Nyheter

Mer seg selv, ikke mer ego

Meditasjon er ikke en teknikk for å bygge opp sitt ego, men en vei til sitt sanne selv.

Kristne har gjenoppdaget meditasjon som en viktig åndelig disiplin. Benediktinermunken Laurence Freeman er en av dem som sprer kunnskap og inspirasjon om kristen meditasjon. For et par uker siden underviste han hos dominikanerne i på Majorstua i Oslo.

Freeman reagerer negativt på at meditasjon framstilles som en metode for selvutvikling, forstått som bygging av et sterkere ego, slik tilfellet er med såkalt mindfullness. Og han er oppbrakt over at det brukes i trening av soldater.

– Jeg mener det er å redusere meditasjon til en teknikk, som fornekter den sanne meningen. Jeg tror nok du kan bruke teknikken til å oppøve konsentrasjon og å glemme egne følelser, slik at du for eksempel kan bli en bedre drapsmaskin, sa han.

Men for ham handler meditasjon om å gi slipp på sitt ego.

– Meditasjon er en relasjon — ikke en teknikk du skal mestre.

Ego og selv

Freeman poengterte at distinksjonen mellom ego og det sanne selv er helt sentralt for å forstå meditasjon.

– Reisen fra ego til selv er den menneskelige reisen som leder til mening med livet, sa han. Første skritt på reisen er å bli klar over at vi ikke er vårt ego.

– Vi tror at vi er vårt ego. Å oppdage at det ikke er slik, er ofte smertefullt, men også befriende, sa han.

Hva er så ego og selv, slik Freeman forstår det? Ego er vårt bilde av oss selv som et distinkt individ, atskilt fra andre, med egne følelser og egen vilje. Vi blir først klar over vårt ego i den vanskelige to-årsalderen. Utviklingen av ego er en prosess av atskillelse, som skaper sår. Noen ganger kan sårene føre til at vi får et usunt ego.

Egoet er en refleks av det sanne selvet. Egoet er selvsentrert. Freeman brukte et bilde fra den indiske vismannen Rahmana Maharshi for å illustrere det: Hvis vi tenker på sinnet som en stille dam, er egoet en refleksjon på overflaten av det sanne selv.

– Egoet er selvets tanke om seg selv, sa Freeman. For å finne selvet, nytter det ikke å lete etter det. Vi kommer i kontakt med selvet når vi fornekter og gir slipp på egoet. Det gjør vi ved å gi slipp på tanken.

– Meditasjon er å gi slipp på tanker, begreper og bilder. Når du tenker på framtida eller fortida, er du ikke i øyeblikket. Hvis vi gir slipp på framtid og fortid, kommer vi til det sanne selv, der hvor jeg er nå, sa han.

Facebook og Twitter!

Maranata

Dette kan kanskje høres både subtilt og innviklet. Men i praksis er det ganske enkelt. Freemans forelesning inkluderer praktiske øvelser i meditasjon. Han ber oss sitte rett og ledig på stolen, puste rolig og oppmerksomt, lukke øynene og konsentrere sinnet om et ord — et mantra. Han anbefaler «maranata», som betyr «Vår Herre, kom». Dersom det dukker opp en tanke, skal vi bare legge den vekk. Han ringer med en klokke, og stillheten inntrer. Etter 20 minutter ringer klokken igjen. Det var det hele.

– Hvorfor er det «Maranata» som er mantraet du anbefaler?

– Fordi det er et ord fra Bibelen, fordi det er på det språket Jesus snakket og fordi det har en god klang.

– Kunne vi brukt et annet ord?

– Jo, vi kunne for eksempel brukt Jesus. Men det må være et hellig ord, og helst ikke på vårt eget språk.

– Kunne vi brukt navnet til en hinduguddom, for eksempel?

– Det ville være merkelig i kristen meditasjon, og det ville skape spenninger. Det er viktig at kristne bruker ord fra vår tradisjon. Dessverre er det mange som lærer seg meditasjon i andre tradisjoner fordi de ikke finner det i kirken, svarer Freeman Vårt Land.

Kristen meditasjon

Freeman er munk og arbeider innenfor kirken. Det er kristen meditasjon han underviser i. Vi spør hva som gjør meditasjon kristen.

– Først av alt vår tro på Kristus. Tro er en relasjon til ham, og meditasjon springer ut av vårt ønske om å utvikle den. Vi står dessuten i en kristen tradisjon og vi tilhører et kristent fellesskap. Meditasjon er bare en av flere bønneformer som til sammen beriker vår tro, sier Freeman.

– I Norge har det vært en bevegelse omkring det som kalles Jesusmeditasjon, der man mediterer over en tekst i Bibelen.

– Da er det nok snarere snakk om det vi kaller Lectio Divina, altså en form for bibellesning. Jeg tror at meditasjon vil skape en hunger etter denne måten å tilnærme seg Skriften.

Freeman mener at det å undervise meditasjon er en form for evangelisering.

– Vi deler denne gaven både med mennesker av annen tro og mennesker uten noen tro. Meditasjon er universelt, akkurat som bønn er det.

Møte Gud

Han er overbevist om at et møte med det sanne selv også er et møte med Gud.

– Da oppdager vi at vårt sanne selv er ett med Gud. Enhver tanke om Gud har et element av ego, det har med seg noe av meg selv. Det er derfor den mystiske tradisjon sier at ethvert bilde av Gud er en avgud. Våre tanker om Gud er jo ikke Gud. Vi må altså bevege oss bort fra tanken om Gud, former, begreper, for å kunne få en direkte opplevelse av Gud, sa Freeman.

For å forstå dette, trekker han fram beretningen om da Jesus spurte disiplene om hvem folk trodde han var, og hvem de trodde han var.

– Hvem sier du jeg er? Dette er et spørsmål fra en som kjenner sitt sanne selv. Det stilles med en hensikt: At det vekker i oss opplevelsen av vårt eget sanne selv. Mysteriet i kristendommen er at vi er ett med Jesus, altså med hans sanne selv. Gjennom å erfare vårt sanne selv blir vi del av den enheten med Faderen som han selv har, sa Freeman.

Jesu respons på disiplenes svar, var oppfordringen til å fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge ham. Dette er hva som skjer i meditasjon, mener Freeman.

– Vi gir slipp på egoet ved å gi slipp på tanken. Dette er kjernen i å fornekte seg selv, sa han.

Ørkenfedrene

Kristen meditasjon er å ta opp igjen en gammel tradisjon fra ørkenfedrene, altså eneboerne i den egyptiske og syriske ørkenen på 4-500-tallet. Av dem lærer vi at meditasjon er en disiplin som er nødvendig for å vokse i troen.

– De skapte ikke store dogmatiske verk, men en åndelig praksis. Det som ble utviklet der, er relevant den dag i dag. Det er realistisk, praktisk — ikke abstrakt. De ble gode psykologer fordi de kjente seg selv. De mente det var viktigere å kjenne seg selv enn å utføre mirakler. De praktiserte ulike former for bønn. Den kontemplative bønnen la de størst vekt på, sa Freeman.

Ørkenfedrene mente at det å kjenne seg selv ikke minst handlet om å gjenkjenne og lære av sitt sinns svakheter. De utviklet et system for å gjenkjenne sinnstilstander som blokkerer for åndelig vekst — det som senere ble kalt for de sju dødssynder.

Men ørkenfedrene så ikke synd som ulydighet som skulle straffes, slik læren om dødssynder ofte oppfattes. De så snarere synd som en mulighet til å lære og forbedre seg.

– De ser synd mer som en sykdom som skal helbredes enn som noe som skal straffes, sa Freeman.

Synden

Synden springer ut av en illusjon, mener ørkenfedrene. Vi opplever for eksempel tomhet og mangel på mening i livet. Da er illusjonen at tomheten kan fylles med fråtsing og grådighet, noe vi har rikelig med eksempler på i dagens vestlige samfunn.

– I kristen meditasjon blir du mer og mer klar over deg selv som synder. Vi ser en teologi om synd som sier at synd kan være nyttig for oss når den erkjennes. Det er hva Paulus sier: Der synden er stor, er nåden større. Paulus snakker også om synd som en splittelse i personligheten: Jeg gjør det jeg ikke vil, sa Freeman.

Buddhismen lærer at begjæret fører til lidelse, og Freeman mener det er en sannhet i det. Men begjær er også naturlig. Sult, tørst og seksuelt begjær er nødvendig for at menneskene kan overleve. Men når begjæret blir en besettelse som kontrollerer oss og får oss til gjøre andre mennesker til objekter for vår tilfredsstillelse, er det blitt til den dødssynden som kalles lyst.

– Da blir et annet menneske ikke lenger en person, men et objekt for våre behov. Meditasjon utvikler i oss evnen til å oppleve den andre personen som en manifestasjon av det guddommelige. Da kan vi ikke objektivisere dem, sa Freeman.

Tristhet

Den som mediterer, vil før eller senere oppleve frustrasjon og tretthet, en følelse av at man ikke kommer noen vei, at disiplinen er en byrde. Dette var en vanlig opplevelse hos ørkenfedrene, kan vi lese i opptegnelsene om deres liv og utsagn. De kalte denne sinnstilstanden for acedia, og regnet det som en av dødssyndene. Acedia kan oversettes med tristhet eller livstretthet, og må ikke forveksles med melancholia — depresjon.

– Ørkenfedrene var kloke nok til å vite at denne følelsen ville oppstå. Når det skjedde, skulle du gå til læreren din og fortelle hvordan du hadde. Læreren lytter til du har lettet ditt hjerte. Deretter vil han oppmuntre deg ved å si at dette er en del av reisen. Du lærer av dette. Troen blir sterkere når du går gjennom slike tider, sa Freeman.

Ørkenfedrene lærte at ut av slike erfaringer ville det vokse apatheia. Det er ikke hva vi tenker som apati, men snarere en tilstand av sinnsro, en opplevelse av sammenheng og mening. Og frukten av apatheia er agape, altså kjærlighet til Gud og til medmennesker.

– Guds kjærlighet er altomfattende. Det bekymrer egoet, for vi vil elskes eksklusivt. Men Gud elsker oss ikke eksklusivt. Derimot elsker han oss unikt. Jesus sier at det er slik vi skal elske vår neste. Jeg tror det kan begynne å skje i meditasjon, sa Freeman.

– Meditasjon er ikke å bygge opp et religiøst ego. Vi er ikke perfekte. Det vi kan gjøre, er å bli sanne. Ikke prøv å være perfekt, men prøv å vokse, avsluttet Freeman.

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Nyheter