Jeg snakket her en aften med en godt over middelaldrende, norsk kulturelt bevandret fyr, uten annen tilknytning til kristendommen enn det som falt inn gjennom norsk skole, kristne merkedager og samfunn forøvrig. Han mente det var veldig mye interessant i katolisismen. Han hadde lite pent å si om protestantismen. Det som sto igjen etter Luther hadde gjort seg ferdig, var fordommer og nesevis moralisme. Katolisismen derimot, var fylt med mystikk og kunst og staselig tradisjon. Gjengse fordommer mot protestanter heter noe sånt som korstog, imperialisme og «Hanne Nabintu Herland». Og det kan kanskje hende at det trengs en åpning mot kristendommen som ikke går gjennom de tette fordommene av en lang statskirke- tradisjon med tresmak i rævva. Jeg hører hyppig at alt fra regnskapsfører-Hermansen til kjente kulturpersonligheter konvertere til katolisismen. Da går de over til noe annet – noe som gir kristendom en ny betydning. Det forbindes kanskje ikke engang med kristendom. Det er katolisisme, må vite. Er det kanskje en måte å søke ut av det litt for etablerte? For meg er kirka marinert i gode minner om flanellograf-Jesus-er og kirkebasarer. Minner det tok litt tid å lengte tilbake til.
LES OGSÅ: «De har turt å ta til orde for å være gnien med empatien»
Men tilbake til katolisisme versus protestantisme denne kvelden. Jeg var ikke villig til å gi meg så lett som å la kirka stå der som ribbet bauta over kristendommen. Det hele tilspisset seg da han begynte å kritisere misjon. Jeg bjeffet ut en forsvarstale for misjonærer i Afrika, etter at han luftet den uunngåelige sammenligning av misjon med korstogene. Typisk protestanter. Jeg fortalte da en analogi for å vise at dette drev da katolikker med også, og tok et eksempel fra Sicilia. Etter at en mengde barn ble kraftig forbrent i båtene på vei over Middelhavet gikk katolske prester på sykehusbesøk og døpte ungene en etter en. Dette mente han var vakkert og rørende. Men for svarte, sa jeg: Hvordan ville man reagert i Norge hvis protestantiske prester bare gikk og døpte i vei sånn helt uten videre? Og hva var forskjellen på dette og Santalmisjonen?
Følg oss på Facebook og Twitter!
På mange måter er det forståelig å måtte rykke opp for å finne noe gammelt på nytt. Det kan være noe positivt i fordommer. Fordommer er i hvert fall et sted å begynne. Noe man ikke kommer utenom uansett hvor objektive og rasjonelle vi måtte hevde å være i møte med noe tilsyne- latende kjent så vel som totalt ukjent. Den tyske filo- sofen Martin Heidegger snakker i verket Væren og Tid om fordommenes uomgjengelighet. Her mener han blant annet at vi ikke kan starte med blanke ark, men vi kan kultivere våre fordommer. Dette kan likevel bare skje i og igjennom fordommene selv. Heideggers elev Hans Georg Gadamer skriver i hovedverket Sannhet og Metode – om «hermeneutikk», også kalt fortolkningslære. Hvor målet, svært forenklet, blir å søke seg tilbake til den opprinnelige betydningen av noe. Måke seg forbi fordommene og inn til kjernen.
LES OGSÅ: Gi opp – og dø en verdig død!
Katolisismen er en måte å finne tilbake til det «urkristne», smaken av autentisitet ligger gjemt der inne bak mystikken. De gotiske korsene fra fransiskanerne har en eim av åndelig mystikk, en duft av røkelse og myrra. Det statskirkelige korset lukter hverdag og treverk. Og ikke noe eksotisk bonsaitre, men furu. Norsk furu. Lukten av bede-hus og «småborgerlige» søndagsrutiner. Katolisismen på sin side har lenge vært noe annet. Og da får man mystikken på kjøpet, sammen med en hel tradisjon av gudstjenester med røkelse, latinsk korsang og alkoholisert nattverdvin. Mystikken i den protestantiske tradisjonen ligger hos mange begravet i fordommer. Men ved å bevisstgjøre og snoke litt i fordommene kan det hende man finner en annen virkelighet.
Ida Marie Haugen Gilbert, forfatter, skribent og filosof