Annerledesdagen

Sist lørdag fylte min førstefødte, Samuel, seks år. I bursdagspresang fikk han en ny, sort og himmelblå sykkel, ikke så ulik den jeg selv fikk på seksårsdagen min (og som fremdeles står hjemme i garasjen til foreldrene mine).
 Samme formiddag var den allerede stjålet. Et par timer uten oppsyn med bakgården var nok. Jeg ble mest av alt lei meg. Ikke så mye sint eller opprørt, eller oppgitt over den økonomiske siden ved saken. Bare trist og lei meg.

Jeg er sikkert blitt frastjålet fem-seks sykler i løpet av mitt liv. Da blir jeg sint og oppfarende. Jeg kan sånn sett forstå Muhammad Ali, som lærte seg å bokse fordi han ville hevne seg på en som stjal sykkelen hans.

Men sist lørdag ble jeg bare trist. Hvorfor?

LES OGSÅ: Tidligere var sykkelen for fattiglus. Nå kan du bli millionær på den.

Nedrig

Delvis handler det om hvor nedrig det er å stjele en barnesykkel, som på en eller annen måte er enda mer nedrig enn å stjele en voksensykkel, der jeg i det minste kan «forstå» motivasjonen. Tenk for eksempel på den italienske filmklassikeren Sykkeltyvene, der tyveriet er en desperat og forståelig handling, en aller siste, eksistensiell utvei.

Men stilt overfor en forsvunnet barnesykkel, rotet­ jeg meg inn i andre tankebaner: Virkelig, er det slik vi er skrudd sammen? Er vi bare hensynsløse, profittmaksimerende vesener som til syvende og sist bare sørger for våre egne, kortsynte interesser likevel? Er dette med godhet noe vi bare har funnet på for å gjøre marsjen mot undergangen litt mer overkommelig?

Også andre følte på maktesløsheten. Da min kone la ut en etterlysning på Facebook, og den umiddelbart «gikk viralt» som det heter, tok det ikke lang tid før VG ringte. Dette var en opprørende «human interest»-sak som ville engasjere leserne. Vi ble også kontaktet av fremmede som kunne tenke seg å donere en slant til ny sykkel. Men det var altså ikke pengene det sto på.

LES OGSÅ: Det er ikke hver dag jeg får være vitne til slik betingelsesløs godhet.

Tøft møte med virkeligheten

Å bli frastjålet bursdagsgaven, et par timer etter at du har pakket den opp, er et tøft møte med virkeligheten. En virkelighet jeg etter hvert er innforstått med at er full av sykdom og tilbakeslag, men som jeg i det lengste har forsøkt å skåne Samuel for. Han blir tidsnok introdusert for verdens plager, har jeg tenkt. For alt som er fordervet og ødelagt. Min jobb er ikke å tilsløre det, men å utsette det.

Lørdag, da kakelysene var blåst ut og han sprang ut til det han trodde var en ventende sykkel, gikk det ikke an å utsette det lenger. Da fikk han synde­fallet midt i fleisen. Vi kan kjøpe en ny sykkel, trøstet­ jeg. Men da blir den også stjålet, gråt Samuel. I sånne øyeblikk er det ikke bare-bare å være far. Er det rart man henger med hodet?

LES OGSÅ: I stedet for å finne noe som ikke er bra nok med den kroppen de allerede har, gir barna den noe ekstra: Magi og overmenneskelige krefter.

Lykkelig slutt

Heldigvis har denne lille familiesagaen en lykkelig utgang. For samme kveld tok sportsbutikken kontakt og ville gi Samuel en ny sykkel. Som de skrev: «det er viktig for en fersk seksåring å få vite at verden ikke bare er full av tyver». Så om vi ville komme innom varelageret i morgen, selv om det var søndag, og ta med oss en helt maken sykkel?

Slik gikk det til at søndagens annerledeshet ble ivaretatt på et sportslager utenfor Bergen et sted, der en seksåring lærte at visst finnes det mye vondt i denne verdenen – men det går an å protestere. Og vise godhet. Verden er ikke bare full av tyver.

«Si ikke: 'Jeg vil gjengjelde ondt med ondt.' Vent på Herren, så hjelper han deg.» (Salomos Ordspråk 20,22)