Albakov Magomed (42) ser ut som en helt vanlig mann. I nærmere seks år har tsjetsjeneren bodd på asylmottak i Norge. For to år siden fikk han opphold. Norge har sagt vi skal beskytte ham, og han har derfor rett til et sted å bo. Men ingen kommune vil ta i mot ham. Han venter og venter.
Det er uforståelig. Han er rolig, snakker lavt, har et vennlig ansikt og kraftig kropp. Det er ingenting ved ham som tyder på at han vil skape problemer for sine omgivelser. I perioder har han vært meget syk, psykisk syk. Da trenger han hjelp.
Dette er grunnen til at kommunene vegrer seg for å ta i mot ham. De frykter at det vil kreve for mye, både av penger og medisinsk oppfølging, å ta i mot ham. Derfor blir han sittende på asylmottaket i Hobøl og se på at andre får en bolig før ham.
29 slike mennesker med medisinske behov venter lenger enn noen andre flyktninger på et bosted. De bor på tilrettelagte avdelinger ved fire asylmottak. De er fortvilet, og de blir sykere av det. Dette er mennesker som fremfor noen trenger et trygt sted de kan kalle sitt eget. Mange taler deres sak – både UDI-direktøren, integreringsminster Solveig Horne, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og ledere for asylmottak.
De er en humanitær krise, men den er liten fordi de er så få. For hver av dem er det imidlertid en katastrofe.
