Nyheter

Ingen himmelsk fred i Kina

Kinas økonomiske under demper smerten over massakren på Den himmelske freds plass for 25 år siden. Men smerten er der.

4. juni 1989. Demokratibevegelsen i Kina hadde vokst seg stor i løpet av et par måneder. Hundretusener demonstrerte i Beijing, og bevegelsen fikk fotfeste i over 180 kinesiske byer. Studenter og arbeidere, liberale politikere og andre myndighetspersoner – de protesterte mot korrupsjonen i landet og for demokratiske valg. Natt til 4. juni rykket store militære styrker inn i Beijing og ryddet Den himmelske freds plass. Flere tusen ble drept. Dette føyde seg inn i landets blodige historie, ikke minst under formann Mao.

Verden fikk et ikonisk bilde av en enslig mann i hvit skjorte som dagen etter nektet å gi vei til kolonnen med stridsvogner. Det er blitt stående som et symbol på den sivile motstand mot militærmakten som landets ledende politiker, Deng Xiaoping, satte inn for å knuse demonstrantene. Drøyt tre år tidligere var han blitt kåret til Årets mann av nyhetsmagasinet Time.

Før eller senere må Det kinesiske kommunistpartiet ta et oppgjør med massakren, det blodige anslaget mot studentprotestene. Partiet kommer aldri til å innrømme feil, det er ingen tradisjon for slikt i Kina. Men man vil bli nødt til å innrømme befolkningen rettigheter som nå er mangelvare, som ytringsfrihet og rett til å stemme ved frie valg.

Man trenger ikke være spåmann for å skrive slikt. Et undertrykkende regime kan synes uangripelig og bunnsolid – tenk bare på Sovjetunionen og det tidligere Øst-Europa – men så rakner det. Diktatorene kan undertrykke menneskenes drøm og håp om frihet i årtier, men drømmen lar seg ikke utrydde.

Det er dette som skremmer de kinesiske lederne. Kina har utrettet enormt mye på det økonomiske område. Hundrevis av millioner er løftet ut av fattigdom. Det har bidratt til å dempe kritikken mot lederskapet. Men når veksten avtar, er regimet svært sårbart. Allerede nå er det tusener av demonstrasjoner hvert år rundt i Kina. Folk protesterer særlig mot korrupsjonen – som i 1989 – og mot ledere som lar klima og miljø bli ødelagt av statens massive utbygginger – prosjekter som tjener partiets egne interesser.

Det var en forsiktig vei mot frihet som ble innledet i april 1989. Marsjen ble kontant avbrutt, men ikke for alltid. Reformer vil tvinge seg fram.

Diskuter på verdidebatt.no [http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat10/thread11503466/#post_11503466]

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter