Nyheter

Politiker i front

Skal Gunn Marit Helgesen i KS regnes som en arbeidsulykke eller et varsel om sterkere politiske styring over administrasjonen, slik det har skjedd i staten?

Den vanlige arbeidsfordelingen i bedrifter og organisasjoner er at daglig leder fronter organisasjonen i det daglige. Det er i offisielle sammenhenger, kriser eller i spesielle situasjoner, at styreleder stiller seg fremst i rekken.

Slik er det ikke i KS, Kommunenes arbeidsgiver- og interesseorganisasjon. I høst måtte Sigrun Vågeng trekke seg som administrerende direktør fordi hun ikke ble enig med styreleder Gunn Marit Helgesen om hvem som skulle gjøre hva.

Hører lite. Vi hører knapt noe fra styrelederne i de andre ­arbeidsgiverorganisasjonene NHO, Virke og Spekter. Styreleder Helgesen i KS er på banen hele tiden. I vinter kunne hun fortelle at KS nå ville at lærerne skal ha arbeidstid som folk flest, og at det ville bli slutt på de lange­ feriene. Lærerne protesterte heftig «i alle kanaler».

Helgesen svarte med å stå fram på forsiden i Dagsavisen med å klage over at hun ble hetset av lærere på e-post, Facebook og Twitter. Hun likte dårlig å bli kalt kameleon, slimål, hjerteløs og hjernedød – forståelig nok. Å fremstille seg som offer for «fæle lærere» var direkte uklokt. Det bidro ikke akkurat til å skape det klima som trengs for å finne samlende løsninger. Etter hvert innså KS at de måtte ta det mer piano.

For å unngå streik valgte ­Utdanningsforbundet å akseptere kravet fra KS om at lærere måtte være på skolen 7,5 timer hver dag dersom arbeidsforholdene er tilfredsstillende. Hva det betyr, skal partene finne ut av. Utdanningsforbundet mener det betyr at det må være seks kvadratmeter kontorplass til hver lærer. KS er uenig.

Kjapp på avtrekkeren. For et par uker siden trakk Helgesen revolveren igjen. Da sa hun til Dagens Næringsliv at hun «håpet lærere ikke forsøkte å omgå en fremforhandlet avtale ved å skylde på fysiske forhold ved skolene». Den slags provoserer og er lite taktisk lurt i en situasjon der forhandlingsresultatet henger i en tynn tråd. Onsdag får vi vite om lærerne tar sjansen på å si nei til den avtalen KS har presset dem til å godta.

Det kan være dette handler om at Gunn Marit Helgesen er for kjapp på avtrekkeren og at det ikke er meningen å løpe rundt med lighter og tenne ild i tørt gress. Det kan unnskyldes at det er oppstått et tomrom i organisasjonen etter at Sigrun Vågeng måtte gå på dagen. Å kjøre fram sin styreleder og markere at det er de folkevalgte som skal styre, kan også være en bevisst markering fra KS sin side.

Folkevalgte. Konflikten mellom Helgesen og Vågeng har en ­parallell til konflikter som jevnlig oppstår mellom rådmenn og ­politikere, representert ved ordføreren. Rådmennene befinner seg mellom barken og veden, som leder for en administrasjon med stadig økende krav til profesjonalitet og som utøvende sekretær for politikere som må tekkes velgere for å bli gjenvalgt.

Alle kommunestyrer sier de ønsker en sterk og profesjonell rådmann. I praksis opptrer de rett som det er på en måte som svekker rådmannen autoritet og skaper utydelighet i administrasjonen. Når en ser hvordan kommunenes fremste tillitsvalgte opptrer, er det grunn til stille spørsmål ved om KS mener tiden er inne for å styrke de folkevalgtes stilling på bekostning av rådmennene og deres hær.

I statsrådens lomme. Det har skjedd i staten. Det tradisjonelle skille mellom embetsverket og den politiske ledelse representert ved statsråden, er blitt mindre synlig med årene. Embetsverket er i større grad enn tidligere i lomma på statsrådene. Den politiske ledelse legger i sterkere grad føringer for embetsverket som leverandører av faktabasert fagkunnskap. Embetsmenn uttaler seg ikke offentlig i kraft av den kompetansen en besitter. Om det skjer, er det formuleringer som er drøvtygget av et team i kommunikasjonsavdelingen og godkjent av politisk ledelse. Aller helst uttaler en aller annen fra det stadig økende politikerkorpset i departementene seg.

Rådmenn bør ikke ende opp som departementsråder, fullstendig styrt av politisk ledelse. Rådmennene bør stå vakt om sitt ansvar og vokte sin myndighet. Ordførere og styreledere bør ikke opptre som statsråder med instruksjonsmyndighet. De er ledere for et kollegium som har som sin fremste oppgave å fatte klare beslutninger og gi retning til en stor, profesjonell organisasjon som skal iverksette beslutningene.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter