– Den dresskledde mann eller mørk-kledde kvinne forsvinner lett i biskopenes pomp og prakt ved store høytidelige begivenheter. For mannen i gata og mediene blir preses uansett oppfattet som Den norske kirkes øverste leder, selv om faktum er at det er Kirkerådets leder, sier Nils-Tore Andersen, som var den forrige valgte lederen i Kirkerådet.
– Manglende kommunikasjon
– Jeg har kommet til at Den norske kirke bør ha én samlende leder, og det må nødvendigvis bli den ledende biskopen. Preses bør være leder både i Bispemøtet og i Kirkerådet. Den manglende kommunikasjon som til tider har vært mellom Kirkerådet og Bispemøtet ville da minimaliseres, fortsetter Andersen.
Hans forgjenger som kirkerådsleder, Thor Bjarne Bore, er enig:
– Andersens forslag er vetugt. Kirkerådsledere kommer og går, mens biskoper består noe lengre. Ingen i allmennheten kjenner kirkerådslederen, og bortsett fra Dagen og Vårt Land spør nesten aldri noen medier hva kirkerådslederen mener, sier Bore.
Andersen og Bore vil altså ha en endring i retning av det som er praksis i for eksempel de lutherske folkekirkene i Sverige og Finland. Der er de ledende biskopene, kalt erkebiskop, automatisk også leder av det nasjonale kirkerådet.
LES OGSÅ: Disse kan bli nye biskop
Ikke situasjonsbestemt forslag
Nils-Tore Andersen presiserer at hans forslag ikke er situasjonsbestemt, og ikke har noen sammenheng med resultatene i høstens kirkevalg.
– Mente du det samme da du selv var leder i Kirkerådet?
– Ja, dette grublet jeg på også da. Jeg følte det til tider beklemmende å stille opp der jeg følte at jeg ikke hørte hjemme, svarer Andersen.
I Den norske kirke har embetslinjen – biskoper og prester – tradisjonelt hatt stor makt og innflytelse. De siste tiårene har valgte representer, hovedsaklig ikke-teologer, fått stadig mer lederansvar i kirken. Etableringen av Kirkemøtet i 1984 skapte et rom hvor biskopene er representert, men hvor lekfolk utgjør den kompakte majoriteten.
Biskoper er ikke valgbare
Dagens valgordning slår fast at bare Kirkemøtets valgte medlemmer er valgbare til Kirkerådet, og til ledervervet der. Biskopene er ikke valgte medlemmer i Kirkemøtet.
– Dette står ikke skrevet i stein, bemerker Thor Bjarne Bore om dagens regel om valgbarhet til Kirkerådet.
De tidligere kirkerådslederne mener dette bør drøftes i forbindelse med at Den norske kirke nå er i ferd med å rigge ny kirkeordning og regelverk, etter løsrivelsen fra staten.
LES OGSÅ: Biskoper må slutte når de runder 70
Fallitterklæring for lekfolket?
– Kan det ikke oppleves som en fallitterklæring for lekfolk og for det kirkelige demokrati, at en biskop skal være leder i det valgte topporganet i kirken, Andersen?
– Overhodet ikke! Jeg kan ikke se at en slik endring skulle svekke demokratiet i kirken. Kirkemøtet er meget bredt sammensatt med stor overvekt av lekfolk, og Kirkerådet vil fortsatt ha overveldende flertall av leke representanter, valgt gjennom de lokale valg. Jeg vil ikke svekke lekfolks innflytelse i kirken, men mener at en biskop som leder i Kirkerådet er en klok sammenbygning som forenkler og tydeliggjør kirken som en helhet, svarer Nils-Tore Andersen.
Stålsett: – «Helt uaktuelt forslag»
Sturla Stålsett, styreleder i organisasjonen Åpen folkekirke som får flest representanter i det nyvalgte Kirkemøtet, avviser forslaget fra Andersen som «helt uaktuelt»:
– Vil en slik ny, utvidet lederrolle for preses styrke biskopenes innflytelse i kirken, på bekostning av lekfolkets?
– Ja. Det ville i tilfelle være en helt ny retning på den lenge opparbeidede demokratiseringen av Den norske kirke, og den balanse som er etablert mellom embetslinjen og de valgte lederne. Dette er ikke aktuell kirkepolitikk nå, svarer han.
– Spørsmålet om kirkelig representasjon og synliggjøring i media er i denne sammenheng underordnet. Spørsmålet fremover er hvordan Den norske kirke skal ivareta sin rolle og identitet, og hvordan medlemmene i denne kirken har innflytelse på retningsvalg, sier Stålsett, og tilføyer:
– Vi må fremover styrke det kirkelige demokratiet, og vi må arbeide grundig og systematisk med relasjonene mellom de ulike arbeidslag i kirken.
– Bør være Den norske kirkes overhode
Også Oddbjørn Evenshaug og Gunvor Kongsvik, som var kirkerådsledere før Bore og Andersen, mener det kan være grunn til å vurdere «om ikke preses bør være Den norske kirkes overhode», som Kongsvik uttrykker seg.
– Dette er nå veldig forvirrende. De fleste ser på biskopen som topplederen, mener Kongsvik.
Hun viser til egne erfaringer i møte med ledere i andre land og kirker.
Kongsvik mener likevel at preses ikke bør bli møteleder i Kirkerådet.
– Det kan være bra for demokratiet i kirken at den som leder Kirkerådets møter, er en valgt lekfolksrepresentant, sier hun.
Oddbjørn Evenshaug har stor sans for Nils-Tore Andersens argumentasjon, men han ser også verdien i «den ganske enestående ordningen vi nå har».
– At lederen av Kirkerådet ikke er en biskop, er uttrykk for en ganske sterk lekmannstradisjon i vår kirke, sier Evenshaug. Han synes det er fint at det reises debatt om kirken i fremtiden skal videreføre dagens todelte lederskapsordning.
Den nåværende valgte lederen i Kirkerådet, Svein Arne Lindø, mener det «godt kan hende tiden nærmer seg for å drøfte dagens delte ledelse».
Følg oss på Facebook og Twitter!
– Utfordrende todeling
– Ordningen er et bilde på hvordan vår kirke er bygd opp, med to likestilte størrelser – embete og råd. Men jeg erkjenner at denne todelingen er utfordrende både i utøvelse og kommunikasjon, sier Lindø.
Han opplever ikke at det er en konfliktlinje i dagens delte kirkeledelse:
– Men det er en systemutfordring, som krever smidighet og pragmatikk. Jeg kan forstå mine forgjengeres opplevelse av at det var krevende å få den samme plass og det samme rom som en biskop har. Man må finne seg i å ikke få den oppmerksomheten som posisjonen tilsier. Det delte ansvaret, som innebærer at Kirkerådets leder har samme rang som preses, gir også noen protokollutfordringer ved representasjon, påpeker Svein Arne Lindø.
