Gud er ingen merkevare

Om en uke braker det løs igjen, og som vanlig er tiden før ramadan starter fylt av diskusjoner blant muslimer.

Vi minner hverandre om den forestående fastemåneden, ­utveksler erfaringer, deler gode råd, og oppfordrer hverandre til å bruke den muligheten ramadan er: «Ramadan kommer, kommer­ du?» som det i flere år lød på ­årlige ramadanseminarer i regi av Islamsk Råd.

Hjelpearbeid

Fra England har vi hørt om en reklamekampanje­ lansert i forkant av ramadan. Busser i flere engelske storbyer prydes med annonser med tekstene «saml belønning i ramadan» og «subhan Allah», og med en Islamic Relief-logo.

Det er altså bistandsorganisasjonen Islamic Relief som er initiativtakerne. Representanter for organisasjonen har uttalt at de med denne aksjonen ­ønsker å bryte barrierer og utfordre feilaktige oppfatninger både hva ­angår islam og muslimer, og hva angår internasjonalt hjelpearbeid. Det konkrete målet med aksjonen er å samle inn midler til Islamic Reliefs hjelpearbeid.

LES OGSÅ: Nå ruller bibelbussene rundt i Oslo

Islamic Relief er en seriøs ­bistandsorganisasjon som driver hjelpearbeid i mange land, og ­arbeider med å dekke både akutte og langsiktige behov. Blant annet får krigsflyktninger i og omkring Syria sårt tiltrengt hjelp gjennom arbeidet til slike organisasjoner.

Med aksjoner som denne ­ønsker de å minne folk om hvor viktig det er å bidra med økonomisk hjelp til verdens fattige og flyktninger. Og de vil få folk til å kanalisere sin frustrasjon og sitt sinne over krigen i Syria inn i fruktbare kanaler, som hjelpe­arbeid. Den beste tiden på året for dette er nettopp ramadan.

Konspirasjonsteori

Ramadan er barmhjertighetens måned. Denne måneden er spesielt viet til å søke Guds barmhjertighet og til å vise hverandre barmhjertighet. Å faste og avstå fra ­goder er nært forbundet med å dele og gi ut goder: Faste om dagen, rundhåndet dele sine måltider med andre om natten. I denne ­måneden teller alle gode gjerninger mangedobbelt hos Gud.

Annonseaksjonen har fått stor oppmerksomhet, i britiske så vel som internasjonale medier. I Norge skrev Vårt Land om ­saken 12. mai under den noe plumpe overskriften «Allah tar dobbeltdekker».

LES OGSÅ: Tusenvis melder seg ut av kirken etter bussreklame

Mange har vært positive. Men aksjonen har også fått negativ oppmerksomhet, som ventet får man vel nesten si. Noen har sett den som et ledd i en pågående islamisering. De mest konspiratorisk innstilte har sågar satt den i sammenheng med at London valgte en muslim til borgermester, til alt overmål med en far som har vært bussjåfør!

Andre har ment at religion bør være en privatsak, og derfor er en slik annonsekampanje som viser frem tro uønsket. Trosbaserte annonsekampanjer er ikke noe nytt. For noen år siden var det ateister som brukte busser til å spre sitt budskap i Danmark. Nå sist er det Bibelselskapet som har hatt en reklamekampanje på kollektivnettet i Oslo.

Bismak

«Jeg blir helt utslitt av alle disse logoene», sa en god bekjent av meg en dag vi kjørte gjennom bygater fulle av reklame­skilt. «Det er bare merke­varer og slagord overalt.» Dermed satte hun ord på den ­bismaken jeg hadde gått og smakt på.

Merkevareplassering handler om å plassere seg og sitt budskap i et marked, og å selge. Merke­vareplassering finner vi også i livssynsmarkedet. De mest usmakelige garanterer både frelse­ og helbredelse, mens en hyggeligere variant lover gratis togtur mot å ikle seg en turban.

Så, hva er det som merke­vareplasseres i den engelske annonsekampanjen? Det er en bistandsorganisasjon, som vil at muslimers vilje til gode gjerninger i ramadan skal kanaliseres inn i deres hjelpeprosjekter, gjennom deres virksomhet. Til tross for det prisverdige formålet, og selv om både mer og mindre konspiratoriske innvendinger faller på sin egen urimelighet, så fremkaller altså denne kampanjen en viss bismak hos meg.

For Gud er jo ingen merkevare.

Gud er større

Uttrykket «subhan Allah» er en lovprisningsbønn, og den kan oversettes som «priset være Gud». Denne og flere andre bønner er uttrykk for eksistensielle grunnholdninger. Som så mange slike uttrykk har de også gått inn i språket, og i sine stivnede former blir de ikke alltid brukt som forpliktende trosutsagn.

Bønnen «in sha Allah» uttrykker det forbeholdet at vi ikke kan si noe sikkert om fremtiden. Vi kan ønske og håpe, men mennesker spår og Gud rår, som det heter.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Noen uttrykk har også gått inn i mer allmenne samtidige språkformer. Et eksempel er «wallah», som egentlig er en ed, og betyr «ved Gud», men som i slangbruk ikke nødvendigvis innebærer en gudstro. Uttrykket blir også en identitetsmarkør.

Andre uttrykk har i noen ­typer bruk, eller misbruk, fått nærmest slagordpreg, som eksempelet «Allahu akbar». «Gud er større» er en komparativform med absolutt, superlativ betydning. Dette er et språklig uttrykk for den tidløse sannheten at 
Gud alltid og til alle tider er større­.

Vi mennesker kan prøve å fornekte, men Gud er større en vår fornektelse. Vi kan prøve å forstå, men Gud er større enn vår forståelse. Vi kan prøve å fange i ord, men Gud er større enn våre ord. Vi kan prøve å ta Gud til inntekt for noe, men Gud er større enn alt vi prøver å ta ham til inntekt for. Gud er større enn alt som er, og større enn det igjen.

Dette er noe å reflektere over i ramadan, samtidig som man bruker sine ulike ressurser til beste for andre. For min del helst uten medfølgende reklamekampanjer.

Nora S. Eggen er arabiskfilolog og islamforsker ved Universitetet i Oslo