Nyheter

Kirken som nektet å dø

I hundrevis av år ble katolisismen forsøkt utryddet i Norge. Det gikk ikke. Men anti-katolisismen lever fortsatt, mener
forfatter.

Bilde 1 av 6

– Det er bra å være katolikk i Norge. Jeg har aldri hatt negative opplevelser.

Solen skinner på smilende Basil Mary Gloria. Hun er på vei inn til messe i St. Johannes kirke på Bredtvet i Groruddalen.

Katolikkene er en voksende minoritet i Norge, og kirken deres har en vanskelig historie bak seg med diskriminering. Men denne historien kjenner ikke Gloria til. Gloria ble født i Sri Lanka, men har bodd i Norge i nesten 25 år.

– Nordmenn er ikke så interessert i religion. Noen leser kanskje i Bibelen, men det er få som går i kirken. Ingen forstyrrer oss eller er negative til katolikker, sier hun.

Kirkeklokkene ringer, og Gloria går inn i kirken, gjennom gangen som stearin fra de brennende 
lysene, og finner seg en plass i kirkebenkene sammen med 20 andre personer. Presten fra 
Polen går på talerstolen og leder de fremmøtte i bønnen til Maria.

– Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus, sier presten på litt stakkato norsk.

– Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime, kommer det på rams fra de fremmøtte.

LES OGSÅ: Er framleis såra

Trakassert på skolen

– Mor vokste opp som katolikk på 1920-tallet i Stavanger og opplevde å bli trakassert av lærere. Det var ikke bare lett, sier søster Anne Bente Hadland.

Priorinnen ved Katarinahjemmet tenker tilbake på sin egen barndomstid i Stavanger på 60-tallet. Hun og tvillingbroren var de eneste i klassen som ikke var medlemmer av Den norske kirke.

– Lærerne utviste stor uforstand 30 år tidligere mot min mor, men vi opplevde ikke uvilje fra lærerne eller ondsinnet mobbing, sier Hadland.

Hun husker én dag da hun kom hjem sur og lei fra skolen. Det var den dagen de måtte lære navnene på alle biskopene i Den norske kirke.

– Jeg var den eneste som visste hva biskopen min het, men da jeg sa det var det selvfølgelig feil svar. Han var jo katolikk, sier Hadland og humrer.

Lange røtter

«Slip ikke jesuiterordenen og den jødiske storkapital ind i landet. Det vilde være nationalt selvmord». Slik presenterte Aftenposten intervjuet med den «kjendte taler og skribent, fru Martha Steinsvik» i mai 1925. Hun hadde, fortalte avisa, «behandlet spørsmaalet om jøder og jesuiter i en række foredrag utover landet».

– Norsk anti-katolisisme har lange røtter gjennom hele den protestantiske historien, sier frilansjournalist og forfatter Øyvind Strømmen.

Han har nylig levert en master-
avhandling om anti-katolisisme i Norge, hovedsakelig på 1920-tallet. Fra 1814 og fram til 1851 slo Grunnloven fast at jøder var «udelukkede fra Adgang til Riget». Jesuitter (katolsk misjonsorden) og munkeordener måtte heller «ikke taales». Jødeparagrafen ble først opphevet etter fire behandlinger i Stortinget. Jesuittene måtte vente helt til 1956. Det skjedde som følge av et krav til Norges medlemskap i Europarådet.

LES OGSÅ: Derfor sluttet de å tro

Norges kristning

Vi må langt tilbake for å forstå den norske frykten for katolikkene. Fra 1100-tallet vokste det fram en mengde klostre som ble en viktig del av kristningsprosessen. Ifølge sagaene dro tolv år gamle Olav den hellige, sønn av Åsta Gudbrandsdatter og Harald Grenske, som igjen skal ha vært sønnesønns sønn av Harald Hårfagre, på vikingferd bare noen år inn i det andre millenniet. Noen år senere, nærmere bestemt palmesøndag 25. mars 1016, var han tilbake i Norge, seiret over landets fremste høvdinger og innsatt som konge på Øretinget i Trøndelag.

Ifølge historiker Per G. Norseng var Olavs rolle ved innføringen av kristendommen i Norge grunnleggende. Ved tingmøtet på Moster, Bømlo i Sunnhordaland, i 1024 fikk Norge en riksomfattende kirkeorganisasjon med kirker og prester, en kristen rettsordning, en første ordning av kirkens økonomiske forhold og fremfor alt forbud mot all annen religionsvirksomhet. Kristendommen ble som kongens tro rikets eneste tillatte religion. Kongen ble i realiteten den norske kirkes øverste leder.

Massive endringer

De fungerte som læresentre og fikk etter hvert stor innflytelse. I 1153 ble Nidaros eget erkebispesete med ti bispeseter. I 1188 oppsto en stor strid mellom kong Sverre og paven. Sverre nektet å godta den nye paveutnevnte biskopen i Stavanger. Striden varte i 24 år og endte med at pavens rett til å utnevne biskoper ble stadfestet, men kongen kunne nekte å godta pavens valg.

Vi spoler 300 år fram og havner i et Europa som blir kastet ut i massive endringer, nemlig innføringen av reformasjonen i 1536–1537. Kirken i Danmark-Norge blir underlagt statsmakten. Kirkens oppgave blir å sørge for at folket er lydig mot øvrigheten. Ingen avvikende tanker får slippe til. Tukthus, landsforvisning og dødsstraff er noen av virkemidlene mot avvikere.

LES OGSÅ: Det slørede, journalistiske blikk

«Ved reformasjonen ble det etablert et betongsterkt teologisk regime styrt av kongen og i kongens tjeneste», skriver professor Øystein Rian i boken Sensuren i Danmark-Norge. Vilkårene for offentlige ytringer 1536-1814. I boken dokumenterer han den så godt som ikke-eksisterende ytringsfriheten i Norge i dansketiden.

Langsom reformering

I 1555 tennes det første kjetterbålet vi kjenner til etter reformasjonen. Ifølge førsteamanuensis Henning Laugerud ved Universitetet i Bergen var det to vestfoldbønder som hadde oppfordret folket til å holde fast ved den katolske tro, faste på fredagene og holde lørdagen hellig for å ære jomfru Maria. Det måtte straffes. Katolske tradisjoner var godt plantet, og det tok lang tid å gjøre Norge luthersk.

– Reformasjonen ble innført gradvis. Det var en politisk beslutning som etter hvert fikk konsekvenser for kirkelivet i Norge, sier søster Anne Bente Hadland.

Reformasjonen sank inn i bygd og by blant annet gjennom å få på plass nye prester utdannet i 
København. Det mest dramatiske var at biskopene ble fjernet og erstattet av kongelige tilsynsmenn, superintendenter.

I 1575 ble de teologiske professorene innkalt til kongen. De fikk beskjed om at dersom de ikke lærte om nattverden i pakt med den lutherske bekjennelsen, ville de bli henrettet. I 1643 ble det bestemt at ingen som ikke hadde eksamen fra Universitetet i København kunne preke i kirkene. Men i noen områder, som Røldal, måtte folk vente 250 år før de fikk ny sokneprest.

– Der holdt folk de katolske tradisjonene gående så lenge de kunne. Pilegrimsferder til krusifikset som skulle ha undergjørende effekt fortsatte til langt ut på 1800-tallet.

LES OGSÅ: Ansatte føler seg utrygge

Ikke uten kamp

Kongene etter reformasjonen påbød en rekke spesielle bededager. I prekenen skulle folket formanes til å gjøre bot for sin synd og ugudelighet for at Guds vrede ikke skulle ramme land og konge.

«Folkelig papistisk ugudelighet ble nevnt som en av årsakene til den hellige vreden. Landet risikerte å bli rammet av en serie gudsstraffer: sult, pest og kriger. Ja, hvis folket ikke bedret seg, ville Gud la tyrkerne erobre dem», skriver Øystein Rian. Slike bededager ble et fast innslag gjennom hele dansketiden, både når krig eller andre farer truer, eller ved begivenheter som tronskifte og kongelige bryllup.

– Men Den katolske kirke ga seg ikke uten kamp, sier hun.

Societas Jesu – Jesu Selskap – ble stiftet av Ignatius Loyola og seks av hans venner i 1534, og godkjent av paven i 1540. Jesuittordenen ble raskt en drivende faktor i motreformasjonen og ekspanderte i hundreårene som fulgte til å bli Den katolske kirkes største klostersamfunn.

Jesuittene kan sammenlignes med omreisende predikanter, og omtaler seg selv som pavens fotsoldater fordi de var direkte underlagt paven, ikke biskopen, og skulle drive misjonsvirksomhet. De gikk aktivt inn i samfunnsdebatter og vitenskapelige diskusjoner og opprettet en rekke universiteter. Som sentral maktfaktor fikk ordenen mange fiender, også innad i Den katolske kirke.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Hardest medfart

De fleste av innstramningene som forbød legpredikanter å avholde gudelige forsamlinger (konventikler) uten sokneprestens godkjennelse var rettet mot bevegelser innenfor statskirken. Konventikkelplakaten ble innført i 1741 for å sikre kontroll over lekmannsforkynnelse og religiøs forsamlingsvirksomhet. Den rettet seg særlig mot pietistene og ble senere også brukt mot haugianerne.

– Dette var bevegelser som la stor vekt på religiøs individualisme og samvittighetsfrihet, og de representerte en større fare for den religiøse enhetsstat enn katolikkene, sier Hadland.

I 1842 falt Konventikkelplakaten da forsamlingsfriheten ble vedtatt. I 1843 fikk katolikkene i Kristiania innvilget sin søknad om rett til å opprette menighet. «Etter et så radikalt skritt er det ikke mulig å avvise noe krav om religionsfrihet», lyder en samtidig kommentar, ifølge Hadland.

16. juli 1845 ble dissenterloven vedtatt: «Lov angaaende dem, der bekjende sig til den christelige Religion, uden at være Medlemmer af Statskirken». Denne loven garanterte «alle christelige Religionssamfund (...) fri offentlig Religionsøvelse inden Lovs og Ærbarheds Grænser». Men jesuittparagrafen ble allikevel stående.

– «Blodplett»

I 2016 er det 60 år siden opphevelsen av det siste av de tre forbudene mot henholdsvis jøder, munkeordener og jesuitter, som i 1814 ble vedtatt på Eidsvoll. «I 1624 hadde Christian IV bestemt at pavelige munker og jesuitter var uønsket i Norge – to år etter at datidens mest berømte nordmann i Europa, den fryktede jesuitten Lauritz Nielssøn, eller ‘Kloster-Lasse’, døde i Vilnius i Litauen», skriver Linda Sangolt i tidsskriftet Broen.

I Grunnlovens utforming handlet forbudet mot jesuitter og munker om å beskytte den evangelisk-lutherske statsreligion. Den lutherske lære ville virke samlende og fellesskapsbyggende i en ung nasjon. Nordmenn var ifølge riksforsamlingens sekretær Wilhelm Christie «fyrige, nysgjerrige på det ukjente og lettpåvirkelige, og dermed lett bytte for religiøse bedragere», skriver Sangolt.

Noen av statsprestene var kraftig uenig. Jakob Aall kalte forbudene i paragraf 2 for en «blodplett på konstitusjonen». Inntil 1842 var strafferammen på forbudet henrettelse ved halshugging, og frem til 1903 var den straffearbeid på livstid.

Anti-katolske motiver

Dette er bakteppet når Marta Steinsvik kommer på banen i jesuittspørsmålet på 1920-tallet. Steinsvik omtales som Norges første kvinnelige teolog og første kvinne ut i Norge som holder en preken.

– Steinsvik får ideer fra den tyske kulturkampen med tydelige anti-katolske strømninger. Der ble katolisismen fremstilt som håpløs, anakronistisk, gammeldags, reaksjonær og som en motstander av fremgang og progressiv politikk, sier Øyvind Strømmen.

Tre sentrale motiv lå til grunn for kampen mot katolisismen som foregikk på 1920-tallet før jesuittparagrafen falt i 1956.

– For det første så man på jesuittene som farlige konspiratører, underlagt en fremmed makt.

For det andre ble katolisismen, og da særlig de katolske prestene, fremstilt som en seksuell trussel. Det tredje motivet var at Den katolske kirke ble sett på som gammeldags og fremgangsfiendtlig.

Hett klima

To sentrale skikkelser i norsk kontekst, Sigrid Undset og Lars Eskeland, konverterte til katolisismen. Det skapte en opphetet debatt. Eskeland var styrer på Voss folkehøgskole. I den såkalte Eskeland-saken handlet debatten om folkehøgskolen kunne få offentlig støtte med en katolikk som styrer. Svaret var nei. Eskeland gikk av i protest.

– Her dukket det opp antikatolske ideer som grenset inn mot det konspiratoriske, sier Strømmen.

Midt i denne tiden vokste søster Anne Bente Hadlands mor opp i Stavanger. Familien på morssiden hadde to generasjoner tidligere innvandret fra Østerrike.

– Jeg har aldri hørt noe annet enn at mine oldeforeldre følte seg fullt ut akseptert i Norge, sier Hadland.

Men de ble oppfattet som litt sære og annerledes.

– De spiste mye innmat og det gjorde ingen andre. Barna var mørke, hadde øreringer og ble ertet for å være sigøynere.

Måtte forsvare troen

På farssiden konverterte Hadlands besteforeldre tidlig på 1900-tallet. Farfaren hennes hadde blitt nysgjerrig på Den katolske kirke da han gikk på skolen i Egersund og ble hørt i leksene om reformasjonen.

– Han hadde en lærer som hadde katolske sympatier som sa: «det er riktig det du sier ifølge læreboken, men det er noe som heter moderkirken».

Farfarens nysgjerrighet gjorde at han kontaktet soknepresten i Stavanger. 15 år gammel begynte en tre år lang brevveksling.

– Han ble tatt opp i kirken som 18-åring. Min farmor konverterte da de giftet seg.

Hadland beskriver sin egen oppvekst på 1960-tallet som relativt uproblematisk.

– Men vi måtte ofte svare på veldig mange spørsmål og forsvare hvorfor vi var katolikker.

Skoleundervisningens versjon av reformasjonen stemte ikke overens med historien som ble fortalt hjemme og i kirken.

– Jeg visste at vår historie ikke stemte med den offisielle versjonen. Men jeg opplevde det ikke som ekstremt urettferdig eller ubehagelig.

Dagens anti-katolisisme

I dagens Norge lever fortsatt anti-katolske ideer, ifølge Øyvind Strømmen. Han sikter blant annet til det han omtaler som «utkantene av frikirkelig miljøer».

– De anser katolisismen og pavemakten som undergravende kraft.

Men også i populærlitteraturen ligger anti-katolsk tankegods skjult.

– Dan Browns Da Vinci-koden er et godt eksempel på en bok og en film som har fått betydelig gjennomslag i Norge.

Gamle anti-katolske fore-
stillinger dukker også opp i forbindelse med diskusjonene 
debatter om Den katolske kirke.

– Dette skjer for eksempel i forbindelse med debatter om de seksuelle overgrepsskandalene. Der vekkes til live gamle forestillinger om den katolske presten som en seksuell fare.

I konspirasjonsteoretiske kretser lever fortsatt forestillinger om jesuitter og andre katolske bevegelser som undergravende krefter i beste velgående.

– Da ble jeg trist

– Jeg skjuler aldri at jeg er katolikk. Folk viser respekt dersom jeg forteller at jeg er det, sier Huong Doan.

Hun kommer ut fra messen i St. Johannes kirke sammen med en liten flokk som kom til Norge for over 30 år siden fra Vietnam, alle som båtflyktninger.

En eldre mann som heter Tho Nquyen har bare godord å fortelle om å være katolikk i Norge og har aldri hørt om anti-katolisismen i Norge. Det samme gjelder resten av flokken, borsett fra Huong Doan.

– Forrige helg var jeg i St. Olavskirken i Trondheim. Der ble det informert om diskrimineringen som var tidligere, og at det tok lang tid før den lutherske kirken i Norge aksepterte den katolske. Da ble jeg trist, sier hun.

– Mange misforståelser

Pater Haavar Simon Nilsen er blant prestene i St. Johannes. Han forklarer at mange av dagens katolikker ikke kjenner til historien med diskriminering siden rundt 80 prosent har innvandrerbakgrunn.

– En annen kulturbakgrunn gjør at en del har få referanser til den norske historien med diskriminering av katolikker. De lever i nuet, og måten å forstå katolikkers rolle i Norge springer ut i fra dette.

Selv kjenner han historien godt, men har ikke selv støtt på anti-katolske holdninger.

– Anti-katolisisme i den form at kirken vår blir kalt for skjøgen og lignende, så er det lite av dette i Norge i dag. Du finner noen spor av dette hos adventister og i noen lestadianske miljøer, men i hverdagen så får jeg aldri høre noe negativt, det kommer eventuelt via andre.

Han opplever splittet tilnærming til kirken sin.

– For eksempel i pinsebevegelsen opplever jeg en beundring for vår tradisjon med for eksempel tidebønn og tydelighet i lærespørsmål, samtidig som det finnes en skepsis mot kirken vår.

– Hva er de vanligste misforståelsene om Den katolske kirke?

– Jeg møter misforståelser både når det gjelder munketilværelsen og forholdet til paven. Begge deler handler om å stå under en ytre autoritet. «Kan du være ute så lenge du vil?», spør folk dersom jeg er sent ute en kveld. De glemmer at jeg faktisk har valgt dette livet selv.

Folk tror også at paven bestemmer hva Nilsen skal tro.

– Flere tror at paven har autoritet over mitt liv og min samvittighet. Men troen har rot i den frie samvittigheten, noe som Den katolske kirken alltid har framholdt som viktig. Vi har frihet til å bestemme selv, og kan gjerne være uenige i kirkens lærespørsmål. Dette blir både lutheranere, pinsevenner og andre overrasket over, sier Nilsen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter