De skjønte ikke noe

Jesus underviste dem mer enn all andre. Disiplene fikk se hans makt og kjærlighet. Igjen og igjen. Likevel fremheves det stadig hvor lite de skjønte. Det ser nesten ut som om det er et poeng i seg selv for evangelistene å fortelle om hvor tungt og vanskelig disiplene hadde for å forstå hva Jesus sa og mente. Påfallende bedre er omtalen av kvinnene som fulgte Jesus og barna. Det er særlig de som lederne ikke regnet med som skjønte og trodde. Selv de onde åndene skjønte mer av hvem Jesus er enn de opplyste disiplene.

Det er lett å undres over disse beskrivelsene. Vi skal nå gå inn i fastetiden. Ett av perspektivene på denne fasen i Kirkeåret er konsentrasjon om troen. Nå utfordres vi til mer enn vanlig å konsentrere oss om hva det betyr å tro på Jesus og følge ham. Hva skjønner jeg egentlig? Noen ganger kjennes det ut som om desto mer jeg studerer Jesusfortellingen og desto mer teologi jeg lærer, desto enklere blir troen min. Fordypelsen og nærheten til evangeliefortellingene fører meg mer til en stille overgivelse og ydmykhet i forhold til de store spørsmålene.

Men jeg gleder meg over de sammenhenger jeg aner en liten flik av og ber om å fylles av troens mysterium: