Tid for 
melankoli

Et kjennetegn ved melan­kolien et at en gjerne­ henfaller til grubling, fremfor nærvær i øye­blikket. Melankoli kan også forstås som en sinnsstemning der man savner eller lengter ­etter noe, uten at man er klar over hva man eventuelt savner.

Mange opplever at det er tøft når sommeren og ferien er over. Noen har hatt gode dager, men med hverdagen kommer usikkerhet knyttet til jobb eller samliv tilbake. Sommeren kan også ha vært et mareritt som det blir vanskelig å komme ut av når høstmørket kommer sigende.

LES OGSÅ: «Det å være tiltalende som kvinne er i seg selv en risikofaktor»

Terrorangrep

Generelt sett har vi det godt i Norge, men folk drukner fortsatt på flukt til Europa. Det har vært massedrap i feriebyen Nice og kuppforsøk i ferielandet Tyrkia. Og med Donald Trump som mulig president i USA – hvor går verden og Europa hen? Det som skjer politisk, påvirker oss. Hvordan skal vi fastholde det gode, troen på mennesker, og lederne våre? Og hvordan skal vi stå imot trangen til å gjemme seg bort, som i Eggums melankolske sang: «Mor, jeg vil tilbake til ditt myke mørke leie. Verden er for stor for meg. La meg forsvinne i deg»?

Betimelig. Hva skjer med oss? Blir vi desillusjonerte av nyhetsstrømmen og flykter inn i nummenheten? Blir vi kyniske, eller kan melankolien føre til et be­timelig alvor? Får vi en fornyet åndelig lengsel? Tør vi tale om tro, eller blir vi skremt til taushet av det økende hatet mot religion, ­etter all terror, frihetsberøvelser og fortellinger om vonde trosmiljøer?

Professor i kulturvitenskap, Torunn Selberg, hevder det nå er et mer synlig mangfold i hvordan den religiøse lengselen uttrykkes i offentligheten. Den institusjonelle religiøsiteten ser ut til å avta, mens den delvis hjemmesnekrede interessen for mystisisme og nyreligiøsitet øker.

LES OGSÅ: Kristen-Norge diskuterer ikke den sprø lederen

Åndelig og kroppslig lengsel

Idehistorikeren Karin Johannisson har studert beskrivelser av melankoli opp igjennom historien. Skildringer som forteller om en nedstemthet som rommer mer enn det vi i dag som oftest kaller depresjon. Melankolien kan romme lengsel, åndelig og kroppslig sult, sterke følelser, ­genialitet og kreativitet. Selv om hverdagen for mange er preget av svært lite rom for ettertanke og refleksjon har melankolien hatt status som en forutsetning for refleksjon og klarsyn. Det trenger vi nå.

«Melankolien er talende, depresjonen er taus,» skriver Karin Johannisson. Det må innebære at vi må høre melankoliens tale, for melankoli er en stemning inn mot en undertekst, en fornemmer det fortrengte i den andre, og i samfunnet. Melankolien bærer informasjon og gir næring til eksistensiell grubling og erkjennelser. Derfor skal vi kanskje bruke høsten til å lytte til kunstnere, og litteraturen, som «leser og formidler» understrømninger i samtiden, og samtidig minne hverandre om at det er normalt å kjenne seg nedstemt, kjenne på forgjengeligheten, for eksempel når barna flytter ut og når alderen tynger. Men det er viktig ikke å la den overmanne oss.

Det sies at depresjon er melankoli minus dens sjarm. For ikke så sjelden blir melankolien mer alvorlig.

Svart sol. Slik den er beskrevet i boken Svart sol av Julia Kristeva. Hun gir innsikt i hvordan manglende sorg over tap kan skape et ubevisst mørke som må bearbeides. Hun beskriver sterke ubevisste krefter som i ­ytterste forstand også kan føre til drap og selvdrap. Denne form for depresjon krever at en finner sorgens kilder. Kan vi på en måte si at det nå er en svart sol truende over Europa? Vi trenger å identifisere det tapte, og sørge, enten det er over enkeltmennesker, tapet av menneskeverdet eller troen på det gode. Vi må finne frem til våre hjerter. Kanskje må vi be om hjelp til å erkjenne og bekjempe­ den «svarte sol» med nihilisten Basarov sine ord i romanen ­Fedre og sønner av Turgenjev: «Bli kurert for denne tankesykdommen i tide, for den er farlig!»

LES OGSÅ: Speidere vil lære mer om tro

Sorg og glede

Kan vi begynne høsten med det forsettet å prøve å se hverandre i hverdagen, ikke forsvinne i oss selv? Å by på hvordan vi har det? Gleder, sorger, bekymring og uro? Undersøke hvordan andre har det? Kanskje, hvis du nikker eller hilser i forbifarten, gir et smil på bussen eller i butikken, kan gi en person en bedre dag. Følelser smitter som influensa – både de tunge og de lette. Kanskje da, kan vi sammen se utover oss selv, se hvordan vi er en delaktig i Europas «svarte sol »?

Teologen Donald Capps hevdet at melankoli er dypt religiøst. og at det ikke kan være tilfeldig at sentrale personer i religionspsykologien som William James, Rudolf Otto, Carl Jung og Erik Erikson skrev om strev med melankolien, men også om dens verdi, koblingen til den religiøse lengsel og innsikt.

Riste oss ut av den. Melankoli er altså en sinnsstemning som vi alle kan erfare, med varierende varighet og tyngde.

Viktor Hugo mente at melankoli er gleden ved å være bedrøvet. Sånn sett kan vi også risikere å henfalle til den uten at det gjør oss godt.

Da må hjelpe hverandre med å riste oss ut av den melankoli som fører til tilbaketrekning, lammelse av tanke og handling.

En av Nordens fremste melankolikere, Gunvor Hofmo, kalt mørkets sangerske, skrev diktsamlingen Jeg vil hjem til menneskene. Hofmo satte ord på både det onde, uhyggens skygger, dystre visjoner og det ­vakre. Selv svingte hun med i sterke følelser, mellom melankoliens styrke og kraft og den psykiske lammelsen. Erfaringer hun uttrykte i sin diktning, som også rommet håp:

«Ingen frost er så bitter at den ikke smelter ved ømhet, ingen skam så dyp at den ikke kan bli tyngdeløs, renset ved en annens kjærlighet».

Følg oss på Facebook og Twitter!