Gravde fram følelsene fra angsten

Blant de yngste og foreldrene deres på Oase-stevnet, er Sven Olav Høivik (51) et kjent ansikt. Sammen med kona Ingunn og barna Ingjerd, Audhild og Tormund, leder han lovsangen på barneoase og junioroase i Kristiansand denne uken.

– Å stå på scenen her på Oase gir meg lykke. Det er det nærmeste jeg kommer det å fly. Der kan jeg leke meg med musikken og dele den med forsamlingen. Jeg opplever at folk responderer og blir glade og takknemlige, forteller han.

Les også: De var åpne om sine problemer

Men rett som det er har han ikke lyst til å stå opp om morgenen. Å sette seg i bilen for å kjøre til jobb skremmer ham. Han kan få angst av å møte kollegaer. Han kan få angst av å møte de han skal hjelpe i jobben sin som lege – pasientene.

– Jeg har ikke vært i en tøff periode, jeg er der fremdeles. Samtidig er kriser en naturlig og allmenn del av det å være et menneske. Det er bare fram til 30-årene man tror at man skal leve evig, at det finnes et liv uten gjeld og ekteskapelige problemer, sier han.

Helbredelse

Et av trekkplastrene for årets Oase er helbredelsespredikanten Masahide Kanayama. Tidligere på dagen holdt han seminar for flere hundre personer.

– Du må ikke tvile på Jesu helbredende kraft, da begynner du å rystes, sa han fra talerstolen.

Les også: – Det kostet å fortelle

– Jeg prøvde slikt. Det funka ikke, forteller Høivik, sittende på et piknikkbord utenfor hallen der hovedmøtene foregår.

Kall

Han har prøvd. Mange ganger. Tenårene til Høivik er preget av gledesløshet og tomhet. Stadig er han framme og 
søker forbønn under møter. Han lurer på hva han skal bli, men ingenting frister ham. Han ønsker å overgi seg til Gud, ber masse, leser masse i Bibelen og pugger bibelvers.

Da videregående er over har Høivik fortsatt ingen anelse om hva han skal bli. På kristenrusstevne den våren opplever han et sterkt øyeblikk under nattverden.

– Det var som om tiden sto stille.­ Jeg fornemmet Jesus som en stemme som sa «Vil du ha meg? Dra dit jeg vil ha deg.». Da trodde jeg at alt var løst. Men det var det siste jeg hørte fra ham på svært lenge, forteller han.

Søker og søker

Han ender opp med å studere medisin, som sin far. Leser på ren vilje, får søvnproblemer og magetrøbbel, men skjønner ikke at noe er galt. Han hører på talekassetter, ber og søker Gud for å få hjelp. «Bare jeg kan jobbe som lege, skal alt bli bra», tenker han.

– Studietiden var seks år uten en glad dag, sier han.

Frykten for å gjøre feil fører til at han bruker altfor lang tid på pasientene. Han klarer ikke å ta avgjørelser. Når kontordamen går, sitter det fortsatt fire-fem pasienter igjen.

Etter noen år i deltidsstillinger tar han jobb i et kvinnefengsel. Han avslutter arbeidsdagene med å krype sammen i kapellet.

Da innser han at han trenger hjelp. Han sykmelder seg og tar en time out. Legegjerningen blir lagt på hylla.

– Det var første gangen jeg ikke klarte noe.

Mister håp

Tomheten går over i depresjon. Han har mindre og mindre å håpe på.

– Gud har jeg omtrent avskrevet – ikke troen på ham, men at han skal gripe inn og redde meg. Kallet fra russetiden skjønte jeg ingenting av.

Han forsøker å bryte med Gud, men makter det ikke.

– Hvordan klarte du å beholde en tro, når du ikke hadde håp om at Gud skulle hjelpe deg?

– Det er et uttrykk for en dobbelthet i mitt indre, for på ett nivå er det et nærvær og paradoksalt nok en trygghet.

Blødde for musikken

Var det yrket som var feil? Høivik begynner å studere musikk. Han hadde enorme ambisjoner, men spiller på seg kronisk senebetennelse og øresus ved pianoet. Tannkjøttet begynner å blø når han spiller trompet. Igjen ber han om helbredelse. Gud får skylden for at det igjen har gått galt.

Han prøver seg innenfor data og som lærer. Men, mens han fikser en oppgave når han arbeider alene, får han jernteppe når han må samarbeide med andre. Etter hvert innser han at det er det å møte folk han ikke vil.

– Til slutt tenkte jeg at dette gidder jeg ikke. Jeg begynte i terapi og lukket døra for at Gud kunne løse problemene mine.

Fant følelsene

I terapirommet opplever han litt etter litt at det han sier gis verdi fordi det kommer fra ham. Følelsene hans har en verdi – utelukkende fordi det er han som føler dem.

– Jeg klarer å begynne å elske og anerkjenne meg selv. Ikke fordi jeg er best eller flink til noe, men fordi jeg er meg. Jeg finner fram til følelsene. De har alltid vært der, men har vært hjemløse spøkelser og fantomer som plager meg. De har blitt til angst.

Han får sin egen håndtering av barndommen rett i fleisen. Et opphold i India som er preget av borgerkrig, et komplisert farsforhold og mobbing er noen av ingrediensene.

– Følelsene mine hadde alltid vært der, men jeg gjorde dem ikke til mine. Da gikk jeg til grunne og mistet mitt liv. Det vil si – jeg fant det ikke. Jeg ble ute av stand til å gjøre valg fordi jeg ikke hadde det kompasset som følelsene er ment som.

Vem kan segla

Relasjoner var også vanskelige.

– Jeg kjente jo ikke på følelser, og uten følelser er det ingenting som skjer mellom to mennesker. Det er den absolutte ensomhet, død og tomhet.

Da han var gutt skjønte han aldri 
strofen «vem kan skiljas från vännen sin utan att fälla tårar».

– Jeg kunne jo glatt skilles fra vennen min uten å grine, for jeg visste ikke hva en venn var.

Brad Pitt

Til tross for angst og relasjonsfrykt, våger han å satse på en familie. Sammen drar de på retreat på Lia gård. Stillheten gir ham hetta, men han har med seg en film, Spygame med Brad Pitt, og mens de andre er på Kristus-meditasjon, ser han den tre ganger.

– Det var fantastisk. For første gang opplevde jeg hvile.

Gradvis oppsøker han stillheten og får igjen glimt av Gud etter mange års taushet.

– Han sa: «Jeg skal gjøre deg til en sommerfugl, ikke fordi dine gjerninger har gjort deg verdig, men fordi min kjærlighet har gjort deg verdig til det.»

Tårene kommer også. Han kjenner seg elsket, ikke på grunn av noe han har prestert, men fordi Gud vil det. En liv bygget på prestasjoner blir snudd på hodet.

– Nå ser jeg at jeg er unik fordi jeg er elsket, ikke elsket fordi jeg er unik. Dermed blir jeg fri. Det spiller ingen rolle om jeg er bedre eller dårligere enn andre.

Kallet

Han innser også at kallet han fikk da han var russ ikke var til en prestasjon, men noe så «kjedelig og ekkelt» som en relasjon.

– Jeg ville jo ikke ha noen relasjon. Jeg ville leve i min ensomhet som verdensmester i ett eller annet. Men mennesker er menneskers lykke, uten relasjoner intet liv. Slik er det også med forholdet til Gud.

Erkjennelsen kommer ikke med én eller to timer med terapi. De siste 15 årene har han kontinuerlig vært i kontakt med psykolog eller psykiater. Mange hundre timer har det blitt.

Åpne selv

– Gjennom terapien oppdager jeg mine små, redde, knyttede og bitre hender og kan vedkjenne meg dem. Men det er det bare jeg selv som kan gjøre, ikke Gud. Det finnes ingen helbredelsespredikant som kan utføre det under at et menneske åpner sin egen hjertedør. Den må åpnes innenfra, sier han.

Følge lover

Følelsene fra barndommen krymper, mens fascinasjonen for Jesu kjærlighet blir større. Kreativiteten kommer tilbake, pianolokket åpnes igjen. Han begynner å spille til lovsang i menigheten og opplever lykke gjennom musikken. Legegjerningen tas opp igjen.

– Du ga opp troen på at Gud kunne hjelpe deg, men tror du Gud kan helbrede sykdom?

– Nå ser jeg at han har helbredet meg, hans kjærlighet har vært der hele tiden. Sammen har vi gått veien. Det tar bare den tiden det tar. Det er ikke noen motsetning mellom en prosess og en helbredelse. Et traume lager alltid et sår, og et sår helbredes normalt sett ikke over natta. Det trengs legekunst. Hvorfor er det slik at hvis Gud skal stå bak helbredelsen, så må det gå på tvers av alle naturlover – lover han selv har skapt? Det er jo inkonsekvent!

Nådegaver

Oasebevegelsen legger mye vekt på åndelige gaver som helbredelse, tungetale og profetier. Høivik mener at hans mislykkethet og skavanker har blitt til nådegaver.

– Alt som stinker i mitt liv kan bli ressurser og nådegaver. Jeg kan bruke det i mitt arbeid: Jeg er lege og behandler, men jeg blir også behandlet. Jeg står på scenen og synger lovsanger, samtidig har Gud vært så fjern som det lar seg gjøre.

Nå er han kommet til et punkt der det å unngå angsten ikke lenger gir ham noe.

– Skit i angsten. Kanskje kan jeg en dag si at jeg hadde angst, men jeg ser ikke på det som det ultimate mål å unngå angst.