Mens vi slakker livreima

To tydelige oppfordringer i dag, og det fra mesteren selv: «Spenn beltet om livet og hold lampene tent!» Og ja: Våre lamper lyser både natt og dag. Der har vi sannelig vårt på det tørre! Beltet er det verre med. Det spenner vi vel snarere ut enn inn.

Når jeg skriver «vi» er det fare på ferde. Noen av dere som leser dette, kjenner dere ikke igjen. Så la meg presisere: Med «vi» sikter jeg til de aller fleste av oss som bor i den vestlige verden på den nordlige halvkule. Jeg tenker mer spesielt på nordmenn flest, og dermed også på meg selv.

Vi tar del i en livsstil der både unødvendig energibruk og unødvendig forbruk er i sterk vekst. Det lyser faktisk altfor mye i våre stille grender og ståkete byer, mens vi stadig slakker livreima i vår umettelige trang etter mer. Sånn lever vi året rundt. Bare adventstida skiller seg ut – til det verre.

Og akkurat i år blir dette paradokset enda større. Nettopp mens verdens ledere og miljøaktivister er samlet i Paris i nok et forsøk på å få til en forpliktende klimaavtale – forsterker vi livsstilen og forbruksmønsteret som er opphav til problemene. Kloden har pustevansker. Jorda stønner under alt vi belaster den med. I stedet for våkent å bruke vår forbrukermakt, lukker vi øynene og svir av både penger og karbon i stor stil.

Jo visst kommer dagen da en ny og friskmeldt jord skal puste fritt og lett under en ny himmel. Da skal vi meske oss. Med fete, margfulle retter, med gammel klaret vin, med alt godt vi kan tenke oss, rikelig av alt, rettferdig fordelt.

Inntil den dagen kommer, venter vår skaper at vi holder øynene åpne. At vi står klar. At alt er på stell med den jorda han har gitt oss ansvar for. «Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Han skal binde opp kjortelen, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem.»

Knut Grønvik er sokneprest i Lommedalen i Bærum