– Du har blitt Norges nye popyndling, med glimrende kritikker for debutalbumet ditt, uten å ha vært med i en eneste musikkonkurranse på TV, Daniel Kvammen?
– Ja, det stemmer. Jeg har gått den gamle skolen, kan man si; altså spilt meg gradvis opp live med bandet mitt. Idol, Melodi Grand og The Voice har aldri vært noe tema for meg - selv om det jo har kommet flinke folk ut av dét konseptet. Likevel tror jeg det kan være vanskelig å riste av seg for eksempel et Melodi Grand Prix-stempel, hvis man egentlig ønsker å være en annen type artist.
– La oss heller snakke om det nye albumet ditt, Fremad i alle retninga. Ble du overrasket over den overveldende responsen fra anmelderne?
– Jeg syntes jo plata var blitt bra, Men at den skulle bli så godt mottatt, var jeg ikke forberedt på. Først ble jeg svett, så visste jeg ikke helt hvilket ben jeg skulle stå på. Nå er det fullt kjør, med turné, festivaljobber og lignende.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Hellbillies på repeat
– Hva er det med deg som artist som har gjort det mulig?
– Kanskje det har å gjøre med at jeg aldri har brydd meg om å være popstjerne, men bare villet lage noen sanger som var meg, en helt vanlig fyr fra Geilo? En som synes det er helt naturlig å synge på dialekten min.
– Lå det i kortene at du skulle bli artist, og ikke for eksempel alpinist, når du tross alt kommer fra Geilo?
– Når Hellbillies gikk på repeat i bilstereoen fra jeg var fem år, så ble jeg naturligvis påvirket av dét. Likevel prøvde jeg meg på snowboard sammen med noen kamerater, uten at jeg fikk det helt til. Da var det greit å ty til musikk i stedet, nærmere bestemt et punkband som jeg ble med i.
– Hvordan gikk det?
– Greit til jeg ble 18 år. Da begynte vi plutselig å krangle på scenen midt under en konsert i Oslo. Bandet ble oppløst på stedet, og jeg la musikken på hylla.
LES OGSÅ: «Det er utseende som gjør deg til artist»
Drømmen om vinyl
– Hva gjorde du i stedet?
– Jeg dro til Vietnam, og var der et halvt år i forbindelse med et høgskolestudium. Tilbake i Oslo, spurte en kompis om jeg kunne synge en av sangene mine under en privat fest. Det gjorde jeg, og det ble helt stille. De likte det visst. Noen sa de kjente noen som kunne få meg i gang. Og det gjorde de. Siden har det vært som et lokomotiv som går fortere og fortere.
– Hvilke fristelser kan du ikke motstå?
– Is. Jeg elsker is. Og invitasjoner til hyggelige sammenkomster.
– Når gjorde du sist noe for første gang?
– Her om dagen, da jeg ga ut min første plate. Én ting var å få CD-en, noe annet å kunne holde vinyl-LP-en i hendene. Husker jeg som liten satt med Neil Youngs After The Goldrush, og tenkte at dét hadde vært noe det, å gi ut LP. Nå har jeg gjort det.
