Vi treffer ham på Majorstuen bo- og behandlingssenter i Oslo, hvor han har bodd de to siste årene. På døra til rom 205 står det et skilt med «Norges eldste mann». Innenfor sitter Carl Wilhelm Andreas Falck (107), pent kledd i mørk dress og hvit skjorte som er åpen i halsen.
Han bruker den tiden han trenger på å reise seg og rekker frem hånda. Foreslår vi tar praten i oppholdsrommet i etasjen under.
– Jeg liker å pynte meg, og jeg har nok ikke blitt mindre forfengelig med årene. Genser bruker jeg sjelden, mest til lett trim, men aldri når jeg får så fint besøk, sier Carl Falck og blunker lurt idet han rekker frem høyrehånda.
– Har du gledet deg til jul?
– Ja, jeg kom tidlig i julestemning i år. I går var det lutefisk, dram og øl, og det smakte fortreffelig. Å se de flotte Lucia-barna som synger for oss eldre, får meg til å huske da jeg selv var fem-seks år på denne tiden av året. Det sterkeste minnet er da mor åpnet døra til spisestua hjemme i Tønsberg julaften, og jeg og de tre søsknene mine så det ferdig pyntede juletreet for første gang. Pakkene under treet fikk vi ikke røre før om kvelden, men oppi kurvene på treet var det marsipan og andre godsaker som vi kunne kose oss med. Jeg husker vi sang «Glade jul», og det er nok den julesangen jeg fremdeles setter mest pris på.
– Hvilken opplevelse har formet deg mest?
– Samtalene jeg som liten hadde med mormor, som bodde like i nærheten. Jeg pleide å bære inn ved for henne, og etterpå ble vi sittende og prate. Hun fortalte om da hun var ung på første halvdel av 1800-tallet, men hun var også interessert i det vi ungene drev med.
Hun var god til å dikte, mormor, og til hver fødselsdag fikk barnebarna et dikt av henne. De bar preg av hennes optimistiske syn på livet og interesse for andre mennesker, og jeg tror det har preget meg mer enn jeg ante da.
– Hva har gjort størst inntrykk på deg av alt som har skjedd i samfunnet de siste 100 årene?
– Jeg tror jeg vil si selvbetjeningen, som har revolusjonert varehandelen. Europallene, hvor alle hylle- systemer for pall er beregnet på målene til euro- paller, og trucken har vært et kvantesprang i varehandelen og distribusjonen. Netthandel høres også veldig greit ut for dem som er yngre enn meg. I min alder foretrekker jeg at barna mine kommer innom med det jeg trenger.
LES OGSÅ: Elisabeth, Norges eldste, fyller 110
– Hva vil du si til en som er ung i dag?
– Carpe diem. Grip dagen og bruk den så godt du bare kan. Livet leves best her og nå. Det kan være fint å se på gamle bilder på veggene, men den tiden er forbi. Nei, da er det bedre å planlegge hyggelige ting for fremtiden. Nå gleder jeg meg til 108-årsdagen min 27. mai neste år. Jeg ser ingen grunn til at jeg ikke skal få to-tre bursdager til, også. Men før det håper jeg en av sønnene mine vil bli med meg på restauranten Blom i Oslo, som jeg har hørt skal gjenåpnes, for å spise en deilig middag. Det er ikke få gode måltider jeg og min kone, Marie, har hatt der.
– Har du vært mye ute og reist?
– Som direktør i Norges grossistforbund ble det en del reising, blant annet til USA. På en av de første turene vurderte jeg å slå meg ned der, men heldigvis greide en venn av meg å prate meg fra det. «Gjør du en tabbe i jobben der borte, er det over og ut», sa han til meg.
Men favorittreisemålet mitt er Venezia. Dit kunne jeg ha tenkt meg å reise igjen, men dét flyet er nok gått. Blir jeg sliten, blir jeg sur, og nå ville jeg blitt sliten av å fly. Turen jeg og Marie hadde til Venezia rett etter krigen, er nok den fineste turopplevelsen. Reis så mye dere kan, ungdom, før det blir ansvar og forpliktelser. Man blir nysgjerrig og lys til sinns av å reise.
– Har du noen gang holdt på å gi opp?
– Nei. Da jeg var nyutdannet jurist tidlig på 1930-tallet, ble jeg preget av at det var så vanskelig å få arbeid. Da jeg omsider fikk jobb, som jurist i Sosialdepartementet, tjente jeg 250 kroner i måneden, og det var lite selv på den tiden. Jeg har aldri likt å fråtse, så det var for så vidt greit.
– Hvordan husker du de to verdenskrigene du har opplevd?
– Nesten ingenting fra den første, jeg var bare sju år da den startet og elleve da den sluttet.
Under den andre krigen ble jeg utkommandert til Bolærne, hvor vi under flyangrep måtte gjemme oss i en hule i fjellet. En soldatkamerat som ikke rakk å komme seg i skjul, ble drept av en bombe. Synet av den skamferte kroppen plaget meg lenge.
Følg oss på Facebook og Twitter!
– Hva er det beste livet har gitt deg?
– Kona mi, Marie, som jeg var gift med i 69 år. Jeg traff henne første gang i et selskap, det var jo for å treffe en partner man gikk i selskap på den tiden. Jeg var 32 og hun var 22, men det ble straks tent en gnist mellom oss – og jeg fulgte henne hjem til døra.
Neste gang vi møttes, var på Roklubben, hvor det ble arrangert dans. Marie var en av «Stjernepikene», som var der for å danse med gjestene. Og hun kunne virkelig danse, i motsetning til meg – selv om jeg hang med i foxtroten så godt jeg kunne. Første del av bryllupsvalsen vår i 1941 er likevel den dansen jeg husker best. Jeg tror det er den jeg husker best av alt, sier Falck.
– Danser du fremdeles?
– Nei. Det er ikke så veldig lenge siden noen damer på senteret bød meg opp til en quickstep, men jeg ristet bare på hodet og pekte på stokken min. Helt ærlig synes jeg også damene på senteret er litt for gamle, selv om de fleste er 20 år yngre enn meg. Hadde en dame på 75 bydd meg opp, kan det hende jeg ikke hadde klart å si nei.
– Hvis du skulle levd om igjen, hva ville du gjort annerledes?
– Jeg ville ikke levd om igjen, for alt har sin tid. Og hadde jeg måttet, ville jeg ikke gjort noe annerledes. Jeg fikk ei flott kone, kjekke barn, og jeg har trivdes i arbeidet mitt som jurist – selv om jeg som liten drømte om å bli brannmann. Det eneste jeg muligens ville endret på, var å bli indreløper i stedet for keeper. Jeg spilte på fotballaget til Tønsberg til og med junioralder. Grunnen til at jeg ble keeper, var at min eldre bror ville ha noen å skyte på da vi var små. Derfor ble jeg værende mellom stengene, selv om jeg var rask til beins. Nå går det mye langsommere, men jeg kommer meg da litt av gårde.
– Hvordan har du holdt deg så sprek?
– Mye er nok medfødt, men jeg har levd nokså sunt. I tillegg til fotballen, har jeg spilt tennis, og alltid vært glad i å gå turer. Jeg tar fremdeles noen små turer i hagen her på senteret, eller noen minutter på ergometersykkelen i gangen. Men det koster mer nå. I leiligheten på Frogner, hvor jeg bodde fram til jeg var 103 år, pleide jeg hver kveld å gå opp og ned trappen til fjerde etasje, selv om jeg bodde i første. I mange år tok jeg også turen til Rotary-klubbens møter på Grand Hotel, til fots. Naturligvis også fordi jeg aldri har hatt sertifikat. Da jeg var 85, begynte jeg å gå litt på et treningssenter, men nå er jeg blitt for doven.
– Har du vært nøye med kostholdet?
– Jeg har aldri tenkt på at maten skal være sunn, men jeg har alltid vært glad i fisk. Fram til jeg var midt i 50-årene røkte jeg mye, mest sigarillos og sigarer – men de siste 50 årene bare til festbruk. En dram og en øl har det blitt litt oftere. Fanatiker har jeg aldri vært.
– Hvilken alder er den beste?
– Jeg sier som danske Piet Hein: «Tar du livet som det faller, går du gjennom livets haller, alltid i din beste alder.»
En annen klok mann, som jeg ikke husker navnet på, har sagt at livet er skjønt når det heller. Med hånda på hjertet kan jeg si at det har vært like godt å leve de siste 50 årene som de første – naturligvis i stor grad fordi jeg har vært heldig å få være så frisk. Jeg har hatt to mageoperasjoner og nesten ikke brukt medisiner. Da har det heller ikke vært så vanskelig å fylle hodet mitt med gode tanker.
Derfor prater jeg helst med dem som ikke er så opptatt av sykdom og plager. Det som virkelig kvikker meg opp, er dametennis på fjernsynet. Det går så langsomt at jeg greier å følge med.
– Har det vært vanskelig å følge med på alle forandringene som har skjedd i samfunnet de siste 100 årene?
– Det har skjedd fort, men likevel gradvis. Da jeg ble født, hadde ikke kvinner stemmerett, og nesten ingen av dem arbeidet utenfor hjemmet. Likestillingen har vært bra, men nå synes jeg den har kommet langt nok.
Og det har sannelig også prisnivået. Sist jeg kjøpte en øl, betalte jeg 50 kroner for den, mens min kone og jeg i sin tid kunne spise en bedre lunsj på Blom for tre kroner og femti øre.
– Har du vært opptatt av politikk?
– Jeg har stemt Høyre 43 ganger, ved hvert eneste valg siden jeg fikk stemmerett. I yngre år var jeg nestformann i Unge Høyre i Tønsberg, mens storebroren min var formann. Erna Solberg inviterte meg i fjor til en prat på kontoret hennes, og da fortalte jeg henne at det aldri hadde vært aktuelt for meg å skifte parti.
– Tror du det er et liv etter døden?
– Det aner jeg ikke. Jeg har hatt glede av å gå i kirken, men at Jesus var Guds sønn, dét kan jeg ikke forstå. Innimellom er det litt vemodig at livet snart er slutt, men jeg føler meg likevel såpass sprek at jeg heller vil tenke på livet.
