Mens debatten om vold, rus og barn raser i offentligheten, vil dansekunstneren vise fram en annen side av debatten: Hva skjer dersom vi ikke våger å snakke om hvordan det er å vokse opp med vold og rus?
«Vold», narkotika» og «hjemme». For de fleste er det tre ord de vil vegre seg for å knytte sammen. For Oma faller det seg naturlig.
LES MER: Barn dekker over foreldrenes rusproblemer
Dansekunstneren vokste opp med en narkoman far. Hun tiet hele oppveksten om hvordan det var hjemme:
– Jeg vokste opp med en stadig frykt og uro. Hverdagen var som en krigssone, preget av vold, festing, narkotika og fremmede mennesker som overnattet hos oss, forteller Oma.
LES MER: Horne vil pålegge foreldre å følge tiltak fra barnevernet
Nesten en av ti opplever vold
En oppvekst som Omas er ikke uvanlig: Mellom 160.000 og 250.000 norske barn vokser opp med foreldre som bruker rusmidler på en slik måte at barna blir skadelidende. Nesten hvert tiende nordiske barn er utsatt for vold i eget hjem.
En stor andel av disse blir aldri oppdaget av politi eller barnevern. Noen blir oppdaget for sent – slik det kom fram blant annet gjennom den såkalte «Christoffer-saken».
Dekker over for foreldrene
Mange av barna kjenner på en sterk skyldfølelse for at familien ikke fungerer som normalt. De vil beskytte foreldrene sine. Slik var det også for Oma.
I dag er hun dansekunstner, og bruker arbeidet sitt til å dele erfaringer. Men veien dit var bratt:
– Mye av min barndom gikk med på å skjule. Ingen måtte få vite noen ting, forteller dansekunstneren, som beskriver en enorm lojalitet til sine foreldre:
– Som barn skjønte jeg instinktivt hvordan man burde oppføre seg, og hva man kunne og ikke kunne si. Så jeg fant på historier om vi gjorde hjemme, for å virke normal.
– Trodde andre rundt deg at du vokste opp i et normalt hjem?
– Nei. Jeg tror nok det er mange som har visst. Blant annet vet jeg at enkelte på skolen min ikke fikk lov til å gå hjem til meg. På et tidspunkt var også barnevernet involvert, men de forsvant igjen, som inn i en skuff, sier Oma.
– Ofte er det slik at rusmisbrukeren blir sett, mens barnet ikke blir sett. Jeg husker godt det en bekjent sa til meg som barn: «Du må være snill med dine foreldre, du må huske at de har litt problemer».
– Det legger et stort ansvar på et barn?
– Absolutt, og barn tar det ansvaret. Du går hele tiden i forsvar for dine foreldre.
FØLG OSS PÅ: Facebook og Twitter
Må kjenne at det angår oss
Oppveksten har satt seg i kroppen:
– Fremdeles er det vondt å snakke om. Uansett hvor mye du løper fra det, tar det deg igjen på et tidspunkt, sier Oma.
Som barn husker hun hvor godt det kunne gjøre med opplevelser der hun skjønte at hun ikke var alene. Nå turnerer hun Norge med en danseforestilling om tematikken, for å bøte på tausheten rundt rus, vold og barn.
Forestillingen «Far, far away» er hennes personlige historie om å vokse opp med en narkoman far.
– Jeg vil synliggjøre en virkelighet som eksisterer for veldig mange i Norge i dag. Jeg vil at det skal bli satt et lite spor i den som ser på, og kjenne at det angår oss alle, forklarer Oma om bakgrunnen for forestillingen,
Publikum har verdsatt ærligheten: Forestillingen har høstet priser for å gi «de som er rammet i rusdebatten et ansikt, og å ha fått «mannen i gata til å se scenekunst», og ». Den er spilt på små, intime scener, på psykiatrisk sykehus og for rusmisbrukere selv. I helgen spilles den i Tøyenkirken i Oslo.
Ser dem ikke som mennesker
Dansekunstneren vil at politikerne skal ta inn over seg virkeligheten bak statistikkene:
– Lytter du til historien til en hvilken som helst rusmisbruker på gata, vil du bli blåst i bakken av livshistorien deres. Å være rusmisbruker er ofte et symptom på noe helt annet; en reaksjon på et traume, eller noe i livet som gikk galt.
Omas far bor fremdeles i Bergen. Han er fortsatt narkoman. Men han har ikke mange steder å oppholde seg.
– Nygårdsparken i Bergen er stengt, og rusmisbrukerne får ikke lenger oppholde seg i sentrum. De blir jaget ut av byen, og blir ikke sett som mennesker, sier Oma og spør:
– Og hvilken effekt får det for alle dem som lever tett på dem? Han er min far.