Onsdagsmorgenene i gymsalen

For en del år siden kom jeg som ny lærer til en bibelskole. Det var mye nytt å sette seg inn i. Blant annet leste jeg på ukeplan for hver onsdag morgen: morgenmesse i gymsalen. Den første uka satt jeg på bakerste rad og observerte det som hendte i denne lille gudstjenesten. Den besto stort sett av to ingredienser. Nattverd, det var jeg vant til. Og skriftemål, det var jeg ikke vant til. Jeg så elevene knele på den bærbare alterringen. I stillhet la alle hver for seg livet og bagasjen fra seg hos Gud i en taus bønn. Den som ledet gudstjenesten gikk så rundt til hver enkelt og sa de mest frigjørende ordene jeg vet om: «For Jesus Kristi skyld tilgis alle dine synder i Faderens, Sønnenes og Den hellige ånds navn.» Det var som sekker ble lagt igjen der fremme i gymsalen. Når denne runden var gjort, henvendte liturgen seg til alle de knelende ungdommene på én gang, med en setning fra Filipperbrevet: «Jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.»

Først fikk de tilgivelsen, så fikk de forsikringen. Deretter reiste de seg for å la seg bære videre i livet. Det Gud har satt i gang, vil han selv fullføre. Han vil ta det hele veien, helt inn, helt til mål. Ikke som en ivrig leder, som setter i gang prosjekter som ikke gjennomføres.

Mange år etterpå har jeg møtt elever som en gang har gått på denne bibelskolen. De har fortalt hva denne posten på timeplanen betydde. På onsdagsmorgenene i gymsalen lærte de at et annet navn på Gud er Han som fullfører. Det er ikke de selv som bærer deres stort og smått fremover. Det er Gud som bærer dem og deres livsverk - som til syvende og sist ikke er noe annet enn Guds gode gjerning i dem.