På veggen hjemme hos min farmor på Senja hang det et brodert bilde. Motivet var tre små- engler som tråkker druer i vinhøsten. Broderiet var ualminnelig forseggjort, i mer enn tretti nyanser av grått.
Farmor broderte dette mens hun satt ved sykesengen til den eldste av småjentene sine. Det var et langt og tungt sykeleie. Hun hadde tid til mange sting, både i broderirammen og i hjertet.
Hjemme hos synagogeforstanderen Jairus i Kapernaum var det også fortvilelse. Datteren hans var dødssyk. Men Jesus var i byen, og Jairus dro og hentet ham – mens mor satt ved sykesenga, kan vi vel tenke oss. På veien var det mange som trengte seg rundt Jesus, og da de omsider nådde fram, møtte de folk som sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?»
Men Jesus fortsatte, helt inn til sykesengen, tok jentungen i hånda og sa på aramaisk: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring. Hun var tolv år gammel.
Nå var ikke farmor synagoge-forstander. Men det var heller ikke så langt ifra. Hun og farfar ble frelst i en vekkelse i bygda, og da bedehuset på Å skulle bygges, ble det reist på deres grunn, i Grønvika.
Jeg er sikker på at både farmor og farfar budsendte Jesus både titt og ofte den vinteren datteren deres var syk. Men bønnene til tross: Min tante Elsa døde. Hun ble tolv år gammel.
Jeg vet ikke om farmor tenkte på Jairus’ datter der hun satt med sine sting. Og i så fall: Hva tenkte hun? Det kan være lett å miste motet av å høre at Jesus kan helbrede, men ikke helbreder vårt barn eller de andre barna som dør tross foreldrenes iherdige bønner.
Men denne fortellingen har også gitt mange mennesker mot og kraft til å holde ut når det uutholdelige skjer. Det håper jeg farmor også følte. Et streif av lys, midt i alt det grå.
Knut Grønvik er sokneprest i Lommedalen i Bærum