Se interaktiv tidslinje lenger ned i saken!
– Jeg husker spesielt godt en lunsj på et kurs. Jeg var eneste dame og satt i ti minutter uten at noen snakket til meg. Alle latet som jeg ikke var der. Det var ekstremt ubehagelig, sier Linn Sæbø (29), pastor i Oslo Vestre Frikirke.
Vi har snakket med fire kvinnelige ledere som har markert seg i debatten om kvinners posisjon i kristne miljøer. De beskriver en kultur der kvinner blir holdt nede ved hjelp av:
• Hersketeknikker.
• Forhåndsdømming.
• Stereotypier.
• At viktige avgjørelser blir tatt i uformelle fora der bare menn er til stede.
• At kvinner blir ikke spurt og utfordret.
• Neglisjering.
• At kvinner blir stilltiende oversett.
8. mars er det 100 år siden kvinnedagen for første gang ble markert i Norge. Likevel viser ferske tall fra næringslivet at kun 13 prosent av topplederne er kvinner, meldte Aftenposten denne uka. Kvinnelige ledertalenter blir heller ikke heiet frem i det frikirkelige landskapet, skal vi tro to unge, kristne kvinnelige ledere.
I slutten av november 2014 kokte debatten etter at pinsevenn Ingvild Ofte Arntsen (26) rykket ut i spaltene til Korsets Seier og rettet et spark mot det hun mener er pinsemenigheters manglende vilje til å løfte fram kvinner.
– Utrolig mange jenter sier de har opplevd dette og synes det er godt at det endelig snakkes høyt om, sier Arntsen.
LES OGSÅ: Ønsker kjønnskvotering
– Ikke ok
Sæbø skrev noen uker tidligere et innlegg i Frikirkens blad Budbæreren, der hun gikk i rette med kulturen på Synodemøtet, som er Frikirkens generalforsamling.
«Det er ikke ok at vi kun tas vare på i det sjelesørgeriske rom. Det er ikke ok at dette (om kvinner skal kunne være ledere, red.anm.) fortsetter å være et tema når vi samles som kirke. Jeg trodde faktisk at vi var ferdige med diskusjonen.»
– Bortsett fra et støttesvar fra tilsynsmann Gunnar Johnsen, har det vært helt stille offisielt i Frikirken. Enten er folk lei eller så synes de jeg er så urimelig at de ikke gidder.
Den øvrige støtten Sæbø har fått har vært uoffisiell.
– Mange sier: «Det er bra at du er pastor». Men det er få som sier det fra talerstolen. Jeg savner menn som tør å fronte meningene sine. Jeg tror mange er redde for å bli tatt for å være på kvinnesiden.
Klapp på kinnet
I 2005 sa Synodemøtet i Frikirken ja til å ordinere kvinner til pastorer og at de kunne bli eldste, altså styremedlemmer i menigheten. Sommeren 2011 var Linn Sæbø ferdig utdannet teolog og trådte inn i den første rekken av yngre, kvinnelige pastorer. For fire år siden var det klart at kvinner også kan bli tilsynsmenn og synodeformann. 26 år med utredninger var tilbakelagt. Det betyr imidlertid ikke at alle er enige eller at det automatisk er like mange kvinner som menn i lederstillinger.
– Foreløpig er kun 10 av 80 pastorer kvinner, sier Sæbø.
Hun mener motforestillingene mot kvinnelige ledere er spesielt sterke på Vestlandet og i Nord-Norge.
– Jeg kan godt diskutere teologi, men når teologien munner ut i en kvinnefiendtlig holdning er det ikke greit.
Ved flere anledninger under landskonferanser har hun blitt tiltalt som lille venn og klappet på kinnet, hevder hun.
– Det er utrolig irriterende og umulig å svare på. Jeg har også blitt latterliggjort i form av: «Hvor har du gjort av mannen din siden du er her?».
LES OGSÅ: «Ja, vi ønsker kvinnelige ledere»
Bimbo med veske
I 2010 utarbeidet et utvalg i Frikirken temaheftet Mann og kvinne, som skulle utrede «hvilken måte vi skal forstå Bibelens ord om mann og kvinne i vår tid».
– Der listes det opp kvinnelige egenskaper som er sunn og usunn femininet og maskulinitet. Ifølge den listen ender jeg opp som en sunn mann, ler Sæbø.
For en tid siden sa en person til henne: «Da jeg traff deg for første gang gikk du på høye hæler, hadde kaffekopp i hånda og veske på armen. Jeg tenkte du var en bimbo. Men da vi snakket sammen skjønte jeg at du ikke var det».
– Bimbo hadde jeg aldri blitt kalt før. Og fordi jeg var interessert i fotball og likte hamburgere ante han ikke hvor han skulle plassere meg.
Sæbø mener kjernen til mye av problemene er at folk tenker i kategorier.
– Damer skal være lovsangsledere og bønneledere, men ikke preke. Kulturen er en saus av teologi, tradisjoner og holdninger.
– Synet på hva som er en god kvinne og mann hindrer oss i å gå videre. I Frikirkens oversikt ville jeg også passet inn i sunn maskulinitet eller usunn femininet, sier Ingvild Ofte Arntsen.
Utfordringene kom aldri
Hun mener at mange av de gode egenskapene tillagt en «bra mann» finnes også hos kvinner, men da tolket negativt.
– En tydelig kvinne kan fort bli oppfattet som overkjørende eller sur, mens en tydelig mann «vet hva han vil». Mange jenter blir usikre på hva en kvinnelig leder skal være, sier Arntsen.
Hun har i mange år vært med i lederskapet i sin lokale menighet, Filadelfiakirken i Oslo.
– Det har ikke vært så mange vonde opplevelser, men jeg ble i liten grad utfordret til å ta ansvar eller nye oppgaver utover det å sitte i et lederteam.
LES OGSÅ: «Vi kvinner er ikke veggpryd i kirken»
Annerledes i KrFU
Det gjorde det i politikken, og i 2012 ble hun valgt til generalsekretær i KrFU. Ferske tall viser også at 41 prosent av lederne i politikken er kvinner.
– De er flinke på å satse på kvinner fra de er unge. I Pinsebevegelsen har det vært en tanke om at dette problemet løser seg selv bare vi gir det tid. Det gjør det ikke.
En jente Arntsen nylig snakket med fortalte at hun ønsket å bli pastor, men har fått mange negative reaksjoner.
– De fleste kommer fra yngre mennesker. De lurer på: «Kan du dette? Hvem skal gjøre deg til pastor?».
Hun tror at mange yngre viderefører holdningene om at en leder i menigheten er en mann.
– De sliter med å se for seg kvinnelige ledere og utfordres av sterke kvinner. Mange av de eldre har blitt mer bevisste.
Marit Landrø ble i 1994 Pinsebevegelsens første kvinnelige forstander. Selv om Pinsekirken i Heimdal hadde et samlet ønske om tilsette Landrø i stillingen, var ikke stemningen like god ellers i rørsla.
Artikkelen fortsetter under tidslinjen:
Stilltiende oversett
– Det er aldri noen god opplevelse å skuffe mennesker. Særlig når det handler om mennesker jeg ser opp til og er glad i. Jeg har blant annet et brev på åtte A4-sider fra en av våre ledere, der han i sin sorg og skuffelse prøver å veilede meg bort fra dette.
Landrø har arbeidet både som misjonær, sykehusprest og drevet et utstrakt sjelesorg- og undervisningsarbeid. Hun påpeker at kvinner har vært viktige i Pinsebevegelsens arbeid, men sjelden fått anerkjennelse for den jobben de har gjort.
– Særlig på lederplan. En av hersketeknikkene som ofte kvinner blir utsatt for, er neglisjering, at de blir stilltiende oversett. Det kan være for eksempel når en kvinne kommer med et godt forslag som ikke blir vurdert i det hele tatt. Man går bare rett videre.
Hun tror ikke dette skyldes bevisst vond vilje, men heller gamle holdninger.
– Det sitter dypt. Fordi det er en kvinne som sier det, så er det liksom ikke så viktig.
LES OGSÅ: – Flere pinse-kvinner, takk
Lille venn
Arntsen kjenner seg igjen i Landrøs beskrivelser.
– Kvinner gir meg tilbakemelding om at selv om de blir valgt inn i et styre i Pinsebevegelsen, opplever de seg ikke som en likeverdig del av gutteklubben. De blir ikke lyttet til og flere sier de har fått høre ting som: «Lille venn, dette har ikke du skjønt, vi har jobbet med dette lenge.»
Et problem, ifølge Arntsen, er at mange kvinner kommer til møter der mennene allerede har snakket sammen på forhånd.
– Uformelle maktarenaer der kvinnene holdes utenfor fordi gutta har en vennegjeng.
– Jeg har sendt e-post og fått tilbakemelding om at «det er så fint at du engasjerer deg», men saken har ikke blitt tatt på alvor, sier Linn Sæbø.
– Men du har blitt satset på i og med at du har fått pastorjobb?
– Ja, det er riktig, men i en del fora forsvant støtten.
I januar tok pastor i Filadelfia Tromsø, Thomas Erlandsen, til orde for å bruke kvotering som middel for å styrke kvinners posisjon norske pinsemenigheter. Til Korsets Seier uttalte han at det er en god nødløsning slik situasjonen er i dag.
– I noen fora kan det være en løsning for å komme nærmere en kjønnsbalanse, sier Arntsen.
Sæbø tror kvotering på ledernivå kan være en god idé.
– På Synodemøtet har vi elleve komiteer, og alle lederne er menn. Når de går opp på scenen blir det en massiv vegg av menn. Er det ønskelig at unge damer skal jobbe i Frikirken, må det være noen synlige, kvinnelige ledere, påpeker hun.
– Hvordan skal dette gjennomføres?
– Det finnes mange kvalifiserte jenter som bare trenger en mulighet. Tar vi ut 50 prosent av mennene med dårligst kvalifikasjoner og erstatter dem med damer med gode kvalifikasjoner, trenger ikke det være en dårlig løsning, mener Arntsen.
«Si JA jenter!»
I februar publiserte sentralstyremedlem i KrF og nestleder i organisasjonen Menneskeverd, Elisabeth Løland, innlegget «Si JA jenter!». Hun mener «det er utrolig trist hvor mange dyktige jenter som roter bort talentet sitt på å si nei når telefonen kommer».
– Det er én av grunnene til at det er færre kvinner. Det er også sant at kvinner ikke blir oppfordret like mye, sier Løland.
Hun mener at gutter er flinkere til å si ja til ting de ikke nødvendigvis kan veldig godt.
– Jenter må mye oftere bli fortalt at de er flinke nok. De er strengere med seg selv. Men hvis de ikke hiver seg uti, lærer de heller ingenting, mener Løland.
– Det er for enkelt å si at alt handler om det, men si ja, når du blir spurt, sier Linn Sæbø.
– Det handler også om hvordan jenter blir spurt. Når begrunnelsen er at kvinnekvoten må fylles da er det ikke veldig gøy, sier Ingvild Ofte Arntsen.
Hun innrømmer at hun har vært litt for forsiktig, sjenert og snill pike.
– Men i KrF ble jeg utfordret. De sa: «Gå opp på talerstolen, du trenger ikke være perfekt».
Følg oss på Facebook og Twitter!
– Uvaner kan endres
– I Filadelfiakirken i Oslo ønsker vi å ha ledere fra begge kjønn i alle aldre. Vi jobber spesielt bevisst med å investere i ungdommene, for at de skal fortsette med å ta ansvar senere.
Det sier Andreas Hegertun – pastor og medlem av lederrådet i Pinsebevegelsen. Han kjenner seg ikke igjen i Ingvild Arntsen og Linn Sæbøs beskrivelser av ukultur med hersketeknikker og forhåndsdømming.
– Men dette er opplevelser vi tar på stort alvor, forsikrer han.
Ifølge Hegertun handler det ikke om teologi, men om vaner.
– Og de kan endres. Jeg tror og håper dette er ting som stadig blir bedre. Det skjer ikke av seg selv, derfor er vi bevisste på å prioritere det, sier han.