Det nærmer seg fem år siden jeg og min samboer hoppet av lykke på badet da graviditetstesten viste to streker. Siden den dagen har livet mitt vært en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Men jeg ville ikke byttet bort én eneste dag.
Abortere bort ett av to foster
Debatten raser etter at lovavdelingen i Justisdepartementet har avklart at abortloven åpner for såkalt fosterreduksjon. Kvinner som er gravide kan nå uten begrunnelse velge å abortere bort ett av fostrene før 12. uke – ved å injisere kalium i hjertet til fosteret.
Overlege Birgitte Heiberg Kahrs ved Nasjonalt senter for fostermedisin på St. Olavs hospital sier at konklusjonen strider mot fagmiljøenes anbefalinger, mens seksjonsoverlege Torbjørn Eggebø sier dette til dagensmedisin.no:
– Ved fosterreduksjon av tvillinger vil det ved 15–20 prosent av tilfellene føre til at en mister begge fostrene.
LES MER: Gravide kan ta bort ett av to foster
Ikke mulig i 1978
Da abortloven ble vedtatt våren 1978, ble den begrunnet med at kvinner kan ha svært tungtveiende grunner til å ønske en abort. Den slo fast at samfunnet skal sørge for etisk veiledning, seksualopplysning, kunnskaper om samlivsspørsmål og tilbud om familieplanlegging. Dette for å skape en ansvarsbevisst holdning og for å begrense antallet svangerskapsavbrudd.
Ved lovforslagets bifall, som for øvrig bare var med én stemmes overvekt, var heller ikke fosterreduksjon en medisinsk mulighet. Fjernet man ett foster ved provosert abort, ville det andre fosteret også dø. Dersom man var gravid med uønskede tvillinger, var eneste utvei å abortere begge.
LES MER: Et foster for mye?
Mitt stolteste øyeblikk
Fosterreduksjon var heldigvis aldri noe alternativ for meg og min mye bedre halvdel – selv om vi diskuterte at det var en reell mulighet for at vi fikk tvillinger allerede den dagen på badet. Hennes far er tvilling, men min forlovede er ikke det. Tvillinger går ofte igjen på morssiden og hopper gjerne over en generasjon. Likevel var det en enorm overraskelse da jordmoren pekte på to hoder på skjermen under ultralydundersøkelsen. Jeg pleier å si at jeg har rekorden for det høyeste jubelbrølet på et sykehus noen gang. Det jubelbrølet står jeg for ennå.
Det sterkeste minnet mitt fra det første året som far, er da jeg satt på en gammel stol på et lite rom ved Kongsvinger sjukehus med én datter i hver armkrok, mens den nybakte moren ble trillet ned på intensivavdelingen etter keisersnittet. Alle de andre minnene, de våkne nettene, med gråt, flaskevarming, trøsting, synging, frustrasjon, irritasjon – men også så mye glede, er praktisk talt borte fra hukommelsen min. Jeg har aldri vært så glad og stolt i hele mitt liv som den dagen jeg ble far til tvillinger. Ingenting vil overgå den følelsen.
Født med fortrinn
Jeg føler sterkt på at mine døtre er født med et fortrinn i livet; nemlig en bestevenn. Selv om de bare er fire år, deler de allerede alt med hverandre. De leker sammen, sover ved siden av hverandre, blir lei seg sammen med den andre, forsvarer den andre hvis de føler at pappa har vært urettferdig – og henter alltid vannflaska til den andre hvis en av dem er tørst.
For meg er det helt utenkelig og umulig å sette seg inn i hvordan det hadde vært om en av dem ikke hadde vært her, eller at jeg om noen år hadde måttet fortelle den overlevende at mamma og pappa bestemte at hun ikke skulle ha en tvillingsøster – og at hun hadde flaks som lå så gunstig til at hun fikk leve.
«Handler dette egentlig om foreldre i nød eller barn med alvorlige sykdommer – eller gjør vi dette i stedet av bekvemmelighetshensyn?»
Nydelige Veslemøy
I lovavklaringen på regjeringen.no heter det legen som skal utføre inngrepet skal velge foster for reduksjon ut fra lett tilgjengelighet. I de aller fleste tilfellene vil det være fosteret som vil komme først til verden. Og i mitt tilfelle ville det ha vært Veslemøy. Fantastiske, kreative, morsomme, utadvendte, omtenksomme og nydelige Veslemøy.
Det sies at tvillinger som er atskilt føler den andre og at de vil kjenne på at noe mangler dersom de ikke er sammen. Jeg tror at mine døtre har et helt spesielt bånd, og at vi ville ha frarøvet den «heldige» tvillingen muligheten til et komplett liv ved å fjerne ett foster. Abortloven ble vedtatt for å være en nødløsning til kvinner som av ulike grunner må avslutte svangerskapet, men fosterreduksjon framstår i stedet som noe annet. Handler dette egentlig om foreldre i nød eller barn med alvorlige sykdommer – eller gjør vi dette i stedet av bekvemmelighetshensyn?
Jeg ser ingen alternativer til abortloven, men synes i likhet med statsviter Mariette C. Bøe at det moralsk dukker opp et ubehag når en tvilling blir til en feilvare som forstyrrer bestillingen til helsevesenet om akkurat passe mengde barnelykke.