Les leksene, barn! Det er stor konkurranse
i verden i dag. Du må lese på spreng!
Hvis landet skal bedre sin handelsbalanse,
må din karakterbok ha mange poeng.
Bli nyttig for samfunnet! Barndommen kaster
jo svært lite av seg. Så skynd deg! Det haster!
Ja, se å få barndommen unnagjort
fort, fort!
Det er André Bjerke som skildrer holdningen til barn slik. Diktet er fra 1966. Barn lever definitivt ikke i en mindre konkurransepreget verden nå nesten 50 år senere. Vi snakker om CV-generasjonen. Barndom og oppvekst er for mange en sammenhengende forberedelsestid til voksenlivets karriere. Barndommen i seg selv mister sin verdi. Ser vi ikke tegn på dette i tenkningen omkring det norske skolevesenet? Tidligere skolegang, mer pensumstyrt hverdag fra første klasse, stadige tester målt mot internasjonale resultater. Alt styrt av samfunnets behov for kompetanse. Kanskje er vi på full fart tilbake til en tid da barn først og fremst ble sett på som potensielle voksne, og ikke som verdifulle i seg selv.
I antikken finner vi lite som formidler et syn på barndommen som verdifull i seg selv. Slik ser det ut til at det var i Jesu samtid også.
En gang ble små barn båret til Jesus for at han skulle røre ved dem og velsigne dem. Disiplene så imidlertid ikke dette som en prioritert oppgave for sin store mester. Han hadde da viktigere ting å tenke på enn små barn! Det er ikke ofte det står om Jesus at han ble sint. Men her skjer det. Disiplenes bryske avvisning av barna vil han ikke ha noe av. Markus forteller at Jesus tok barna «inn til seg». Han holdt rundt dem. Han hadde dem på fanget. Han kjente de varme, levende småbarnskroppene. Og han velsignet dem.
Men Jesus gjorde mer enn det. Han sa: «Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»
Målet for et menneske er ikke voksenlivet. Alle er fullverdige akkurat der de er i livet sitt. Det haster ikke å komme ut av barndommens verden. Den er gitt av Gud. Og lykkelige er de voksne som ennå bærer med seg barndommen i hjertet. Kanskje er sommerferien en god tid for oss alle til å glemme det effektive voksenidealet, og leve i barndommens ubekymrede landskap.
Per Eriksen er pastor i Fredrikstad Frikirke