Soknepresten tapte 1,9 millioner i aksjeklubb

Den dagen fikk presten testet sin tillit til medmennesker. Og til Gud.

26.04.09: En gruppe fra Nordberg menighet er på reise i Romania. Sokneprest Egil Stray Nordberg er leder på turen, som har som mål å vise hva landet har å by på av kultur og natur.

Det er søndag formiddag da telefonen ringer. Det er hans kone. Hun forteller at hun er blitt oppringt av en person som vil advare dem. Han sa: «Dere kommer til å tape sparepengene deres».

Egil tar det hele med stoisk ro: «Dette er bare tull. Jeg har hundre prosent tillit til ham jeg investerte pengene hos», forsikrer han.

Tre dager etterpå er ansiktet til Egil Stray Nordberg på forsiden av VG – i selskap med en tidligere statsråd, en idrettskjendis og lederen av intelligensklubben Mensa.

«– LURT for millioner», er tittelen. VG fastslår at flere hundre nordmenn har tapt pengene sine i det mange mener er en aksjesvindel.

– Selv da skjønte jeg utrolig nok ikke alvoret!

For etter kort tid får Stray Nordberg e-post fra mannen bak aksjeklubben. Han skriver at Stray Nordberg er en av de heldige, ettersom han skal få være med i en ny aksjeklubb.

– Jeg gikk gledestrålende inn til min kone og fortalte det. Så sterk var min tillit til ham som nettopp hadde lurt meg for millioner. Jeg trodde rett og slett ikke at det kunne være sant.

Naivitet. Aktor Christian Stenberg la 4. mars ned påstand om fem og tre og et halvt års fengsel for de to tiltalte i den såkalte TA Invest-saken. Et samboerpar drev aksjeklubben som kollapset våren 2009. Rettssaken viste at 240 personer hadde tapt fra 20.000 til 19 millioner kroner.

For Egil Stray Nordberg er tapet på 1,9 millioner. Dette skulle brukes til bolig når han ble pensjonist. Nå sitter han i stedet igjen med et lån på en million, ettersom han lånefinansierte en del av investeringen i TA Invest.

– Jeg blir trukket 5.000 kroner av banken hver måned. Det er en påminnelse om min naivitet, erkjenner soknepresten.

Han er opptatt av at Vårt Land ikke må framstille det som om livet hans raknet sammen med aksjepyramiden. Tapet av pengene har vært en lærdom, men det har ikke snudd livet på hodet.

– Det må være en ren nåde at jeg ikke er bekymret. Men å stå på prekestolen og snakke om svik eller tyveri, blir nok aldri det samme igjen etter det som skjedde.

Takket for tilliten. Da Egil Stray Nordberg sluttet som programsekretær i NRK og begynte som sokneprest i 2000, flyttet familien inn i presteboligen på Nordberg. Deres privatbolig ble dermed frigjort, og presten valgte derfor å selge den. Planen var å plassere kapitalen i fond for å sikre livet som pensjonister.

I sitt sosiale nettverk fikk ekteparet Stray Nordberg gradvis høre om venner som hadde fått god avkastning i en privat aksjeklubb. Dette var troverdige personer i solide posisjoner i samfunnet. Flere av dem var finansfolk. En bekjent av dem fikk såpass stort utbytte at han hadde sluttet i jobben som lærer.

– Jeg selv er virkelig ingen finansmann, men basert på hvem som var med fra før, virket dette veldig ordentlig. Dessuten ble jeg kjent med mannen bak aksjeklubben, og han var veldig tillitvekkende. Han hjalp meg da jeg skulle investere i Acta, noe han ikke hadde noe å tjene på selv.

Stray Nordberg kom seg ut av Acta før deres strukturerte spareprodukter sprakk. Dessverre investerte han i noe som var enda verre.

Da hadde han observert aksjeklubben TA Invest over to år og forhørt seg med mange av medlemmene. Han kjente seg trygg.

«Ditt innskudd bekreftes. Takk for tilliten».

Det var beskjeden han fikk på e-post etter det første innskuddet – og hver gang han satte penger inn på det han trodde var klubbens konto.

Oppspinn. Han ble ikke lovt skyhøy avkastning, bare litt bedre enn i banken. Månedlig fikk han tilsendt rapporter, som i detalj beskrev markedet og avkastningen. Innskyterne kunne velge om de ville ha utbytte, eller la det legges til kapitalen. Selv valgte Stray Nordberg å ta utbytte av en liten del av kapitalen, såpass at det dekket renteutgiftene på lånet. Pengene kom alltid som de skulle.

– Det er rart å tenke på at de forseggjorte rapportene bare var oppspinn. I ettertid ble det klart at alt ble finansiert ved å få inn nye medlemmer. Det minner i grunnen ganske mye om pyramiden til den amerikanske storsvindleren Bernie Madoff.

– Så du ingen faresignaler?

– Nei. Det var ikke lett å se dette komme. Jeg hadde faktisk så sterk tillit til de som organiserte dette at jeg til og med prøvde å få med venner. Sånn er det jo, når man har funnet noe man tror på. Vi fikk ingen bonus for det; følte bare at vi gjorde dem en tjeneste. Nøyaktig slik vi følte at andre gjorde oss en tjeneste da vi ble invitert med. Dessverre rekrutterte jeg en av våre venner. Han tapte pengene han også. Heldigvis er vi gode venner ennå.

– Er det flaut å ha blitt lurt?

– Ja, ubetinget. Men sånn er det med tillitsbrudd. Det oste troverdighet av mannen som lurte oss. Det sier alle. Da det gikk opp for meg at pengene var borte, følte jeg med én gang at dette var noe jeg ikke kunne gjøre noe med. Altså måtte jeg legge det bak meg. Det høres kanskje merkelig ut, men det kom nesten helt naturlig.

Troen bærer. Egil Stray Nordberg erkjenner at han var irritert – også på seg selv. Men milliontapet ga ingen våkenetter.

– Jeg visste at framtiden ville bli mer usikker. Det sto ikke om livet, men man trenger jo penger for å leve her i verden. Det ble lagt på Gud, som de gamle sa. Det ble rett og slett et valg: Jeg ville ikke gruble over dette. Og det har fungert. Kanskje det kan hjelpe noen å høre det?

Soknepresten siterer igjen ordene fra Bergprekenen om ikke å bekymre seg over morgendagen, fordi vi har en Far i himmelen som holder livene våre i sin hånd.

– Jeg går av med pensjon neste år. Da må vi ut av presteboligen. Vi tror det blir en ordning, selv om vi ikke vet helt hva. Vi trenger jo ikke nødvendigvis eie en bolig. Det går utmerket an å leie. Og vi må ikke nødvendigvis bo på Oslo vest. Så lenge vi kan bo i noenlunde rekkevidde av barna våre, fire av fem bor i Oslo, så er det viktigste på plass. Vi stoler på Gud. Og vi har fått testet ut at det fungerer. Vi får se om det fungerer når det står noe viktigere enn penger på spill. Helsen, for eksempel. Jeg håper troen bærer da også.

– Kan penger kjøpe lykke?

– Nei, ikke kjøpe. Men penger kan skape et fundament for å leve et trygt og godt liv. Der er vi uansett heldige, vi som bor i Norge. Selv lever jeg bekymringsløst i presteboligen; muligens skyver jeg noen bekymringer foran meg. Den tid, den sorg. Jeg tror vel helst at det ikke blir noen sorg.

Tilgivelse. – Har du vært i Tingretten og fulgt med på rettsaken?

– Jeg lurte på å gå ned for å se dem møte tiltalen. Men jeg droppet det. Jeg har jo lagt det bak meg. Men det var bra de ble stilt til ansvar.

– Hva ville du spurt de tiltalte om?

– Ganske mye. Det er en gåte for meg at noen har samvittighet til å holde noe sånt skjult over så lang tid.

– Har du tilgitt?

– De som har gjort dette, har ikke kommet og bedt om det. Jeg kunne jo si med Jesus: «Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør». Men her er det nok stor sjanse for at de visste hva de gjorde, selv om de kanskje ikke overskuet effekten av tillitsbruddet. Det er mangelen på innsikt jeg etterlyser, innsikt i livet til dem de har lurt.

– Hvordan har det vært å preke om tillit de siste årene?

– Det har fått en annen aktualitet. Det sitter folk i benkene og kjenner på svik på mange områder. Det kan gjelde penger, men også familieforhold. Utroskap. Overgrep. Nå vet jeg litt mer om hvor uvirkelig det er når noen du stoler på, bryter tilliten. Jeg tror jeg forstår litt av den følelsen de sitter med. Og jeg forventer ikke at andre klarer å legge det bak seg. For det finnes svik som er tusen ganger verre enn det jeg opplevde. Det tenker jeg ofte på når jeg ser ut over forsamlingen min. Det setter ting i perspektiv.

– Hvilke øyeblikk har vært de fineste de siste årene?

– Det er vel de gangene jeg har fått vite at et barnebarn er kommet til verden. Og nå er det seks av dem. Det minner meg alltid om øyeblikkene da våre egne barn ble født og den fine tiden vi hadde da de vokste opp. For meg er det også mange fine øyeblikk i en prestehverdag. Derfor velger jeg å stå i jobben til jeg er 70.

– Hva er mest meningsfylt ved prestejobben?

– Kanskje er det begravelser. Det å skrive minnetaler, forsøke å tegne et menneskeliv. Ekstra utfordrende kan det være når vanskelige familieforhold eller spørsmål knyttet til arv og penger er et bakteppe. Men uansett føles det som et privilegium å forkynne et evangelium om omsorg og håp.

Å føle skyld. Da Jacob Jervell nylig døde, døde en god venn av familien. I ti år holdt Jervell prekenen i Nordberg kirke på en søndag i påsketiden.

– Jacob har betydd mye for mitt eget fromhetsliv og min forkynnertjeneste. Få kunne som ham sette ord på skyld og soning – og på hva det kristne håp innebærer.

Den ferskeste lærdommen om skyld fikk Stray Nordberg imidlertid fra en idrettsmann under vinter-OL:

– Skiskytteren Emil Hegle Svendsen gjorde sterkt inntrykk på meg etter at han bommet på skytingen på siste etappe på stafetten. Han var ulykkelig over at han hadde tapt gullet for lagkameratene, og da han ble intervjuet på TV sa han: «Jeg føler skyld». Og han understreket med hele kroppsspråket at han mente det han sa. Det er sjeldent å høre at noen si dette. I vår tid er det mer vanlig å beklage. Men det er ikke det samme som å føle skyld.

– Legger du ekstra merke til ordvalget fordi de tiltalte i Tingretten erklærte seg uskyldig og delvis uskyldig i å ha bedratt aksjeklubbens 300 medlemmer?

– Det kan være. Men vi trenger alle å være oss bevisste på om vi har vært skyldige i andres ulykke, selv om vi opprinnelig kan ha hatt gode intensjoner. Da er det viktig å gjøre noe med skylden, og rett og slett be om tilgivelse. Så enkelt, og så vanskelig, kan det være. Men nødvendig. For øvrig er jeg veldig glad for at det ikke er min jobb å felle noen dom.