Jesus 
gjorde Jon Michelet til sosialist

Da han for noen år siden møtte livets alvor med full tyngde i form av hjerteproblemer og prostata­kreft, fant forfatteren tiden inne til å teste sitt ateistiske grunnsyn. Det resulterte først i e-boka Brev fra de troende. I våres besøkte han Lillesand kirke, hvor temaet var det samme.

– Jeg har lenge hatt lyst til å holde et foredrag om min manglende tro midt i bibelbeltet. Da jeg fikk sjansen, grep jeg den. Jeg kaller meg ateist, men jeg er en lyttende ateist. En oppriktig ateist er også en tvilende person. Ateister i England og USA som kaller troende for idioter, får ikke min støtte.

Jon Michelet kunne aldri tenke seg å konfrontere folk som har funnet en tro.

– Det jeg sliter med er at religionene ofte driver folk i så mange merkelige retninger. Og at troen de representerer ofte brukes til så mye fælt, også krig.

Det blir noe helt annet med Jesus. Den første byggesteinen i hans ­sosiale og politiske fundament, hevder Michelet ble lagt av hans gamle kristendomslærer på folkeskolen, frøken Hov.

LES OGSÅ: Ateisten svarer de troende

– Fortellingen hennes om hvordan Jesus omga seg med tollere, syndere og prostituerte, og at han valgte å gå blant de fattige, gjorde inntrykk. Jesu ord om at det er vanskeligere for en rik å komme inn i himmelen, enn det er for en kamel og komme igjennom et nåløye, sank dypt i meg. Litt senere falt det også naturlig sammen med mitt sosialistiske engasjement.

LES OGSÅ: Har endret syn på kristenfolket

– Hva er egentlig meningen med livet?

– Meningen med mitt liv, har vært at jeg har fått brukt meg selv og evnene mine så langt som jeg tror det er mulig. Ikke bare for meg selv, men også for fellesskapet. Å utvikle selvet er ikke nok.

Jon Michelet har jobbet som sjømann, bryggearbeider, journalist, TV-vert, redaktør, forlagsmedarbeider og forfatter. At det ble skrivingen som skulle følge han den lengste livsveien, gir han mora si skylden for.

– Jeg ville jo helst bli sjømann. Jeg ble styrmann, til og med overstyrmann – og jeg tror det kunne blitt et fint liv, det også. Men muttern maste så fælt om at jeg burde ta journaliststudier. Jeg minnet henne på at jeg ikke en gang kunne skrive på maskin. Til slutt gjorde jeg likevel som hun sa. Jeg gjorde alltid som muttern sa, humrer 70-åringen.

Dermed ble det skriving. Debuten og kriminalboka Den drukner ei som henges skal fra 1975, var ei bok fra norsk virkelighet. Allerede da med den røffe humoren og politiske satiren, som skulle bli hans varemerke.

At han 37 år etter romandebuten skulle slå alle sine tidligere bestselgere langt ned i skipsstøvlene, endog klatre til topps på de litterære salgs- og inntektslistene her i landet, hadde han ikke trodd. De to bøkene om krigsseilerne, hvor den tredje er rett rundt neste nes, har solgt i bøtter og spann. Kommunisten er blitt mangemillionær.

LES OGSÅ: Ateist gjester pinsevenner

–Er du lei deg for at suksessen ikke kom tidligere?

– Langt i fra. Jeg kunne ikke ha skrevet disse bøkene før nå: Jeg måtte opparbeide den nødvendige modenheten og kunnskapen, rett og slett finne ut om jeg var verdig til å gi meg i kast med det. Slik verdighet kommer ikke rekende på ei fjøl. For dette prosjektet tok det meg 68 år.

– Har suksessen forandret deg?

– Nei, jeg har tålt å bli mangemillionær. Penger var aldri en drivkraft for å skrive disse bøkene. Jeg ville vise min solidaritet med en yrkesgruppe som ikke ble hørt, men utstøtt av det norske samfunnet. Jeg gir med glede tilbake litt av penga til de folka som har gjort bøkene mulig. Også til det norske samfunnet: Sist jeg sjekka hadde jeg en høyere innteksskatt enn Rimi-Hagen og Kjell Inge Røkke. Millionene ruller også ut.

Når vi spør om han har et råd til de som er unge i dag, må han tenke seg om.

– Jeg skulle ønske jeg kunne sagt 'dra til sjøs!' Men i dag er båtene blitt så high tech at det er vanskelig å få hyre. Sist jeg besøkte en stor båt, var hele mannskapet enige om at en ung ingeniør ombord var viktigere enn skipperen. Så kom dere ut i verden på annet vis, ungdom. Gjør en innsats for flyktninger og fattige. Jeg har sett hvor bra det var for en av døtrene mine å jobbe humanitært i Brasil.

– Hvis du skulle levd om igjen, hva ville du gjort annerledes?

– Det samme som jeg sier til de unge i dag: Jobba mer ute i felten som frontsoldat for dem som sulter og sliter. Engasjert meg mer mot apartheidregimet. Da kona mi jobba med et bistandsprosjekt i Zambia, var jeg der sammen med henne i to år. Det satte spor.

Han og kona Toril Brekke bor på Larkollen i Østfold, et par nautiske mil fra skipsleia til og fra Oslo. Han var 17 år da han mønstret på for første gang, og husker som det skulle vært i går hvordan han sugde inn den friske og frigjørende havlufta. Men også havnenes gleder og fristelser. Om han ikke hadde ikke ei dame i hver havn, hadde han ingen skrupler med å bli med de andre sjøgutta ombord dit damer solgte seg.

– Min befatning med horer er ikke noe jeg er stolt av. Men det var i en annen tid. Sjøfolka var gjerne ute et år av gangen, og det var lett å falle utenfor hvis man ikke var med på det kameratene gjorde.

– Er klokskap og fornuft noe som kommer med årene?

– Erfaringa kommer etter hvert, men jeg tror vi er på vårt mest intelligente når vi er 16-17 år. Det er i tenåra vi møter verden med alle sanser, og tar alt inn over oss. Det som kommer senere blir mest et supplement. Min utagerende atferd som ung sjømann, skyldtes ikke mangel på intelligens.

– På hvilke områder har du ­skiftet mening?

– Jeg har lagt om noen vaner. Jeg slutta å røyke for 12 år siden, og for tre år siden korka jeg flaska. Niks mer alkohol. Det handlet om å beholde helsa, men også kreativiteten min.

– Sier snart den gamle sjarmøren og sjømannen at han har sluttet å titte på damene også?

– Nei, nei, nei. Jeg har alltid vært glad i jenter, og det virker jo som om det har vært gjen­sidig. Min erfaring med tre koner, fire døtre og tre jente­barnebarn har vel lært meg ett og annet om damer. Min påståtte sjarm er nok likevel mest en genetisk velsignelse, ler Jon Michelet.

Så lenge vi kan huske har Jon Michelet vært begeistret for brasiliansk sambafotball. Etter at hans kjære Brasil røk ut av VM i sommer, blant annet etter kalastapet for Tyskland med 1-7, har han ikke tenkt å svikte sitt fotballhjertebarn.

– VM var en skuffelse, og tapet mot Tyskland et sjokk, men «vi» var uheldige. Skaden til Neymar, Silvas to gule som gjorde at han måtte stå over en kamp. Det var ikke måte på. Før VM sa vi at paven er argentiner, men at Gud er brasilianer. Nå er jeg ikke sikker.

Dette intervjuet sto på trykk fredag 22. august 2014 i spalter Dette har livet lært meg.