Fåfengt prioritering

Hva skal en begrenset pott helsekroner brukes på? Og på hvem?

Spørsmålene har lenge vært blant de mest ømtålelige i norsk helsepolitikk. Livskvalitet veies mot leveår. Samfunnsøkonomi står mot enkeltskjebner.

Helseøkonomene lager regnestykker av slike eksistensielle spørsmål. Det er politisk sprengstoff. Politikerne har overlatt spørsmålene til prioriteringsutvalgene, som har kommet og gått. Mange av deres anbefalinger har blitt lagt i en skrivebordsskuff. Forskerne fortsetter å etterlyse de nødvendige prioriteringene.

LES OGSÅ: Lavstatus-sykdommer taper

Følger ikke retningslinjer

Alt sammen til ­liten nytte, skal vi tro seniorforsker Benedicte Carlsen ved Uni Rokkansenteret, som i vår leverte fra seg et stort forskningsprosjekt om hvem som faktisk bestemmer hvordan helsepengene brukes.

Det viser at myndighetenes retningslinjer for prioritering ofte ikke følges av helsevesenets frontlinje – fatlegene.

For vi har retninglinjer. I sum sier disse at «pasienten skal ha en sykdom som lar seg behandle,­ sykdommen skal ha en viss ­alvorlighetsgrad og behandlingen skal ha en rimelig kostnad i forhold til effekten den gir», som det heter i en artikkel fra Forsk­ningsrådet.

Ni av ti fastleger svarte at de følger retningslinjene, men virkeligheten er en annen. Resultatene er klokkeklare: Fastlegene legger mest vekt på effekten av behandlingen, deretter pasientens egne ønsker og så samfunnskostnadene.

Konsekevnsen er ikke bare at kostnadskontroll blir svært vanskelig:

– Det betyr også at det er ganske sannsynlig at pasientene myndighetene ønsker å prioritere, ikke blir prioritert, sier ­seniorforsker Benedicte Carlsen­ til Vårt Land.

LES OGSÅ: – Vi ønsker oss rett type eldre

Velger dyrt

Legen bestemmer selv om hun vil følge myndighetenes retningslinjer. Fastlegene velger gjerne den dyreste medisinen, selv om den bare har «litt bedre effekt en den nest dyreste», forklarer Carlsen til Forskningsrådets nettside.

Hun peker på følgende årsaker:

• Det er ingen insentiver for år velge kostnadseffektivt. Verken fastlegen eller pasienten tar regningen.

• Politikerne har de siste 50-60 årene gitt økte rettigheter, og dermed økt makt, til pasientene. Folk vil ha det beste. Legen, som sitter ansikt til ansikt med pasienten, er på lag med denne.

– Er det alvorlig, Carlsen?

– Ja. På den ene siden snakker man om at fastlegen skal bidra til rettferdig prioritering av ressursene. På den andre siden er mantraet at brukerne skal bestemme alt fra hva det forskes på til helsepolitikken, fordi de kjenner sitt behov. Det er et helsepolitisk paradoks og alvorlig at de to problemstillingene ikke settes opp mot hverandre. For de kolliderer i praksis.

– En kan tenke seg at ressurssterke pasienter får best tjenester, sier hun.

LES OGSÅ: Eldres selvmord forbigås i stillhet

For mye pasientmakt

Carlsen sier rett ut at pasienten har for mye makt.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Løsningen er å se til Danmark og gi fastlegen mer makt, mener hun.

Statssekretær Anne Grethe ­Erlandsen i Helse- og omsorgsdepartementet skriver i en e-post til Vårt Land at de fleste er enige om at prioriteringer er nødvendig, men at det også er utfordrende.

– Fastlegen spiller en avgjørende rolle her, og må ta krevende valg. Det er viktig at fastlegene setter seg inn i og bruker prioriteringsveilederen.

Både helsemyndighetene og legene har behov for mer kunnskap om hva slags behandling pasienten får i kommunene, skriver statssekretæren.

– Derfor etablerer vi nå et kommunalt pasient- og brukerregister, sier Erlandsen.

Hun mener studien vil bli nyttig når regjeringen nå skal lage en stortingsmelding om helseprioritering.

LES OGSÅ: – Døende får ikke god nok omsorg