Stedet Gud viser seg

– Å reise til Santiago de Compostela eller Selja kloster har jeg aldri vurdert. Hvorfor skulle jeg det?

Norunn Bakkebø ler forundret når spørsmålet stilles. Hun har aldri vært opptatt av pilegrimstradisjonen som har fått så mye oppmerksomhet i kirkelige miljøer de siste årene.

Og når jeg spør hvor mye Norges nasjonalhelgen Olav den hellige har inspirert henne i kristenlivet, drar hun på det.

– Jeg er for så vidt inspirert av hans iver etter at flere skulle bli kristne. Men ikke akkurat av metodene hans, ler hun.

Hjem til himmelen

Det er ingen hemmelighet at noen av de mest aktive kristne i Norge tilhører den såkalte lavkirkelige fløyen, forsamlinger med base på bedehus og i frikirker. Her er ritualene enkle og ikonfaktoren lav. På møtene synges det sjelden middelaldersalmer, for å si det sånn.

I de eldste forsamlingene kan man imidlertid høre sanger om å være en pilegrim. Men reisen er en indre reise, og siste vers ender ikke opp i Nidaros, men i himmelen.

En mann som kjenner disse miljøene ut og inn er Jens-Petter Jørgensen. Han er ansatt i Den Evangelisk Lutherske Frikirke, som har samme teologi som Den norske kirke, men en mer folkelig tradisjon. Dessuten har han vært leder for Oase, en toneangivende fornyelsesbevegelse for karismatisk vekkelseskristendom.

Nå reiser Jørgensen rundt og hjelper menigheter til å utvikle seg. Han sier han dekker hele bredden av det lavkirkelige Norge i løpet av et år.

– Jeg må nok si at jeg aldri har hørt noen snakke om pilegrimsvandringer i disse menighetene, sier han.

– Er man kritisk?

– Nei, da hadde de snakket om det. Andre gamle tradisjoner er revitalisert, blant annet har retreatbevegelsen hentet fram mye. Men pilegrimsvandringer har ikke slått an.

Valfart

Det er noe som skurrer her. Jens-Petter Jørgensen antyder det alt i begynnelsen av samtalen: Også vekkelsesmiljøene valfarter. Men de drar til andre steder enn Santiago de Compostela.

Da Jørgensen var leder for den karismatiske bevegelsen Oase, dro mange kristne for å besøke en kirke i byen Toronto i Canada. Jørgensen også.

– For vår del begynte det med at en fra denne menigheten kom til vårt årlige Oase-stevne. Da han talte og ba for mennesker,
skjedde det så mange spesielle manifestasjoner at jeg skjønte at jeg måtte undersøke hva det var.

Ordet «manifestasjon» brukes gjerne for å uttrykke at Gud viser seg på en spesiell måte. Helt konkret sikter Jørgensen til et av de mest omstridte ekstatiske fenomenene blant kristne siden tungetalen: Under den såkalte Toronto-velsignelsen reagerte folk på forbønn med å ligge på golvet, riste, le og simulere ­dyrelyder.

Den dypeste erfaring

Jørgensen og mange andre dro til Toronto for å oppleve det som skjedde. Selv sier Jørgensen at han under reisen opplevde noe som var mye viktigere enn manifestasjonene. Han fikk sin dypeste erfaring noensinne av å være elsket av Gud.

Det hører med til historien at han dro tilbake senere og beskriver besøket som «en nedtur». Senere tok Jørgensen et oppgjør med «jaget etter opplevelser» i karismatisk kristne kretser.

– Dro dere til Toronto for å komme til et sted med et spesielt gudsnærvær?

– Ja, absolutt. Dessuten handlet det om å møte personer som Gud på en spesiell måte hadde lagt sin hånd på.

– Hva med helbredelse?

– Det kan jeg ikke huske at noen var opptatt av. Men folk ble helbredet også, sier Jørgensen.

– Vet du om steder folk drar i dag for å bli helbredet?

– Jeg kommer ikke på noen steder. Men jeg er sikker på at det har skjedd, svarer Jørgensen.

Noen timer etter intervjuet sender han denne SMS-en:

«Takk for en hyggelig prat. Du spurte om moderne helbredelsessteder der folk reiser til i dag. Det siste valfartstedet er nok Bethel Church i Redding, CA. Mange fra hele verden søker helbredelse der.»

Alltid forbønn

Det er her Norunn Bakkebø blir interessant. Hun leder familiearbeidet i Stavanger-menigheten IMI-kirken, en karismatisk gren av den lutherske organisasjonen Normisjon.

Bakkebø er også reiseleder for kristne som drar til nettopp pinsemenigheten Redding i California. I neste uke drar hun sammen med 60 personer fra IMI-kirken. I fjor var de like mange.

Bakkebø bekrefter at mange reiser fordi de ønsker å se helbredelser, tegn og under.

– Jeg har aldri reist til Redding for å bli helbredet selv, men jeg kjenner flere som har reist av denne årsaken. Og jeg får alltid forbønn når jeg er der, sier Norunn Bakkebø.

Hun opplever også «å bli fornyet» og å «få inspirasjon» på sine reiser til Redding.

– Kunne du reist til Nidaros for å oppleve det samme?

– Nei. Det er selvsagt alltid fantastisk å reise til steder der det utøves tro. Men jeg ville ikke fått det samme som i Bethel, sier Bakkebø.

Og hvis hun må velge mellom avdøde Olav den hellige og den høyst nålevende pastor Bill Johnson i Bethel, holder hun en knapp på Johnson.

– Selvfølgelig, ler hun.

Nådekraft

– Å oppleve helbredelse var helt klart en hovedmotivasjon bak middelalderens pilegrimsreiser, opplyser pilegrimsprest i Nidaros, Einar Vegge.

Han forteller at den andre viktige motivasjonen var å «oppleve stedets spesielle velsignelse eller nådekraft».

– Kraften var knyttet til at stedet hadde et relikvium, noe som hadde vært i berøring med Jesus. Men kraften kunne også være knyttet til en helgen – en avdød person som på en åndelig måte hadde vært berørt av Kristus.

Vegge forteller at et kjent motiv også var å møte levende hellige mennesker som ga råd og formidlet kraft.

– Da er vi særlig i den østlige tradisjonen, før pilegrimsreisene var blitt en kirkelig institusjon.

– Hva med fornyelse og inspirasjon som motiv?

– Det var få i middelalderen som hadde rom for denne typen følelsesfokus, i hvert fall blant vanlige folk. Dette motivet tror jeg derimot flere av nåtidens pilegrimsreisende kjenner seg igjen i.

Han sier at for dagens pilegrimer er dessuten vandringen vel så viktig som målet.

– Men det finnes også pilegrimsmål der stedet man kommer til tradisjonelt er viktigst. Som Roma og Jerusalem.

Ikke pilegrimer

Norske lavkirkelige kristne har flere alternativer. Jens Petter Jørgensen nevner Saddleback Church utenfor Los Angeles og Willow Creek-kirken i Chicago. Han mener at undervisningen er viktig, men også gudsnærværet på disse stedene.

Andre vi snakker med foreslår Hillsong, en karismatisk megakirke som startet i Australia, men har fått avleggere i en rekke store byer i Europa.

Line Aase Thorsen er medlem av den nye menigheten Intro i Stavanger. I sommer besøkte hun Hillsong i London sammen med 800 andre nordmenn. Da var hun der for niende gang.

– Det er en fantastisk atmosfære der. Gud er der alltid, men når mange kommer sammen, blir det spesielt, sier hun.

Hun nevner «utrustning» og «inspirasjon» som motiver for å dra til menigheten.

Men heller ikke Aase har noe personlig forhold til pilegrims-
tradisjonen.

– Jeg vet ikke hvorfor, ler hun.

– Pilegrimene dro til hellige steder for å oppleve gudsnærvær og velsignelse, det kan minne om dine motiver for å dra til Hillsong?

– Jeg har ikke tenkt på våre reiser som pilegrimsreiser.

Bikker over

– Vi deler faktisk ut et pilegrimsbevis til dem som reiser på våre gruppeturer, sier Jostein Skevik, daglig leder av Shofar Media og pastor i pinsemenigheten Bærumskirken på Høvik utenfor Oslo.

Han har i en årrekke arrangert turer – ikke til andre kirker, men til Israel, i regi av TV-kanalen Visjon Norge. Selv har han 41 besøk i landet bak seg.

Skevik forteller om «en veldig begeistring» blant de 700–800 nordmennene som ifølge ham reiser til løvhyttefesten hvert år. I tillegg reiser tusenvis av kristne fra både frikirkemenigheter og bedehus i grupper til Israel på andre tider av året.

– Her oppfylles profetiene rett foran øynene våre, sier Skevik.

– Reiser de til Israel for å få del i en velsignelse som befinner seg her?

– Ja, det tror jeg helt klart er en motivasjon.

– Føler noen at de kommer nærmere det guddommelige?

– Ja. Når de kommer til Jerusalem sier noen at det er et «påtakelig gudsnærvær i den byen».

– Blir noen helbredet?

– Jeg har opplevd det flere ganger, men jeg vet ikke om dette er motivasjonen for å reise, svarer Skevik.

Han rister på hodet ved spørsmålet om han er opptatt av pilegrimsvandring.

– Nei. Men noen får sterke religiøse følelser av å komme til landet. Spesielt under påskehøytiden bikker det over for noen, men da snakker vi gjerne om katolikker.

– Bikker det over?

– Ja, det blir for mye. Noen tror de er Jesus, andre kler seg nakne. Jeg har sett det selv.

– Er Israel ditt pilegrimsmål?

– Ikke slik noen reiser til Mekka eller Nidaros. Når våre reisende får pilegrimsbeviset, blir de veldig forundret. Slike ting er litt fjerne for dem.

– Det er ikke sånn at de stenker hellig vann på pannen?

– Ikke våre reisende. Men jeg må jo bare smile litt av de religiøse uttrykkene til enkelte. Folk faller i staver og kysser bakken på Via Dolarosa, mens jeg vet at det er fire meter ned til der Jesus gikk.

– Har du aldri fylt vann fra 
Jordanelven på en flaske?

– Aldri. Det er mulig jeg dreper noens illusjoner, men for meg er det viktig å si at det viktige er livet du har med Jesus i hjertet ditt.

– Og den kristne israelsforkynneren Arvid Bentsen står høyere i kurs enn helgener som Hellig-Olav?

– Hvis jeg bare får velge mellom de to, tar jeg Arvid Bentsen, ler Skjevik.

Samme Gud over alt

Det kommer kanskje ikke som noen bombe at også Jens Petter-Jørgensen har vært i Israel. 20 ganger, faktisk.

– Mest med studenter, presiserer han.

Men teologen understreker at «Gud er den samme overalt».

– Det er viktig for meg å si.

– I prinsippet kan Gud oppleves like mye i stuen – eller i lokal-
menigheten?

– Helt riktig. På den annen side er hele historien full av eksempler på at Gud sender åndsutgytelser til bestemte steder. Det er vanskelig å forklare. Det går ikke opp teologisk.

– Hva skyldes behovet etter å oppleve noe annet enn den daglige tralten?

– Kristenlivet kan bli så oppslukt av både hverdagen og kristelige aktiviteter. Da blir det vanskelig å få øye på ham. Jeg mener vi snakker om et genuint behov etter å erfare Gud i livet.

Pilegrimsprest Einar Vegge mener «lengselen etter noe hellig og den hellige» ligger dypt i mange mennesker.

– Vil du oppfordre lavkirkelige miljøer til også å prøve Nidarosdomen som pilegrimsmål?

– Gjerne. Jeg synes det er fint at de finner sin inspirasjon andre steder, men det er spennende med en konkret arv i form av bygninger, objekter og spor i kulturen.

– Du får dem ikke til å bøye seg for Olav den hellige?

– He he. Det vil jeg ikke pålegge dem.