Troens dør og åpen kirke

«Åpen kirke» står det på et skilt langs veien. To tente fakkelbokser på hver side. Med hjelp av frivillige klarte den lille menigheten å holde kirken åpen en kveld i uka. For mange sa at det fine med kirker i utlandet er at de alltid er åpne. Du kan gå inn, selv om det ikke er gudstjeneste. Du kan tenne et lys, kikke litt rundt, eller bare sitte der i ensomhet, og likevel få lov til å tro at du ikke er helt alene.

Nå var kirken åpen. For mennesker langs veien formidlet et skilt og to fakkelbokser noe viktig: Om du trenger et rom å søke til med livet ditt, et stille sted å vende sinne, håp eller takknemlighet mot, så er kirkens dør åpen for deg.

Jeg var ungdomsprest i menigheten. En kveld iblant kunne jeg sitte i kirken selv, eller følge med fra vinduet på kontoret. Det kom ikke mange, men alltid noen, og ofte mennesker jeg ikke så i kirken ellers. Fremmede biler parkerte, fremmede ansikter gikk inn. Mennesker, fremmede for meg, men ikke for Gud. Med all rett tok de kirkerommet i eie, og når de gikk, var levende lys tent i lysgloben.