Den varslede omleggingen av norsk bistand skal merkes allerede i høstens bistandsbudsjett. Enda tydeligere stakes kursen ut neste år, når regjeringen leverer stortingsmeldingen «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk».
LES MER: Kirkens Nødhjelp forstå regeringens endringer
Brendes signaler
Utenriksminister Børge Brende signalisert følgende endringer da han lanserte arbeidet med stortingsmeldingen:
• Økt satsing på sårbare stater – det som tidligere ble kalt «mislykkede stater».
• Konsolidert og forsterkt innsats for å bidra til stabilisering og fred i Nord-Afrika, Sahel-regionen og Midtøsten.
• Innsats for at statene i disse konfliktfylte regionene ikke bryter sammen og ender i krig, konflikt og flere flyktninger.
• Styrke freds- og forsoningsarbeid i disse statene, med kapasitetsbygging, helse og utdanning som satsingsområder.
LES MER: Ap vil inngå forlik med KrF for å sikre bistandsbudsjettet
Norsk interesse
I en kronikk i VG på nyåret understreket Brende at selv om hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk ligger fast, så må vi tilpasse oss en verden i rask omskifting:
– Vi må prioritere. Vi må definere tydelig hva som er i norsk interesse. Vi må velge vekk det som ikke er det.
Direktør Ottar Mæstad ved Chr. Michelsens Institutt sier at signalene fra regjeringen vil ha som konsekvens at man må flytte deler av bistanden bort fra de fattigste landene. Både Syria og andre land i Midtøsten og Nord-Afrika er mellominntektsland som med økt satsing vil trekke midler eksempelvis fra fattige land i det sørlige Afrika.
– Jeg etterlyser en grundig debatt om dette er en riktig prioritering, sier Mæstad.
LES MER: Verdensbank-leder mener økende ulikhet er tegn på et ødelagt samfunn
Del av innenrikspolitikken
CMI-direktørens analyse er at regjeringen i sterkere grad enn før anser utenrikspolitikken som en del av innenrikspolitikken.
– Vi ser en tydelig økt vilje til å dreie deler av bistanden til å forebygge at sårbare stater bryter sammen – sammenbrudd som også kan ramme oss i form av økt terrorfare og flere flyktninger til Norge, sier Mæstad.
Han finner det symptomatisk at regjeringen på en helt annen måte har brukt penger på kriser i Syria, Libanon og Midtøsten-regionen, mens lignende kriser i for eksempel Den sentralafrikanske republikk ikke har utløst noe stort engasjement.
– Det er åpenbart at først i det øyeblikk krisene får virkninger som rammer oss selv, så blir det viktig å føre en slik politikk, sier Mæstad.
LES MER: KrF frykter tiltak mot terror vil ta penger fra de fattige
Stor oppside hvis man lykkes
Han mener regjeringens begrunnelse om behovet for å stabilisere slike sårbare stater er god og forståelig, også fordi det er vanskelig å skape utvikling i land med konflikt, dårlig sikkerhet og svake statsstrukturer.
– Intensjonene er gode, og oppsiden er veldig god hvis man lykkes. Vi har imidlertid sett lite til en grunnleggende tenkning om hvordan regjeringens politikk skal oppnå det den ønsker. Vil norsk bistand til utdanning og helse virkelig forebygge konflikt og bidra til å hindre disse statene i å bryte sammen, spør Mæstad.
Han understreker at mer bistand til sårbare stater vil ramme noen som får mindre bistand, og frykter at dette kan svekke langsiktig utvikling i noen av de fattigste landene.
LES MER: Norge må avverge at bistand tas fra fattige og gis til militæret, skriver Berit Aalborg
Ligner britisk modell
Norge er ikke alene blant store bistandsland om å legge om bistanden. Verdens nest største bistandsland i volum, Storbritannia, la før jul fram en ny bistandsstrategi med den talende tittelen: Tackling Global Challenges in the National Interest. Strategien understreker tydelig viktigheten av en sammenheng mellom økonomisk utvikling og britenes nasjonale interesser.
Cameron-regjeringen fastholder målet om 0,7 prosent av BNI til bistand. Samtidig blir det satt som mål at 50 prosent av bistanden skal gå til sårbare stater, opp fra 30 prosent son var målet som ble satt i 2010.
:quality(70)/s3.amazonaws.com/arc-authors/mentormedier/3d0d3f39-0f8a-482d-97f3-abdf2c15dc8b.png)