Nyheter

Den siste dom

Oskar Gröning (94) ble onsdag dømt til fire års fengsel. Den tidligere bokholderen i Auschwitz kan bli den siste SS-mann på tiltalebenken for forbrytelser under 2. verdenskrig.

Gröning arbeidet med å bokføre jødiske verdisaker i dødsleiren Auschwitz. I går ble han kjent skyldig i å være medansvarlig for drapet på 300.000 mennesker, melder NTB.

Det er 70 år siden krigen sluttet. Det er lang tid. Hva kan folk huske etter så mange år? En tiltalt krigsforbryter med rullator har ikke gjort det samme sterke inntrykk i rettssaken som han ville ha gjort på egne ben for 50 år siden. Det er langt og lenge siden Oskar Gröning var et lite hjul i maskinen som skulle løse det noen mente var Europas ­jødiske problem.

Gröning har erkjent at han deler en moralsk skyld. Men han vil ikke be om tilgivelse, forbrytelsen er for stor: «Jeg kan bare be Herren min Gud om tilgivelse», sier den gamle mannen i dag.

LES OGSÅ: «Bokholderen i Auschwitz» dømt til fire års fengsel

Fri mann

«Hvorfor, herr Gröning? Hvorfor kan De etter slike ugjerninger som De var vitne til og medvirket til, bli gammel som en fri mann?» Det var en gråtkvalt Kathleen Zahawi som spurte ham i rettssalen. Hun er 86 år gammel og overlevde Auschwitz. Omlag 100 slektninger var ikke like heldige.

Bokholderen har ikke lagt skjul på at han arbeidet i konsentrasjonsleiren med det uhyggelige navnet, i en nasjonalsosialistisk utryddelsesmaskin. Kanskje det er like greit å gi ordet til Daniel Müller i den liberale ukeavisen Die Zeit:

«Vodka. Sardiner i olje. Og fleskebiter.» Det ser ut til å være Oskar Grönings sterkeste inntrykk fra Auschwitz. Ikke berg av lik som han så brenne opp. Ikke skrikene fra jødiske barn, kvinner og menn som han hørte fra gasskamrene. Ikke engang babyen som en SS-mann for hans øyne slengte mot en lastebil og deretter kastet i søppelet.»

Lysbilder

Gröning har i rettsaken, som har pågått siden april, fortalt rolig om det som skjedde, og medarbeideren fra Die Zeit skriver at det hele minner om en lysbildeaften.

Gröning satt i går med uttrykksløst ansikt da dommer Franz Kompisch leste opp rettens konklusjon om medansvar og delaktighet i massedrap. Dommen ble et halvt år strengere enn det aktor hadde nedlagt påstand om.

Dagen før dommen falt, hadde Gröning en siste mulighet til å forklare seg for dommerne. Han «beklaget sterkt» det han gjorde under tiden han var stasjonert i Auschwitz, og at ingen skulle ha deltatt i det som skjedde der, skriver NTB.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Prosessen

Rettssaken har foregått i Lüneburg i Niedersachsen siden april. Byen er så vakker at den er sammenliknet med et eventyr.

Også Nürnberg er en gammel og fin by, og rettssaken mot de tyske krigsforbryterne startet her 20. november 1945.

Sir Winston Churchill ville ikke ha noen prosess, men mente at dersom allierte soldater fant noen kjeltringer, kunne de skytes på stedet. Den skrivende britiske statsmann var litt av en romantiker og sa gjerne at «mens slagmarken kan bli en blomstereng, så vokser ingenting på skafottet.»

Tyskerne selv var like etter krigen lite interesserte, de hadde mer enn nok med å overleve. Men gradvis kom interessen, og sammen med den marsjerte de vanskelige spørsmål – ikke minst spurte unge mennesker sine foreldre om hva de hadde gjort, hva de hadde tenkt.

Ikke enkelt

I Auschwitz gikk jeg en gang på omvising sammen med offiserer fra Bundeswehr, og ansiktene viste tydelig at alvorlige tanker var satt i sving. Hvorfor satte mordmaskinen opp farten da det var klart at Tyskland var på vei mot stupet?

For noen år siden kom Victor Klemperers dagbok der den jødiske litteraturprofessor lavmælt følger oss på Tysklands tragiske nedtur. Han overlever takket være flaks og en energisk ektefelle. Men hvordan kan dette fine mennesket etterpå engasjere seg for en ny tysk diktaturstat, nemlig DDR?

Peter Jacobs har skrevet biografi om Klemperer, og skriver at professoren i fransk var svak for smiger og enda svakere for bil med sjåfør. Det kunne den tyske arbeider og bondestat tilby. Men i tillegg kom harmen og sinnet over de som passive så sine jødiske kolleger bli jaget fra sine stillinger – og til sist inn i døden. 
Og det uten straff eller reaksjoner.

Der er en vanskelig sak dette – også etter den siste dom.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter