Alle eldre er foreldre

Som så mange andre befinner jeg meg i en fase av livet da man opplever at foreldre og svigerforeldre eldes og svekkes, samtidig som ens barn er i ferd med å finne sin vei inn i voksenlivet. Selv står jeg midt i et yrkesliv som skal sjongleres med en rekke andre behov og interesser. Jeg har det travelt; kjenner at jeg strekker til på noen områder, men ikke på andre. Livet er krevende, men først og fremst er det fint.

Jeg står midt i livet, både statistisk og praktisk talt, med liv som ebber ut på den ene siden og liv som slår ut i full blomst på den andre. Venner og søsken har begynt å få barnebarn, og min far er blitt oldefar. Der han sitter med sine små oldebarn på fanget er han en sterk illustrasjon av livets kontinuitet, at slekt skal følge slekters gang. Med sine noen-og-åtti år finner han stadig flere jevnaldrende i avisenes dødsannonser, både mennesker han kjenner og ukjente. Hans egen generasjon, med venner, søsken og familie, eldes. Noen er syke, andre er fremdeles i full vigør, i hvert fall nesten.

Tyngende krav

Vi synes alle det er fint med pensjonister som er aktive, enten det er i politikk eller organisasjonsliv, i familien eller faglig. Mange vil også selv gjerne føle at de «er til nytte» og bærer på en redsel for å «ligge til byrde». Men andre har ikke lenger den store indre motivasjonen, og da kan slike krav oppleves som tyngende.

Språket vårt er avslørende. Vi bruker gjerne det gradbøyde og sammenlignende adjektivet «eldre» fremfor «gammel». Men mange føler seg ikke bare eldre enn oss yngre, de føler seg gamle. De klarer seg kanskje, enn så lenge. Mange rives mellom et intenst ønske om å klare seg og et stadig økende behov for hjelp. Det kan dreie seg om behov for praktisk bistand eller for hjelp til å holde ut tilværelsen. I begge tilfeller handler det om behov for omsorg, både kroppslig og sjelelig.

Tradisjonelt har både eldre og foreldre hatt en privilegert stilling i muslimske kulturer. De har rett til å bli respektert og ivaretatt, og man sier gjerne at det følger velsignelse med dem.

«Herren har bestemt at dere ikke skal tilbe noen utenom Ham. Foreldrene skal dere vise godhet. Hvis en av dem eller begge når alderdommen hos dere, si ikke «uff» eller avfei dem, men si vennlige ord. Senk vingen ydmykt over dem i barmhjertighet, og si 'Herre, forbarm deg over dem, slik de tok seg av meg da jeg var liten'». (Koranen 17:23-24)

Avmektig utfordring

Koranen rettleder oss og fordrer av oss at vi viser respekt for de eldre, både våre egne og gamle mennesker generelt. Naturligvis har ikke alle muslimer fått nyte den respekten og omsorgen Koranen taler om. På den andre siden kan en slik privilegert stilling også åpne for en form for maktutøvelse, med de mulighetene det innebærer for maktmisbruk. Men maktens motpol er avmakt, og det er den avmektige som virkelig utfordrer oss. «Det er ikke først og fremst alder, men svakhet og hjelpeløshet folk synes er vanskelig,» sa professor i geriatri Torgeir Bruun Wyller i Vårt Land (16.3.15).

I koranpassasjen er det ikke det at de gamle er foreldre, som er det avgjørende elementet. Ordene for barn (walad) og foreldre (walid) er tett knyttet sammen i det arabiske språket i koranteksten. Om ikke alle mennesker er foreldre, er alle barn av noen, og alle generasjoner følges av nye generasjoner. Dermed kan vi i en viss forstand si at alle eldre er foreldre.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Det avgjørende elementet i den siterte koranpassasjen er at det handler om dem som har nådd alderdommen. Og alder dreier seg ikke her om antall år, men må forstås som et spørsmål om behov. «Når de har nådd alderdommen hos dere», heter det. Det betyr at det er snakk om mennesker som ikke lenger fullt mestrer sitt liv. De har nådd dette stadiet hvor vi igjen er overgitt til andre, slik vi var det som små.

Det er ikke noe forenklet gjengjeldelsesprinsipp vi får oss forelagt. Det er ikke slik at de gamle nå skal få omsorg fordi de i sin tid var omsorgsgivere, men de gamle skal få omsorg slik de i sin tid ga omsorg. Slik minner teksten oss om livets grunnvilkår. De første årene av våre liv er vi fullstendig avhengige av omgivelsene for å overleve og for å vokse opp, og de siste årene av våre liv kan vi igjen bli sterkt trengende og avhengige av våre omgivelser, slik det ­beskrives:

«Gud er den som skaper dere svake. Etter svakheten gir Han dere styrke, men så, etter styrken, gjorde Han dere igjen svake og gråhårede.» (Koranen 30:54)

Moralsk svikt

Hvis vi som individer og samfunn ikke makter å ta vare på dem som har behov for vår omsorg, er det ikke fordi vi ikke har ressurser til å ta oss av dem. Det handler trolig snarere om at vi viker unna fordi det er vanskelig og brysomt, og fordi det minner oss på vår egen fundamentale svakhet. Et samfunn som mer eller mindre tydelig signaliserer at den som ikke lenger er produktiv, eller i det minste selvhjulpen, først og fremst er et problem, svikter både moralsk og psykososialt.

Det blir et moralsk svik mot dem som har behov. Det blir et psykososialt svik når vi distanserer oss fra en stadig påminnelse om den sammenhengen vi inngår i gjennom at slekter følger slekters gang. Ikke minst blir våre fåfengte forsøk på å fornekte menneskelivets grunnvilkår både et moralsk og psykososialt svik mot oss selv og mot samfunnet som helhet.