Troens dør og åpen kirke

Det ble tydelig for meg, hvor viktig det er med åpne kirkedører, skriver presten Erland Grøtberg.

«Åpen kirke» står det på et skilt langs veien. To tente fakkelbokser på hver side. Med hjelp av frivillige klarte den lille menigheten å holde kirken åpen en kveld i uka. For mange sa at det fine med kirker i utlandet er at de alltid er åpne. Du kan gå inn, selv om det ikke er gudstjeneste. Du kan tenne et lys, kikke litt rundt, eller bare sitte der i ensomhet, og likevel få lov til å tro at du ikke er helt alene.

Nå var kirken åpen. For mennesker langs veien formidlet et skilt og to fakkelbokser noe viktig: Om du trenger et rom å søke til med livet ditt, et stille sted å vende sinne, håp eller takknemlighet mot, så er kirkens dør åpen for deg.

Jeg var ungdomsprest i menigheten. En kveld iblant kunne jeg sitte i kirken selv, eller følge med fra vinduet på kontoret. Det kom ikke mange, men alltid noen, og ofte mennesker jeg ikke så i kirken ellers. Fremmede biler parkerte, fremmede ansikter gikk inn. Mennesker, fremmede for meg, men ikke for Gud. Med all rett tok de kirkerommet i eie, og når de gikk, var levende lys tent i lysgloben.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP