Nyheter

Dobbeltlivet felte kongens biskop

Fridtjov Birkeli var ­bispekollegiets midtpunkt og medienes yndling. Her er ­den sanne historien om hvordan han brått forsvant fra offentligheten.

4. september 1972 gikk Fridtjov Birkeli på dagen som Oslo-biskop. «Fridtjov Birkeli har søkt og fått avskjed i nåde, av helbredsgrunner», var forklaringen. Siden var det taust og tomt rundt ham som hadde vært misjonens og kirkens «wonderboy», og en av etterkrigstidens mest betydelige norske kirke­ledere.

I Vårt Land 21. april 2001 fortalte aktører og andre åpne kilder hva som var den egentlige årsaken til den brå avgangen.

Til uken kommer Tomm Kristiansens bok Biskopens hemmelighet som utfyller bildet av bakteppet for et dramatisk og suksessrikt yrkesliv som endte tragisk.

Mange spørsmål

– Hvorfor rippe opp i dette nå, 42 år etter Fridtjov Birkelis avgang, 31 år etter hans død?

– Fordi mange spørsmål fortsatt ikke er besvart: Hvordan kunne kirkens mest betrodde mann leve et dobbeltliv i dokumenterte ti år? Hvordan kunne de øvrige biskopene­ avsette ham ved en løgn? Hvorfor holdt norsk presse bispeskandalen unna spaltene? Hvilket spill og hvilken maktkamp var det som førte til hans avgang? svarer Tomm Kristiansen. Han oppsummerer «Birkeli-saken» slik:

– Dette er en lang historie om dysfunksjonelle familier, dramatiske barndomsår, uforløst erotikk, hevn og løgn. Det handler ikke om biskopens sidesprang, men om tro, svik og en dyp, tragisk kjærlighetshistorie. Om en konfliktsky kirke og et bispekollegium som løy og avsatte Birkeli med et høyst skittent spill i regi av Hamar-biskop Alex Johnson. Og om en servil presse som beskyttet en mann de likte, kirkens øverste leder – en biskop med en karakterbrist som utfordret den etikken han var satt til å forvalte.

LES OGSÅ: Hull på verkebyllen, om fortielser og Vårt Land-redaktørens møte med Birkelis søster.

Kortversjonen

Hva var det Birkeli-­saken handlet om?

Her er kortversjonen:

Han ble født i 1906, på Madagaskar, der foreldrene var misjonærer.

Fra han var seks til 13 år bodde han på Det Norske Misjons­selskaps barnehjem, Solbakken, i Stavanger, mens mor og far var i misjonens tjeneste på den andre siden av kloden.

I studieårene møtte han Astri Toft. De var forlovet i seks år og planla bryllup. Men først sa misjonen nei til ekteskap for misjonærkandidaten Birkeli, og dernest satte hennes mor skapet på plass: Forlovelsen ble brutt.

Som 28-åring reiste den talentfulle og energiske misjonspresten til sitt fødeland, som misjonær. På Madagaskar ble han kjæreste med en av de andre misjonærene, Borghild Sandbæk. De giftet seg i 1942 og levde sammen livet ut.

Årene fra 1940 til 1947 var for Fridtjov Birkeli preget av livstruende sykdom, store smerter og sviktende livsmot.

Men han gjenvant både mot og arbeidskraft, og han gikk med iver og begeistring inn i krevende lederutfordringer i NMS og Det Lutherske Verdensforbund. I 1957 ble han generalsekretær i NMS, og fire år senere biskop i Stavanger. I 1968 ble han «forfremmet» til Oslo-biskop og bispekollegiets naturlige sprudlende midtpunkt og leder.

Skjulte sider

Men Birkelis liv hadde også andre, skjulte sider.

Bomben sprang lørdag 2. september, da medlemmene av bispekollegiet – minus Fridtjov Birkeli – mottok et brev. Brevskriveren er halvbroren til den han i brevet omtaler som biskopens elskerinne. Kvinnen er Birkelis forlovede fra studietiden.

Brevet utløser forferdelse. Biskop Alex Johnson på Hamar tar kommandoen, kontakter de øvrige biskopene og konfronterer Birkeli med brevets påstander.

Han legger umiddelbart kortene på bordet og bekrefter at han har hatt et langvarig seksuelt forhold til sin tidligere forlovede.

Det begynte tidlig på 60-tallet. Birkeli var på en måneds foredragsturné i USA og den tidligere forloveden, som da var gift med en amerikansk ambassadør, fulgte med på hele reisen.

De to opprettholdt kontakten, og var sammen på flere reiser i både inn- og utland. Kort tid etter at Birkeli hadde tiltrådt som Oslo-biskop og flyttet inn i bispegården i Gamlebyen, flyttet kvinnen, som da var blitt enke, inn en leilighet i en høyblokk på Enerhaugen.

Når Birkeli fortalte kona at han var på et av sine utallige kirkelige møter, eller når kona trodde han gikk kveldstur med bikkja, var han ofte på besøk hos sin venninne noen kvartaler unna.

Hastverk

Alex Johnson hadde hastverk. Han så ingen annen utvei enn at Birkeli snarest måtte søke avskjed. Han mente dessuten det bare var et tidsspørsmål før bomben ble detonert i pressen.

Men brevskriveren og avistipseren som ville skade både biskopen og sin halvsøster, fikk ikke engang Dagbladet på kroken.

– Jeg fikk forakt for mannen. Vi var enige om at vi ikke skulle skrive om dette. Dagbladet var helt fra begynnelsen på Birkelis parti, fortalte Dagblad-journalist Knut Eidem til Vårt Land i 2001.

I boka dokumenterer Tomm Kristiansen nå at halvbroren, som mislikte både sin halvsøster og Birkeli, også fikk Oslo-biskopen til å undertegne et brev der et synde­register på tjue linjer var detaljert beskrevet, og der de sist linjene hadde følgende ordlyd:

«Jeg erkjenner under alle disse besøk å ha syndet mot det 6. bud. Fridtjov Birkeli Oslo 10/4 1970.»

Presset for penger

Dette brukte halvbroren som pressmiddel for å få penger fra biskopen.

Han ringte igjen for å minne Birkeli om løftet, at han skulle gå av. Hvis han ikke gikk av, skulle det signerte dokumentet havne i avisene. Det fantes bare én måte han kunne kjøpe seg fri på. Han kunne betale for å la saken bero.

Det var et tilbud Birkeli ikke kunne si nei til. Til sammen, over to år, betalte han 10.000 kroner. Det tilsvarer nærmere 80.000 kroner i dagens verdi. Biskopen betalte, gang på gang. Det tæret på økonomien, og da det siste kravet kom, klarte han ikke å betale.

Da pengene ikke kom, satte halvbroren seg ved skrivemaskinen og forfattet brevet til Birkelis bispekolleger.

Slik ble det mangeårige dobbeltspillet avslørt – og Birkelis kirke­lederkarriere tok brått slutt.

– Måtte det gå slik, med fratredelse fra bispestolen, Tomm Kristiansen?

– Ja. At Birkeli måtte gå av, er åpenbart. Han hadde en karakterbrist en leder ikke kan ha. Han svek og løy for sin egen kone hver eneste dag, i hvert fall gjennom ti år.

Psykologisk drama

– Svek han også kirken som han var en fremtredende leder for?

– Ja. Men det sviket går ikke først og fremst på at det var sex. Sviket består i at han levde et dobbeltspill over lang tid, svarer NRK-journalisten som nå presenterer «Birkeli-saken» i full bredde.

– Hvorfor har du skrevet boka Biskopens hemmelighet?

– Fordi jeg forsto at dette ikke var en lekker, liten utroskapssak om biskopens sidesprang, men en dyp, tragisk kjærlighetshistorie. Jeg ante at det var en dybde i dette som jeg kunne finne mer ut av. Det er på mange måter et psykologisk drama med utgangspunkt i to dysfunksjonelle familier. Da jeg fikk innsikt i Fridtjov Birkelis barndom – han var hensatt av foreldrene til NMS hjem for misjonærbarn, i Stavanger, mens de var misjonærer i Madagaskar – skjønte jeg mer. Jeg tror mye av forklaringen på det som hendte, ligger i denne tragiske barndommen. Hans ungdomskjæreste, Astri, kom fra en intrige-familie med sterke personligheter, familiehemmeligheter og fortielse om utroskap og farskap.

Kjente ikke mor og far

Fridtjov Birkeli bodde på barnehjemmet Solbakken fra han var seks år. Da han kom dit snakket han bedre gassisk enn norsk. Da han ble 13 år og mor og far kom hjem til sønnen sin, kjente han dem ikke igjen.

– Hvor viktig mener du Fridtjov Birkelis opphold på barnehjem Solbakken var for hans personlighetsutvikling?

– Det er ufattelig at den store, søylen i norsk misjon, faren Emil Birkeli, lot barnet være her. Alle kan tenke seg hva som har skjedd fra du var seks år til du kom i stemmeskiftet. Å bo på et sted hvor du må forstille deg og lyve for å unngå fysiske avstraffelser, setter noen spor og gir noen karaktertrekk. Fridtjovs søster Margaretha sa at det var på Solbakken hun lærte å lyve. Du trenger ikke mer enn amatørskap i psykologi for å forstå at slikt må prege et menneske. Hvis du har vokst opp på et barnehjem der løgn er det du skal overleve med, er det da rart at du lyver for kirken og kona i ti år?

Beundret Birkeli

Tomm Kristiansen kjente Fridtjov Birkeli.

– Det skinner tydelig gjennom i boka at du også likte ham?

– Jeg beundret Birkeli. Først og fremst var jeg sjarmert av hans iver, kreativitet og nytenkning. Han var en ny type kirkeleder, han brakte noe nytt til Norge og kirken. Han tok med den nye sosialetiske tenkningen inn i Den norske kirke, han flyttet gudstroen fra søndag til mandag og han brakte hverdagsspråk inn i forkynnelsen. Han knyttet kontakt med mange miljøer utenfor kirken, og ble medienes yndling. Han hadde et stadig voksende ego. Og biskopen var preget av stor beundring for anglikansk tradisjon.

– Hvilke utslag hadde det?

– Han ville ha mer stas, farger og liv inn i kirken. Selv ble han mer og mer en «påfugl», med stor sans for anglikansk høykirkelighet, lilla bispeskjorter, store kors og pompøsitet.

Den store helten i Kristiansens nye bok er Borghild Birkeli – biskopens kone som sto med sin mann gjennom gode og vonde dager.

«Størst var nåden hos Borghild, som han bedro. Hun sto midt i skammen og vek ikke», skriver forfatteren i sluttkapitlet.

– Jo, Borghild er min helt i denne fortellingen. For hun lar seg ikke knekke. Hun viser en storhet som få andre ville gjort. Og på en måte fikk hun en ny start i livet etter at Fridtjov måtte gå. For da tok ikke lenger han all plassen. Da var det også plass for henne.

Og i sin alenehet og ensomhet var Fridtjov totalt avhengig av henne.

Ikke nådig

Tomm Kristiansen er ikke nådig i sin beskrivelse av biskopenes «dekkoperasjon» for å få effektuert Fridtjov Birkelis umiddelbare avskjed.

Den nå avdøde Alex Johnson var ifølge Kristiansen «driveren i dette skitne kirkelige maktspillet».

– Han forførte de andre biskopene med halvsannheter om hvem Astri Toft var. Kollegene hadde valgt å felle Birkeli ved å si at han var syk. Det var løgn. Han fikk ikke anledning til å gå av med respekt. Mine kilder sier at Birkeli virkelig ønsket å stå fram i kirken, å bekjenne sin synd og deretter gå av som biskop.

I boka sier Per Lønning, som selv var en del av Bispemøtet den gang Birkeli fratrådte, at han mener det var opplagt at Birkeli måtte gå av, men han var uenig i måten og farten som Alex Johnson hadde ansvaret for.

Kristiansen skriver at Lønning var en av de få som tok personlig kontakt med og snakket ut med Birkeli etter den brå avskjeden.

Kom ikke

– Kirkelederne og de konservative vennene dukket ikke opp hjemme hos Birkelis etter at han gikk av som biskop. De to som sto lengst fra ham i Bispemøtet, Monrad Norderval og Per Lønning, dro hjem til Borghild og Fridtjov Birkeli. De andre lot være å komme. Underlig nok ble en agnostiker av en Dagblad-journalist, Knut Eidem, Birkeli-ekteparets nærmeste venn og sjelesørger.

– Hva tenker du om at så få tok kontakt med og pleiet omgang med Birkeli etter at han måtte gå fra ­bispesetet?

– Da tenker jeg at de som vet at de alltid har rett, er de som sist gjør det de skal når ting blir vanskelig og når du må vise om du har nåden eller ei. Dette var en strålende anledning for kirken til å vise seg som et nådens sted, men det ble ikke vist noen nåde mot Fridtjov. Han fant mer nåde utenfor enn innenfor kirken. Jeg tenker på hvordan han ble mottatt i det akademiske miljø og blant journalister.

Kald skulder

Kristiansen mener Fridtjov Birkeli etter den brå avgangen i 1972 «ble møtt med en kald skulder i kirken».

– Verken i Kirkerådet, Bispemøtet eller i Bibelselskapet ble han takket av.

– Mener du at Fridtjov Birkeli kunne ha kommet tilbake?

– Ikke som biskop. Men noen av aktørene den gang har spurt: Hva hadde skjedd om han kom tilbake og ble brukt av kirken som predikant? En stor predikant, en tilgitt synder, en biskop med livserfaring...

– Kunne en «Birkeli-sak» ha skjedd i dag?

– Nei, det er utenkelig. En SMS eller et digitalt spor ville ha kommet på avveier. Borghild ville ha oppdaget at det ikke var sant når Fridtjov sa han skulle på møte på Diakonhjemmet eller Menighetsfakultetet. Og å kunne dra med elskerinnen på en måneds foredragsturné i USA, eller på tur til England for å besøke erkebiskopen av Canterbury, ville vært umulig i vår tid.

– Er Birkeli-saken enestående i nyere norsk kirkeliv?

– Svaret er ja. Jeg kjenner mange tilfeller hvor ting ikke har gått etter boka for både biskoper og prester. Men et så omfattende dobbeltliv på så høyt ledernivå, kjenner jeg ikke til, svarer Tomm Kristiansen.

Jan Arild Holbek

Jan Arild Holbek

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Nyheter