26.12.2004: Det er søndag og veldig varmt til å være 2. juledag. Klokken er halv elleve på formiddagen. Heidi Køhn går langs stranda i Khao Lak i Thailand. Hun er på ferie med Sigurd og Simen, mann og sønn. Hun liker å plukke skjell og la sansene fylles av inntrykk. Omgivelsene er postkortperfekte. Men Heidi har en rar fornemmelse i magen.
Hun legger merke til at vannet trekker seg ut. Samtidig ser hun en hvit stripe i horisonten. Folk peker. Hun snur og løper tilbake mot Sigurd og Simen.
De spør om hun har sett bølgen der ute. Heidi svarer ja. Hun vil fortsette å løpe vekk fra havet. Det vil ikke de. De vil hente kamera og filme. Sigurd smiler fra øre til øre når han kommer tilbake med kameraet. Bølgen der ute er paralyserende og spektakulær.
Heidi roper til de andre at nå MÅ de løpe. Bølgen kommer nærmere. Der havet blir grunnere, reiser vannet seg som en vegg. Det blir et inferno av lyd og buldrende, skummende masse. Heidi står et stykke lenger fra vannet enn Sigurd og Simen. Alt hun rekker å si er: «Løp!»
Hun ser skrekken i de andres øyne. Så løper hun som et dyr. Hun siksakker seg mellom busker og bungalower og trær. Bak et hotell møter hun et piggtrådgjerde. Hun ser mennesker klatre over, rive seg opp og blø.
Selv blir hun stående, kjenner seg fanget. Vannet stiger oppover kroppen hennes. Raskt løftes hun over gjerdet. Hun er under vann. Holder pusten. Så kommer hun til overflaten. Men det er umulig å svømme. Hun ser ikke Sigurd og Simen.
Heidi tenker at sånn er det å drukne. Så får hun tak i en plankebit. Med den holder hun seg flytende. Hun merker at vannet begynner å suge henne utover. Hun vil bli dratt til havs. Ved hjelp av plankebiten får hun styrt seg mot et tre. Der får hun tak i en palmegren. Deretter selve stammen. Hun holder seg fast. En eldre kvinne henger også der. Heidi skriker til henne: «My son and my husband!».
Kvinnen svarar, gjennom kaoset av lyd: «My husband and two sons».
LES MER: Dagen da lillebror bestemte seg for å stoppe på 22 år
Desperat
Heidi Køhn klarer å holde seg fast i palmen helt til vannet er borte. Synet som møter henne er helt ubeskrivelig. Landskapet og byen er rasert. Det ligger døde kropper i gjørmen. Overlevende sjangler rundt og skriker sin nød.
Selv ser hun desperat etter Sigurd og Simen. Det blir timer med kaos og leting. Timene blir til dager. Det henges opp lister med savnede og døde. Heidi skriver opp sine kjære, samtidig som hun prøver å behandle sine egne infiserte sår. Det kjennes som hun kveles av overvirkelighet.
Hun har mistet mobilen og får ikke ringt hjem. De som fortsatt har mobil, er enten uten batteri, eller så har de altfor mange å ringe til selv.
Hun kommer seg til ambassaden. Også der er det kaos. De har ikke noe nytt om Sigurd og Simen. Hun drar dit i flere dager. Besøker sykehusene også. Til slutt innser hun at hun må dra hjem. Alene.
Det skulle ta tre måneder før hennes kjære ble funnet. Da hadde Heidi allerede holdt minnesamvær med venner.
I begravelsen valgte hun sangen «Deilig er jorden». På gravsteinen fikk hun hugget inn: «Livet er aldri uten ømhet».
– Disse valgene var en trass. Men også en sannhet. «Deilig er jorden» er en sang om håp. Om virkeligheten utenfor den vi lever i. Livet slutter ikke å gjøre vondt. Derfor må man vende smerte om til glede. Det var tanken min.
LES MER: Pensjonerte seg som 37-åring
Forbudt å feile
Det er gått ti år. Heidi Køhn tar i mot Vårt Land i sin kunstnerleilighet i Oslo. Her jobber hun videre med prosjekter i samme ånd som de hun hadde sammen med jazzmusikeren Sigurd Køhn.
Hun har nylig vært i Havanna, og hun drar tilbake til Cuba senere i vinter. Dit tar hun med seg albumene «Woman's got to have it» og «Angel», laget av Sigurd Køhn og Nils Olav Johansen. Johansen og Rolf Erik Nystrøm blir med blir med. Basert på Sigurds låter og Heidis tekster skal de lage musikk rundt temaet «revolusjon» i samarbeid med cubanske musikere. Tanken er å revitalisere det som paret skapte sammen. Hva som konkret kommer ut av det, vet ikke Heidi ennå. Hun liker improvisasjon.
– Jeg elsker å reise. Når jeg er i Havanna, føler jeg at livet der er mer menneskelig enn det er hjemme. Mye er på skakke, men folk er ikke ensomme. De fleste har lite, men de deler. Her hjemme har vi mye, men mange gnager konstant.
– Hvordan er livet ditt nå?
– På en måte er livet blitt sterkere enn før, for det er så mange ting som ikke betyr noe lenger. For meg er det blitt viktigere med ydmykhet, det å kunne si unnskyld. Det koster så lite å innrømme feil. Men i Norge sitter jeg ofte med en følelse av at det er forbudt å feile. Alt skal være så korrekt. Det taper vi mye på.
– I hvilken grad ble tsunamien et vendepunkt?
– Den er et nullpunkt i mitt liv. Det var et før og etter. Et sted hvor jeg ble tvunget til å gi slipp på alt. Jeg sto ved eksistensens ytterpunkt. Og jeg tenkte, mens det sto på, at den følelsen vil jeg ha med meg. Den kjentes som et slags kompass. Følelsen viser meg hva som virkelig betyr noe. Derfor er livet mitt blitt rikere.
– Hva med alt du mistet?
– Jeg bærer sårheten i meg. Men jeg har kjempet for å overleve, ikke bare bølgen av vann, men bølgene av sorg i årene etterpå. Jeg sa til min psykolog at jeg helst ville slippe å leve resten av livet i rollen som tsunamienken. Han svarte: «Det slipper du ikke unna. Du må bruke det». Så jeg skrev bok. Og jeg ga historien videre. Jeg mistet de kjæreste jeg hadde, men jeg fikk noe i stedet: En nullstilling på hvilke verdier jeg vil leve etter.
LES MER: – Det er opp til Gud å vinne meg tilbake
Dypere krefter
Heidi Køhn har bodd alene siden hun mistet Sigurd. Hun har brukt friheten til å reise og bo andre steder. Hun har tatt en master i teatervitenskap. Og hun skriver tekster og musikk. Hun har lest mye i Jobs bok i Det gamle testamentet. Kjenner seg igjen i tekstene. Som spørsmålet i kapittel 2, vers 10:
«Skal vi bare ta i mot det gode og ikke også det onde?».
Hun reflekterer mye rundt dette i boka «Jeg er Ikaros. Veien tilbake til livet». Der erkjenner hun noe som alle vet, men som få kanskje tenker over til daglig:
«Grunnen vi trår på er en skjør, tynn jordskorpe».
– Jeg kretser rundt dette i livet mitt nå. Bølgen tok meg, og den skyller meg videre. Jeg har en tsunami inni meg. Den sprekken i jordskorpen, som skapte bølgen, har satt meg i forbindelse med dypere krefter. Når du har møtt døden ansikt til ansikt, så blir det en kraft. Den kraften vil jeg bruke, selv om mine sår er dype.
– Hvordan kom du gjennom sorgen?
– Det er litt som å spise en elefant. Man må ta en liten bit om gangen. Sorgen går i bølger. Rommet for sorgen vil alltid være der, men det åpner seg andre rom. Sorgens svarte ravner kommer stadig på besøk. Hvis jeg føler meg mislykket, ensom eller gammel, så slår sorgen inn. Da tenker jeg: Er dette livet? Er dette min skjebne? Så må jeg minne meg selv om at dette er menneskets skjebne. Alle skal miste. Alle skal bli gamle. Men på dårlige dager er det vanskelig å takle det.
LES MER: Gruer seg til 2. juledag
Livet etter døden
Heidi Køhn sier at hun kjenner mye mer sorg enn hun kjenner savn. Riktignok savner hun å snakke med Sigurd og Simen, men hun bestemte seg tidlig for å kutte den strengen.
– Jeg skjønner meg ikke på savn. De er borte, sånn er det. Det er fåfengt å ønske dem tilbake. Jeg vil ikke holde dem fast, jeg har latt dem reise videre. Det er kanskje min personlighet.
– Finnes det noe etter døden?
– Jeg har jo studert religionshistorie, så jeg vet det er mange forestillinger om det. Jeg kan bare si at vi mennesker har fått de evnene vi har og bevisstheten vår – og summen av dette har skapt disse forestillingene. Jeg aner ikke hva som er fiksjon og hva som er reelt; for meg er det et mysterium. Ta et begrep som tid. Hva er tid? Hvorfor går tiden saktere i verdensrommet enn på jorden? Vi vet ikke. Og kanskje er det uvesentlig for oss. Jeg er her – her og nå. Det er det som teller.
– Er du blitt mer jordnær?
– Ja. Jeg har vært gjennom new age og de greiene der. Og jeg kjenner at jeg trengte å jorde meg. Jeg er blitt mer opptatt av det sanselige. Hvordan solen får snøen til å smelte og blomstene til å våkne om våren. Det fascinerer meg. Vi mennesker er natur.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Elsker havet
Ti år etter at tsunamien traff Heidi Køhn, dukker det stadig opp minner fra den første tiden. Hun husker at hun lå i fosterstilling i det gule huset på Røa. Hun var punch drunk og sjanglet fra rom til rom. Hun husker at hun begynte å kaste tingene til Sigurd og Simen, men at hun ikke klarte å kaste en T-skjorte som Wyclef Jean hadde signert for sønnen hennes. Han var så glad i den.
– Vi mennesker samler og vi bygger. Vi lager oss drømmeslott og utopier hele tiden, det er vår skjebne. Kanskje er vi nødt til å ha disse visjonene om vi skal skape en bedre verden.
– Vet du noe nå som du gjerne skulle visst før bølgen traff?
– Ja, men det blir så hypotetisk. Jeg visste det jo ikke da. Det blir litt som å si at jeg gjerne skulle vært klokere da jeg var ung. Det er alltids ting man skulle vært foruten, men jeg ønsker ikke å stå ved en grav og klage, som Øverland skriver om.
– Er livet mer skjørt enn sterkt?
– Det er like mye av begge deler. Ett sekund kan være nok til at livet er over. Det vet alle som har mistet noen i trafikkulykker. Når det vonde skjer, kan vi enten fortrenge det eller omfavne det. Jeg prøver å omfavne tsunamien. Jeg har den med meg som en integrert del av meg og min fortelling.
– Hvordan er ditt forhold til havet nå?
– Jeg elsker havet. Slutter aldri å bli betatt av det. Da jeg var i Havanna nylig, rev vi av oss klærne og løp ut i bølgene. Det samme gjorde jeg i Thailand, første gang jeg var der etter tsunamien. Det kjentes som om bare havet var stort nok til å bære den smerten jeg hadde. Det var godt å gråte ute i bølgene.
– Er det plass til glede over at du overlevde?
– Det spørsmålet har jeg fått ofte. Det gjør meg forvirret. Jeg har jo en sterk følelse av tap. Å bli frarøvet et barn, er som å miste en kroppsdel. Det er en tilstand hvor det er vanskelig å snakke om glede eller takknemlighet. Og likevel: Det var et mirakel at jeg overlevde. Så lenge som jeg var under vann, skulle jeg vært død.
– Du avslutter boken din med denne setningen: «Gud har forandret seg». Hvordan?
– Ja, det har han. Når du møter en så heftig skjebne, så blir hele ditt forhold til eksistensen forandret. Jeg prøver å finne en mening i det meningsløse, det er kanskje menneskets skjebne. Men for meg er dialogen med Gud forsvunnet litt.
– Er det vanskeligere å elske og hengi seg enn før?
– Nei, jeg kan elske så heftig at det kanskje blir slitsomt for andre. Jeg forelsker meg fort og er ganske modig, synes jeg selv. Jeg er i alle fall ikke blitt redd for å bli glad i andre, selv om jeg vet at jeg kan miste dem.