Til bords med en tigger

Vi satt og pratet over langbordet om alle inntrykkene etter fem uker med «Gaterom – om oss og de fattige tilreisende», et praktisk kurs i det kirkelige nettverket jeg leder. Denne kvelden arrangerte vi fest for noen av Oslos mange rom-tiggere. Tolv verter, tolv gjester, to tolker og tre retter.

Kvelden hadde åpnet med lesning fra Bibelen, fra der Paulus minner de kristne på at det ikke skal være forskjell på jøde og greker, slave og fri, mann og kvinne. Vi er alle én i Kristus.

LES OGSÅ: Oslo - en hjerteløs by

Kristin, en av deltagerne, hadde fem uker tidligere fortalt om sine fordommer mot tiggerne og at hun ofte unngikk dem. Nå snakket hun ivrig om at hun hadde hatt besøk av en gravid romkvinne. Hun hadde stoppet Kristin på gaten og spurt etter sokker. «Jeg måtte jo gjøre noe. Egentlig burde jeg vel latt henne bo hos meg. Tror du ikke det er det Jesus ville gjort? Er det ikke det vi skal drive med som kristne, gjøre som Jesus?»

Jeg ble forlegen av spørsmålet og måtte fortelle om Simona, som hadde vasket hjemme hos oss ­annen hver uke det siste året. For henne var jobben en sårt tiltrengt inntekt og en mulighet til å slippe unna tiggingen. For noen måneder siden hadde også Simona blitt gravid, og dratt hjem igjen til Romania. Nå var hun tilbake, fem måneder på vei, med planer om å føde i Norge.

LES OGSÅ: Dette valgte romfolk å ta bilder av

Skulle vi som familie ta henne inn igjen som vaskehjelp? Ville vi orke å avsløres som privilegert overklasse, se henne stå og slite med stor mage i hjemmet vårt? Skulle hun inviteres til å skure vårt «herberge» over tre plan, med rom til overs, mens hun i verste fall måtte overnatte i en liten bil, kaldere enn stallen? Orket vi å forholde oss til kontrastene?

Ville vi, eller burde vi, være i stand til å ta farvel med Simona en gang i uken uten å gi henne annet enn timelønn? Det var ikke rom til romfolk i herberget?

«De fleste av oss vet innerst inne at om vi får et menneske i nød nært innpå oss, så innebærer det ansvar», sa jeg. «Jeg tror det er derfor vi vegrer oss for å ta inn Simona, og det er derfor jeg av og til går omveier rundt tiggere for tiden.»

Under middagen kvernet den danske filosofen og teologen Løgstrup sitt mest kjente sitat i hodet mitt: «Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten at man holder noe av dets liv i sin hånd».

Det kan handle om så lite, utdyper Løgstrup, om å vekke eller styrke en positiv følelse eller opplagthet, eller om å gjøre en nedstemthet enda tyngre å bære. Men det kan også handle om «så forferdelig mye mer», at det noen ganger er opp til den enkelte å avgjøre om den andres liv lykkes eller ikke. Det er virkelig ingen funfact å vite at man er i stand til å utgjøre en avgjørende forskjell.

LES OGSÅ: Sa ja til tiggeforbud de er imot

Opp gjennom årene som aktiv kirkegjenger har jeg hørt mang en prest sitere Paulus på at det ikke er forskjell på «jøde og greker, mann og kvinne, slave og fri». Jeg har alltid tenkt på den teksten som vakker og inkluderende. Denne kvelden, omgitt av fattige tilreisende som senere skulle ut og sove i biler og under broer, hadde teksten gitt meg rundjuling. For det er fremdeles forskjell på slave og fri, i kirkene, i samfunnet, i meg.

På vei hjem fra gjestebudet, hjem til kone og barn og nykjøpt hus, slo en tanke ned i meg: Prosessene inni meg de siste ukene minnet om det enkelte konservative kristne har fortalt om sine indre brytninger når en venn, en sønn eller datter har stått frem som homofil. Situasjonen har fått dem til å justere sitt etiske kompass. Nå måtte mitt kompass justeres.

Jeg spurte meg hva som ville skjedd dersom alle ble venn med en tigger? Fenomenet tigging ville antakelig forsvunnet før noen rakk å si «forbud».