Presterollene blir stadig flere, mer varierte og mer spesialiserte. Ulike typer spesialprester med nye og kreative stillingsbetegnelser øker raskt i antall. Og det blir flere og flere av dem.
Vårt Land har foretatt en grovtelling, som viser at det nå er bortimot 400 spesialprester i Den norske kirke.
Roper varsku
Biskopen i Nord-Hålogaland, Olav Øygard, roper varsku:
– Man skal tenke seg om to ganger før man oppretter nye prestestillinger ved siden av soknekirkestrukturen. Jeg er ikke imot alle spesialprest-stillingene, men slike satsinger kan ha sin pris andre steder i kirken: I lokalmenigheter som sliter med å få tak i menighetsprest, sier biskopen i nord.
Øygard er bekymret for den geistlige bemanningssituasjonen. Og urolig for at det blir stadig større presteknapphet når de store kullene med prester i 60-årene blir pensjonister – når kullene med nyutdannede prester er alt for små til å fylle opp alle prestejobbene som blir ledige.
Manko på prester
Når Presteforeningen i Den norske kirke neste uke arrangerer generalforsamling i Alta, er frykten for stor manko i presteskapet et sentralt tema.
– Den store utfordringen fremover blir å opprettholde en god prestetjeneste også i grisgrendte strøk. Det er betimelig å tenke gjennom om satsingen på alle stillingene og titlene for spesialprester er riktig prioritering, sier lederen av Presteforeningen, Gunnar Mindestrømmen.
Større mangfold
Mangfoldet i prestetjenesten har gjort at kirken er blitt synlig, tilgjengelig og tjenende for mange mennesker i forskjellige livssituasjoner:
• Stein Vangen, ambulerende prest i Sjømannskirken, kjører i motorsyklistens sidevogn gjennom det kaotiske trafikkmylderet i Manilla, på vei til nordmenn som har bosatt seg på Filippinene.
• Inge Ålgard, politiprest ved Oslo politikammer, rykker ut til pårørende etter et drap, sammen med kolleger på voldsavsnittet.
• Eli Vatn, fjellprest på vintersportstedet Beitostølen, er denne uka i hektisk aktivitet og en del av beredskapsapparatet under Ridderrennet, den årlige samlingen for blinde og andre funksjonshemmede.
• Per-Kristian Bandlien, er lufthavnprest på Gardermoen, der 15.000 mennesker arbeider og der over 90.000 passasjerer kan være innom på dager uten streik. Lufthavnpresten bruker rundsnipp, og opplever at det skaper kontakt og gjør ting enklere for alle parter i en arbeidshverdag preget av mye samtale og sjelesorg, beredskap og krisearbeid.
• Kjersti Marie Lægdene har etter 18 gode år som menighetsprest fått oppfylt ønsket hun har hatt siden ungdomstiden: Å få jobbe som bymisjonsprest. – Her møter jeg andre mennesker og frivillige medarbeidere enn de som går i de vanlige menighetene. Mange er i en vanskelig livssituasjon, og jeg opplever dette som veldig meningsfylt, sier bymisjonspresten i Tromsø.
Glasuren på kaken?
Marie Hedegaard Thomsen, som underviser teologistudentene ved Universitet Århus, advarer i Kristeligt Dagblad mot å prioritere spesialprester på bekostning av de tradisjonelle menighetsprestene:
– Det er et problem at kirken bruker ressurser på spesialprester, som betjener meget få mennesker sammenlignet med menighetsprestene. Spesialprestene er glasuren på kaken. De er noe ekstra, som gjør at kirken kan nå ut til flere mennesker. Når det er sagt, leverer de lokale prestene en kjerneytelse som på mange måter er vanskeligere, fordi de ikke er særlig eksotiske eller står på kanten av samfunnet som fengsels- eller sykehusprestene, men skal forkynne midt i en leverposteihverdag, sier den danske universitetslederen.
Biskop Olav Øygard er et stykke på vei enig med Hedegaard Thomsen, men han vil ikke umiddelbart adoptere hennes glasur-metafor:
– Min mening om kaker er ellers at skal det være kake, så mye det være litt glasur også. Med all respekt for spesialprest-tjenestene vil jeg mene at menighetstjenesten er rosinen i pølsa.
– Det sier du ut fra dine egne erfaringer som mangeårig menighetsprest?
– Ja, jeg snakker ut fra egne erfaringer, men også ut fra mitt kirkesyn: Det viktigste som skjer i kirken skjer i lokalmenigheten, sier biskop Øygard.
Mer trøste og bære
– Jeg vil ikke kalle disse stillingene glasur eller pynt. Mange av disse jobbene er drevet fram av et dypt diakonalt engasjement som mer og mer preger kirken og presten. Det er en del av utviklingen fra hyrde og lære til trøste og bære, mener lederen i Presteforeningen, Gunnar Mindestrømmen.
Torstein T. Holten er feltprest i Forsvaret og Liselotte Wettby er sykehusprest ved Sykehuset i Vestfold. Begge skjønner hva Marie Hedegaard Thomsen mener når hun sier at «spesialprestene er glasuren på kaken».
– Det kan nok være noe i det hun sier. Min «menighet», kompaniet mitt, er veldig liten til sammenligning med de få menighetsprestene som skal betjene de 20.000 kirkemedlemmene der jeg bor, i Elverum. Men jeg opplever at jeg har en viktig oppgave, sier Holten – feltprest med militær grad som major.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Ikke ordentlig prest
Han gikk rett inn i feltprestkorpset som ferdigutdannet i 1996.
– Jeg opplever at det har skjedd en holdningsendring siden den gang: Det hang igjen at dersom du skulle være ordentlig prest, måtte du være menighetsprest. Nå opplever jeg at det er blitt mye mer stuerent å være institusjonsprest.
Torstein Holten skulle i utgangspunktet være feltprest i ett år, men siden er han blitt værende i feltprestkorpset, som nå teller 58 teologer, de aller fleste fast ansatte.
– Jeg sier gjerne at jeg er blitt institusjonalisert.
– Hvorfor er du ikke blitt menighetsprest?
– Fordi jeg har funnet ut at jeg passer til denne formen for prestetjeneste. Jeg trives med å være prest på en arbeidspass hvor jeg hele tiden møter tverrsnittet av den norske befolkningen. Jeg opplever at jeg får bruke min spisskompetanse på sjelesorg. Men jeg merker at det er prestemangel blant «sivile» prester, så jeg er ikke fremmed for å ta en jobb i en menighet etter hvert, sier major Holten på telefon fra vinterøvelse i Finnmark.
Vil ikke tilbake
Liselotte Wettby arbeider ved Sykehuset i Vestfold. Hun har bakgrunn fra Sverige og Svenska kyrkan, og var menighetsprest i Tønsberg før hun ble sykehusprest.
– Jeg trives så godt at jeg ikke vurderer å gå tilbake til menighetspresttjeneste. Dette er en helt annen type jobb enn den jeg hadde som menighetsprest.
– Hva er forskjellen?
– Jeg opplevde at sjelesorgen fikk mindre og mindre plass i menighetsarbeidet, fordi andre arbeidsoppgaver krevde mest tid og oppmerksomhet. Det er veldig krevende å være menighetsprest; ikke minst det å måtte forflyte seg mellom flere arenaer og situasjoner. Nå får jeg bruke nye sider av meg selv. Den største forskjellen er at jeg kan bruke mer tid til samtaler med mennesker preget av sykdom, tapsopplevelser og livskriser, svarer Liselotte Wettby.
Hun er ansatt og betalt av helseforetaket, ikke av Den norske kirke – men fortsatt under tilsyn av Tunsberg biskop.
– Hvor sterk kirkelig identitet har du i den settingen du nå arbeider i?
– Jeg må jobbe med å beholde en slik identitet, for det er ikke noe man får gratis. Som sykehusprest savner jeg et fellesskap og et alter. Derfor er det nødvendig for meg å beholde fellesskapet med menighetsprestene rundt meg.
– Som ansatt i helsevesenet har du bedre lønn, mer ordnet arbeidstid og bedre kompensasjon for vakttjeneste og overtid enn da du var kirkeansatt?
– Det var ikke hovedgrunnen til at jeg søkte sykehuspreststilling. Som menighetsprest styrer du mye over din egen tid og det kan være mye fleksibilitet. Men nå har jeg en veldig forutsigbar arbeidstid, ekstrabetaling for ubekvem arbeidstid og mye mindre arbeidsbelastning i helgene. Jeg tror faktisk mannen min synes det er enda hyggeligere enn jeg at jeg jobber mindre i helgene, bemerker sykehusprest Liselotte Wettby.
Ikke for pengenes skyld
Kjersti Marie Lægdene meldte ikke overgang fra menighetspresttjeneste til Kirkens bymisjon for pengenes skyld.
– Jeg har gått litt ned i lønn, sier hun.
– Men fått mer fritid og mindre arbeid på søn- og helligdager?
– Ja, de tingene er ikke årsaken til at jeg valgte å skifte beite, men jeg forstår at folk gjør det – ikke minst av hensyn til resten av familien. Dette er utvilsomt en mye mer familievennlig jobb.
For Kjersti Marie Lægdene var det en gammel drøm som gikk i oppfyllelse da hun i fjor ble ansatt som bymisjonsprest i Tromsø.
– Som ung student var jeg frivillig i Bymisjonen i Oslo. Siden har jeg tenkt: Én gang har jeg lyst til å bli prest i Bymisjonen. Og etter mange år var jeg blitt så trygg i menighetsprestrollen at jeg følte at det var på tide å gjøre alvor av drømmen.
– Hva er det som tiltaler deg med din nye presterolle?
– Jeg har likt den diakonale profilen, og å jobbe så tett blant dem som har det vanskeligst i samfunnet. Jeg møter mange mennesker som er i vanskelige livssituasjoner, og som jeg kan samtale med og hjelpe, svarer Kjersti Marie Lægdene.
Drømte om jobben i 14 år
Inge Ålgård oppdaget drømmejobben da han som student var i praksis i Oslo kretsfengsel:
– Da oppdaget jeg at det var en prest som jobbet i Oslo-politiet, og jeg hadde lyst til å overta jobben hans. Så da jobben ble ledig i 2012, søkte jeg, forteller Inge Ålgård.
Han har bare en norsk politiprestkollega, i Bergen. Ålgård har vært menighetsprest på Røst, i Bodø og Oslo, og både fengsels- og sykehusprest.
– Men jobben i politiet er den beste jeg har hatt og det hyggeligste stedet jeg har arbeidet. Og her blir jeg lenge, forsikrer Inge Ålgård.
– Det er fint å være en del av et viktig arbeid som politiet gjør men som nesten ingen ser. Det betyr mye for dem som opplever små og store kriser i livene sine.
Han er ansatt av Oslo politidistrikt, men under tilsyn av biskopen.
– Hva setter du størst pris på i arbeidet?
– Det var fint å være menighetsprest, men her får jeg helt andre utfordringer. Jeg jobber mest sammen med voldsavsnittet og krimvakta. Det er fint å være en del av et team og oppleve at det er bruk for min kompetanse blant annet i pårørende-arbeid og oppfølging av ansatte. Jeg er ved store hendelser i Oslo også med i politimesterens stab.
– Har du en sterk presteidentitet i jobben?
– Jeg bruker sjelden prestekjole og har heller ikke snipp på jobben. Men alle vet hvem jeg er og hva jeg jobber med. Jeg er i politiet ikke fordi jeg heter Inge, men fordi jeg er prest, svarer Inge Ålgård som fikk jobben i konkurranse med et 20 andre søkere.
Et siste farvel
Mange søkere er det generelt til mange spesialprest-stillinger. Og for mange blir slike jobber et siste farvel med klassisk menighetsprest-tjeneste.
Per-Kristian Bandlien var prest i Furuset menighet i Ullensaker, som også omfatter Gardermoen flyplass. 21 personer søkte på stillingen som lufthavnprest på Gardermoen da gründeren Ragnvald Seierstad sluttet i fjor. Og presten fra lokalmiljøet trakk vinnerloddet.
– Hvorfor er spesialpreststillinger ofte mer attraktive enn «ordinære» menighetsprest-stillinger?
– For meg fristet muligheten til å være prest på en helt annen måte. Det er mange fellestrekk: Folk er folk uansett. Jeg trivdes veldig godt som menighetsprest, men etter 15 år i de samme er det godt med nye og annerledes utfordringer. I større grad enn som menighetsprest må jeg her oppsøke folk, ta initiativ og være synlig. I den første fasen har jeg vært opptatt av å bygge relasjoner for å gi mennesker mulighet for samtale og sjelesorg, svarer Per-Kristian Bandlien som ikke er fremmed for å gjøre comeback som menighetsprest – om noen år.
Internasjonal prest
Odd Bjarne Ellefsen var misjonsprest i Japan i ti år, fra 2001 til 2011. For halvannet år siden begynte han i jobb som «internasjonal prest» i Kristiansand. Ellefsen er den eneste i Den norske kirke med en slik tittel.
– Hva er en internasjonal prest?
– Dette er en videreføring av det som het Kristiansand International Church, og som Det Norske Misjonsselskap, Den norske kirke og Kristent Interkulturelt Arbeid sto bak. Kongstanken var at man i stedet for å bygge egen menighet for dem som kommer fra andre land, heller skal arbeide for å inkludere dem i eksisterende menigheter. Min stilling og dette initiativet er knyttet til Domkirken menighet. Men jeg arbeider for at alle byens menigheter skal gi mennesker i sin bydel med utenlandsk bakgrunn, en opplevelse av å bli inkludert, forklarer Ellefsen.
Prest i folks hverdag
Annette Tronsen Spilling har også en internasjonal bakgrunn: Hun vokste opp på sjømannskirker rundt i verden og har selv vært en av Sjømannskirkens kvinneprestpionerer med fartstid fra USA, Sverige – og Nordsjøen. I 12 år, i to perioder, har hun vært offshoreprest, og innimellom har hun hatt noe prestetjeneste i sin hjembygd – Vegårshei.
– Jeg må skylde på faren min, som også var sjømannsprest – det var han som viste meg en måte å være prest i hverdagen til folk, å være tilgjengelig. Jeg har i Sjømannskirken opplevd at presten blir hverdagsprest på en tydeligere måte enn det ofte er mulig å få til i en menighet. Vi er prester, men vi gjør mye mer enn prestetjeneste. Vi inngår i beredskapsoppfølging, er en ressurs i relasjonstematikk, arbeidsrelaterte spørsmål og etiske temaer. Vi snakker med alle som ønsker samtale om det de er opptatt av.
Annette Tronsen Spilling sier at en jobb som hennes, med tjeneste på en rekke oljeplattformer i Nordsjøen, innebærer mye reising, usikkerhet om det er plass i helikopter og på plattform, uforutsigbart vær – og krav til fleksibilitet:
– En menighetsprest er ofte skviset på tid og får ikke anledning til så mange hjemmebesøk og til å være der folk er. Vi får være nær mennesker på deres banehalvdel. Vi er gjester ombord og vi trenger oss ikke på, sier offshorepresten.
Banket på kirkens dør
Arne Bakken var prest i Nidarosdomen på slutten av 80-tallet, da folk som kalte seg pilegrimer begynte å banke på kirkedøra.
– Den gang hadde ingen hørt om pilegrimsprester. En slik stilling vokste fram ut fra et behov. Noen måtte ta imot pilegrimene og legge til rette for blant annet vandringer, sier Bakken.
Han ble i 1994 ansatt som den første pilegrimsprest i Norge, i Nidaros. De siste 12 årene har han vært ansatt i det andre bispedømmet med egen pilegrimsprest, Hamar.
– Spesialprestene er kommet fordi det har vært særlige behov for å være til stede i bestemte miljøer og situasjoner. Jeg har aldri sett på jobben som pilegrimsprest som noe «utenfor», men som en del av det å være prest i lokalkirken, sier Bakken, og tilføyer:
– Pilegrimsarbeidet er en grasrotbevegelse som har endret mye i vår tenkning om religionsutøvelse, gudstjenesteliv og kirken som et hellig sted.
Betalt av turistnæringen
I 2005 ble Eli Vatn ansatt som Norges første fjellprest. Initiativtaker var turistnæringen på Beitostølen. Beitostølen Resort betalte lønnen for fjellpresten de første årene, men da finanskrisen kom og sparekniven måtte tas i bruk, forsvant den budsjettposten. Siden har fjellpresten på Beitostølen vært ansatt og lønnet av Hamar bispedømme.
– Hvorfor var det behov for en fjellprest?
– Beitostølen er et sted med veldig mange hyttefolk, ferierende, hotellgjester og kursdeltakere. Vi ville anerkjenne at også de har åndelige behov. Vi vet at mange mennesker har kirketilknytningen der de har hytte og tilbringer store deler av fritiden. Som fjellprest har jeg også hatt mange foredrag om etikk og verdier.
Tittelen fjellprest, og ikke turistprest, ble bevisst valgt.
– Vi ønsket en grønn profil, nærhet til skaperverket og naturen. Pulsen i fjellprest-tjenesten har vært «den gylne timen» i kapellet på Helsesportsenteret en kveld i uka, forteller Eli Vatn som noen år også hadde en fjellprestkollega i Trysil.
– Hvorfor har ikke fjellprestideen spredt seg mer?
– Ideen er ikke så vanskelig å spre. Problemet er kamp om presteressurser. Det er en begrensende faktor. Jeg er fortsatt fjellprest, men fra i fjor er jeg også fast ansatt sokneprest i Øystre Slidre. Jeg ønsker å videreføre fjellprest-profilen, men dette er oppgaver som lett kan skvises i de mer presserende oppgavene jeg har som menighetsprest, svarer Eli Vatn.
Betalingsvilje
Fra 2004 til 2008 hadde Elisabet Yrwing Guthus en delt stilling som bedriftsprest, som en del av Oslo bispedømmes prosjekt «Kirke utenfor det hellige rom».
Dette er en av spesialpreststillingene som ikke lenger finnes i Den norske kirke.
– Jeg opplevde dette som en veldig relevant tjeneste i bedrifter av en viss størrelse. I prosjektet var vi opptatt av å ha et alter å gå ut fra, og det var derfor knyttet til Domkirken der vi blant annet kunne tilby hverdagsmesser. Jeg inngikk i bedriftenes beredskapstjeneste, og kunne bidra i sorg, kriser og tragiske hendelser på arbeidsplassen.
Yrwing Guthus som er utdannet både siviløkonom og teolog og nå jobber som prost i Indre Østfold, mener at spesialpresttjenester gir kirken mulighet til å være på arenaer hvor det kan være betalingsvilje.
– Det betyr at satsing på slik prestetjeneste ikke trenger å gå ut over økonomien bispedømmene har til disposisjon for menighetspresttjeneste, påpeker hun.
I dialog med folk
Hildegunn Isaksen har de siste årene vært dialogprest ved Kirkelig dialogsenter i Bergen.
Jeg ønsket ikke lenger å være bare spesialprest og ønsket meg tilbake til en heltidstjeneste i menighet, sier Isaksen som nylig har begynt som ansvarlig menighetsprest i Mariakirken i Bergen sentrum.
Hun mener noen av spesialprestens oppgaver i enkelte tilfeller kunne vært en del av menighetspresters stillinger. Flere av de spesielle arbeidsoppgavene burde heller skreddersys i den lokale menigheten, mener hun.
De kirkelige dialogsentrene har en viktig funksjon som spydspiss og kompetansemiljø. Her trengs det dyktige fagfolk. Men jeg tenker at mange av spesialpreststillingene opprettes fordi menighetsprestene ikke har tid til annet enn kirkelige handlinger og gudstjenesteliv. Det blir lite tid til det som ikke er spesifisert i stillingsinstruksen, sier Isaksen.
Hun mener flere menigheter når de søker prest bør peke på bestemte satsinger ut fra den lokale settingen:
– Slik var det med stillingen i Mariakirken som ligger midt i Bergen sentrum. I utlysningsteksten var det sagt at presten må være i dialog med det økumeniske fellesskapet og det flerreligiøse samfunnet. Det er positivt at det blir sagt noe om satsingsområdene i utlysningsteksten. Det bidrar til å dekke konkrete behov i den enkelte menigheten, mener Hildegunn Isaksen.