Nyheter

Misjonæren som kom inn fra kulden

I 1949 erklærte Mao at misjonærer var uønsket i Kina. Nå blir norske Johan Tidemann Johansen tatt imot som en helt i sitt andre hjemland.

Året er 1985. Johan Tidemann Johansen ankommer jernbanestasjonen i landsbyen Ankang i Shaanxi-provinsen i Kina. Dette er hans første forsøk på å besøke byen der han bodde fra han var to til han var elleve år.

Jernbanestasjonen i Ankang ligger på nordsiden av Han-elven, mens selve byen ligger på sørsiden. Før han rekker å krysse elven, blir han arrestert. Ankang er fortsatt stengt for utlendinger.

Fire år senere, i 1989, får han endelig mulighet til å besøke barndomsbyen og treffe gamle venner. Da er det gått 40 år siden kommunistpartiet under Mao Zedongs ledelse vant borgerkrigen og etablerte Folkerepublikken Kina.

Med innføringen av kommunismen ble misjonærer erklært uønskede. Familien Tidemann Johansen, bestående av to voksne og to barn, valgte å forlate landet. En del år senere - under Kulturrevolusjonen - var kirken som faren hadde bygd, en av mange som ble ødelagt.

LES MER: I kveld har en misjonær hovedrollen på NRK

- Stor utvikling

I 2014 er situasjonen en helt annen for Johan Tidemann Johansen når han besøker Kina. Mens det diplomatiske forholdet mellom Norge og Kina fortsatt er kjølig etter tildelingen av Nobels fredspris til menneskerettsaktivisten Liu Xiaobo i 2010, tas Johansen imot av partitoppene i Shaanxi-provinsen og av ordføreren i Ankang. Han blir stoppet og takket av folk på gaten. Når han ankommer menigheten som foreldrene grunnla, reiser forsamlingen seg med jubel og applaus.

- Tusen takk, Johan, for at vi har kunnet bygge et så sterkt vennskap som vi har gjort. Ankang er ditt hjem, og vi er glad hver gang du kommer hjem. Du er glad i Ankang, og det er vi stolte av, sier Liu Jian Ming, tidligere partisjef i Ankang.

- De har skjedd en stor utvikling i Kina de siste 30 årene, sier Johansen.

- Tidligere var det mye mistro mellom utlendinger og kinesere, men også mellom kinesere. De våget ikke være åpne om hva de ville. Samfunnet er mye åpnere nå. Man kan snakke om alt med både myndigheter og med den alminnelige mann.

Mye av begeistringen nordmannen møtes med, skyldes hans innsats for å bevare og gi tilbake lokal kulturarv, blant annet en tegning av Ankang fra 1926 - på 1,5 meter ganger 0,8 meter silkepapir. Han har også laget en bildebok med historiske bilder fra Ankang fra 1920-, 30- og 40-tallet. Dessuten har han bearbeidet og tatt vare på en 16 mm fargefilm som formannen i Den Evangelisk Lutherske Frikirkes ytremisjon - Carl Mortensen - tok opp i 1947.

LES MER: Stor motvilje mot den statlige kirken

Dokumentarfilm

Fordi det meste av historisk bildemateriale fra Ankang er ødelagt av flom, kulturrevolusjon og andre hendelser, er altså mannen som for 65 år siden måtte flykte fra Kina, blitt en helt i Shaanxi og Ankang. Under overleveringen ble det satt opp et stort kulturarrangement som ble dekket av blant andre den kinesiske «rikskringkastingen» CCTV.

Per Eriksens bok om Johan Tidemann Johansens liv og virke - Med hele hjertet: en families kjærlighet til det kinesiske folk - er nå oversatt til kinesisk, usensurert. Den ble utgitt i forbindelse med et besøk nylig og overrakt den gamle guvernøren, ordføreren og andre offisielle personer sammen med filmen fra 1947.

Spillefilmen som var planlagt om ham, er imidlertid lagt på is. Bøndene som bor i strøket der han vokste opp, nekter å flytte på grunn av en filminnspilling, og filmteamet ønsker ikke å utfordre menneskerettighetene. I stedet blir det dokumentarfilm, produsert av kinesisk TV.

Den gamle provinsguvernøren i Shaanxi, Xu Shanlin, inviterte Johansen på middag under full TV-dekning - og gråt nesten ved synet av filmen fra Ankang.

- Når jeg ser denne filmen, er det som om jeg får min barndom i reprise. Du skal ha stor takk for at du har gjort dette store arbeidet med å bringe oss alle disse bildene tilbake. Det betyr mye for vår historie, uttalte Xu.

- Viktig historie

Også Zhang Qun, professor ved kunstakademiet i Beijing, takker den tidligere misjonæren:

- Jeg blir forundret over hvor vakkert og fint det var. Det er med på å inspirere oss til å ta vare på den naturen vi har rundt oss. Historien fra tiden før 1949 har ikke alltid vært like lett å få fatt i her i Kina. Derfor betyr det så mye å få denne dokumentasjonen tilbake, sier Zhang.

- Det er jo fantastisk at våre venner fra utlandet har fanget opp disse scenene som beskriver de vakre omgivelsene ved Ankang og det levesettet de hadde den gang, tatt vare på det i noen tiår for så å komme og gi materialet til oss. Det minner oss på hvor viktig det er å ta vare på historien og hva den har betydd for oss.

Siden Johan Tidemann Johansen første gang etter flukten fikk visum til Kina i 1983, har han besøkt landet mer enn 60 ganger. Hans posisjon i Kina kan også ses i sammenheng med hans holdning til kinesisk kultur og styreform.

Særlig har hans holdning til den offisielt godkjente kirken i Kina, Tre Selv, vært sett på med stor skepsis i Misjons-Norge. Med henvisning til at kristne kan slutte seg til statens kirke, har kinesiske myndigheter tidvis på enkelte steder slått hardt ned på de såkalte undergrunnskirkene i landet. Johansen har også blitt anklaget for å være naiv i troen på at kinesiske myndigheter ville gi kirken gode arbeidsvilkår.

- På alvor

Tre Selv-kirken ble opprettet da Kina ble etablert som folkerepublikk. Under Kulturrevolusjonen, kommunistpartiets utrenskningskampanje i perioden 1966-1976, var all religiøs aktivitet forbudt og virksomheten lå nede, i hvert fall offisielt.

- Men i 1979 tok kinesiske myndigheter konsekvensene av at det religiøse hører med til menneskets valg, sier Johansen.

Under sitt første besøk i Kina siden 1949 - i 1983 - møtte han kirke­ledere i Kina, blant dem biskop Ding Guangxun, Tre Selv-kirkens øverste leder gjennom flere tiår. Møtet ble formende for Johansen syn på den videre utviklingen av kirken i Kina. Han opplevde et brennende engasjement og en tro på at dette ville de kristne klare selv.

Følg oss på Facebook og Twitter!

- Hvorfor valgte du å akseptere den måten den offisielt godkjente kirken forholder seg til myndighetene på?

- Mange nordmenn er uenige i denne tilnærmingen, men jeg mener at man må til Kina og høre hva de kristne selv mener. De føler ofte at vi undervurderer hva de er i stand til. Noe av det som har skapt konflikt mellom Vesten og kinesere, er at vi har kommet dit og vært de som kan det, vet det og har det. For kinesere blir dette en ovenfra-og-ned-holdning som de ikke aksepterer. Den kinesiske kirken er ansvarsfull, og det er den raskest voksende kirken i verden. Da må vi også ta de kinesiske kirke­lederne på alvor.

Skaffet kirktomt

Når han besøker menigheten som faren - også han het Johan Tidemann Johansen - grunnla i Ankang, er det en helt konkret grunn til at folk reiser seg og klapper: For ti år siden ønsket byen å overta kirkens tomt, som lå svært sentralt til ved broen som krysser Han-elven. Ved å bruke sin innsikt, sitt nettverk og sin kunnskap om det kinesiske samfunnet bidro Johansen til at kirken fikk en dobbelt så stor tomt i bytte for den gamle. I tillegg fikk han samlet inn halve byggesummen i Norge.

Nå står det en seks etasjer høy brukskirke der. Glassmaleriet bak alteret er laget etter en inspirasjon Johansen fikk en natt, og det er utført av Gerd Grønsund.

I hele sitt arbeid som misjonær har Johansen vært opptatt av å ha innsikt i og kunnskap om kulturen og religionen i landene han har arbeidet i.

- Kinesere er veldig høflige - svelger i magen, som de sier. Den beste måten å hjelpe dem på, er med livet som eksempel. Det er greit å si at «sånn gjør jeg det», men det er ikke like greit å si at «sånn som dere gjør det, er feil». Det gjelder ikke å kritisere, men i stedet vise et godt eksempel.

Menneskerettigheter

Han mener nordmenn og folk fra Vesten generelt utviser altfor liten tålmodighet med Kina. Johansen erkjenner at landet har en vei å gå, men mener utviklingen for menneskerettigheter har vært positiv de senere årene.

- Kinas kultur er mange tusen år gammel. Man endrer ikke den på et par tiår. Vesten har fornærmet Kina i 150 år, og det sitter dypt i deres følelsesliv. Vi må innse at de tenker på en annen måte enn vi gjør.

Denne artikkelen sto på trykk i Vårt Land 10. mai 2014.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter