mener Tetlie.
LES MER: Siv Jensen vil vrake lovhindre for bioteknologi
Skråplanseffekt
I årene etter Tetlie ble født var kritikerne mange og deres viktigste argument var skråplanseffekten, ifølge Myskja (se faktaboks).
Slik ble det argumentert:
• Ved å gi barnløse ektepar tilgang på assistert befruktning, vil snart samboende, homofile, lesbiske og enslige kreve sin rett.
• Ved å godta assistert befruktning, ville man snart kreve åpning for andre teknologier.
Hans Olav Tungesvik i KrF beskrev det som at «teknikken løper fra etikken»: En ustoppelig stein kunne være satt i bevegelse.
Kritikerne fryktet for familien som institusjon. På sikt var de bekymret for synet på det å lage barn og for menneskeverdet, skriver Myskja i artikkelen.
LES MER: Slik kan den nye bioteknologiloven bli
Loven om kunstig befruktning
Tre år etter at Mona Tetlie ble født, vedtok Stortinget Lov om kunstig befruktning. Den fastslo at assistert befruktning var forbeholdt ektepar.
Selv om skråplansargumenter gjerne er vage – man frykter «en utglidning i behandling av liv», som Aftenpoten skrev i 1984 – manglet det ikke på konkrete advarsler etter at Tetlie ble født.
Det lar oss undersøke «hvor langt vi eventuelt er kommet ned den glidebanen skeptikerne skisserte på 80-tallet», skriver Myskja. Dette er interessant for oss i dag, etter som skråplansargumentasjon fortsatt står sentralt i den bioteknologiske etikkdebatten.
LES MER: Spøkelset i abortdebatten
Vidunderlige nye barn
Én av skeptikerne var teologen og feministen Astri Hauge. I Vidunderlige nye barn: Fra livmor til laboratorium (1988) beskrev hun skråplanet.
Når man først åpnet for assistert befruktning for ektepar, ville nye grupper kreve likebehandling. Man ville kreve at nye bruksområder ble åpnet.
Enslige og homofile ville kreve sin rett mens forskning på befruktede egg, surrogati og «kommersiell reproduksjonsservice» ville bli virkelighet, hevdet Hauge.
Argumentene ville fremstå som «logiske og akseptable isolert sett», skriver Myskja om Hauge. Små skritt ville «naturlig» lede til nye små skritt, hevdet hun.
LES MER: Boken som endret kirken, Ap og KrF
Moralsk endring
Hauge advarte også om en moralsk endring, som igjen la grunnlaget for skråplanseffekten. I Vidunderlige nye barn, skriver hun:
«Hvis rettighetstanken legges til grunn når det gjelder forplantning, og behovstanken gjøres til en norm for hva helsevesenet skal drive med, er det umulig å sette prinsipielt begrunnede grenser for anvendelse av reproduksjonsteknologi, selv om det politisk og juridisk vil være mulig å sette grensen et sted».
Her argumenterer hun langs samme linje som den kontroversielle feministen Nina Karin Monsen hadde gjort i 1985. Monsen fryktet at å åpne for assistert befruktning ville bidra til en mentalitetsendring der foreldreskap blir en rettighet. Dette innbar ikke bare at flere ville kreve denne retten, men at barnet ville bli et middel for å oppfylle voksnes ønsker.
Ifølge Myskja sporet Monsen denne mentalitetsendringen tilbake til abortsaken. Selv om hun var tilhenger av retten til selvbestemt abort, advarte hun om at en rettighetstenkning kunne trumfe det moralske ansvaret.
Dette illustrerer forøvrig hvordan skråplansargumentasjon må forstås i lys av en større historisk kontekst og i lys av andre, overlappende debatter, slik professoren påpeker.
GRY STÅLSETT: «Sensommer. Tid for melankoli»
Avdelingsoverlegen
Mona Tetlie ble født på Regionsykehuset i Trøndelag. I Aftenposten få dager senere forsikret avdelingsoverlege Kåre Molne «ikke lekte Gud», referer Myskja.
Året etter utdypet han i boka Moderne medisin og etikk. Der avgrenset han seg mot ulike praksiser. Ifølge Molne var det mulig å tillate assistert befruktning uten fare for skråplanseffekt.
– Det er et vanlig argument mot skråplanseffekten at man bare kan stoppe når som helst. Det er et svakt argument. Det er assistert befruktning et eksempel på, sier Myskja.
Han viser til at vi mennesker argumenterer gjennom «analogi». Det vil si at vi viser til relevante moralske likheter og forskjeller.
«Da konservative aksepterte begrenset bruk av assistert befruktning, fikk de som kjempet for denne friheten et nytt og politisk mer slagkraftig argument, basert på prinsippet om likebehandling», skriver han.
Senere har folk flest fulgt etter, påpeker han.
LES MER: Om få timer, skal han starte et helt nytt liv
Dette endret seg
Han konstaterer at en rekke av advarslene fra 80-tallet har slått til: «Assistert befruktning har blitt utvidet til nye grupper, og det har endret den allmenne oppfatningen av hva som er en god og trygg ramme for barnets oppvekst».
At lesbiske har fått tilgang til assistert befruktning er et eksempel på en skråplanseffekt, mener Myskja. Begrunnelsen er ikke medisinsk, men «likebehandling når det gjelder ønske om barn», skriver han.
Bildet er ikke entydig. Selv om det har blitt lov å kombinere assistert befruktning og sæddonasjon, er det ikke lenger mulig å være anonym som sæddonor. Voksnes behov trumfer ennå ikke barnas rett til å kjenne sitt opphav, påpeker Myskja.
Professoren mener vi dermed at vi er midt på det påståtte skråplanet.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Teknologi og verdier
I lys av 1980-tallet fremstår dagens virkelighet og diskusjon som radikalt forandret, skal vi tro ham.
Vi har blitt fertilitetsturister. Enslige kvinner reiser til utlandet for å få sæddonasjon, kombinerer det med eggdonasjon og står dermed uten genetisk tilknytning til barnet. Samfunnstopper får surrogatbarn i utlandet og alminneliggjør teknologien blant homofile, skriver Myskja.
Dette er ikke bare konkrete teknologiske endringer, men også et uttrykk for at verdiene våre har endret seg. Også det advarte kritikerne imot.
Men verdiendringen kan ikke tilskrives nye praksiser alene. Teknologi og verdier påvirker hverandre gjensidig, skriver professoren.
Surrogati åpner for eksempel nye muligheter for homofile par. Men samfunnets endrede syn på homofile er en forutsetning for «å diskutere denne teknologien som en mulig løsning for homofiles barneønsker», skriver han.