Ber prester si nei til å vie skilte

– Det er ikke innlysende at det er Den norske kirkes oppgave å vie mennesker for andre gang. De samfunnsmessige konsekvensene av skilsmisse er i omfang enorme. At kirken står i første rekke i å oppdra folk i at det ikke er så farlig ikke å holde det du lover, synes jeg er kjemperart, sier kommentator Elin Ørjasæter.

I sin spalte i dagens Vårt Land trekker hun fram eksempler fra bryllup i vennekretsen hennes, hvor barn opplever det vanskelig at mor eller far gifter seg på ny i kirken.

VERDIDEBATT: Les Elin Ørjasæters innlegg «Skilte heteroer»

Store konsekvenser. For Ørjasæter dreier ikke spørsmålet seg om den lovfestede retten til å gifte seg på ny, for den skal være der, mener hun. «Men hvorfor må vielsen skje i kirken?» spør hun.

– Det provoserer meg at man har rett til et flott bryllup i kirken «fordi man har lyst på det». Det moderne mennesket vil ha alt. Men til det har vi faktisk rådhuset, sier Ørjasæter.

For 30 år siden var det mange prester i Den norske kirke som ikke viet skilte. Heller ikke frikirkene gjorde det, og på bedehusene var det samstemt motstand mot gjengifte. I dag er det
få prester som fronter dette synet, og de som gjør det får gjennomgå.

Provosert. Da Stein Reinertsen i 2012 ble utnevnt til biskop i Agder og Telemark, uttalte han til Aftenposten at han aldri hadde viet skilte. Han begrunnet det med at han synes det er vanskelig å opptre som dommer mellom uskyldige og skyldige etter en skilsmisse. Derfor sier han konsekvent nei til alle.

Reaksjonene i etterkant var mange og sterke. «Milde himmel! Jeg er veldig overrasket!» sa Helga Pedersen til samme avis.
I avisartikler og leserinnlegg rykket også flere ut mot ham.

– Klart det er bekvemt for prestene å være for gjengifte, men jeg savner konsekvens-tenkningen: Prestene har bare snakket med den ene parten i et ekteskapsbrudd. De har ikke peiling på hva som ligger bak, og vil heller ikke vite det. De synes bare det er hyggelig å stille opp, sier Ørjasæter.

– Men bør ikke folk få en ny sjanse?

– Jo, selvfølgelig, og det får man på rådhuset.

– Dramatisk grep. Psykolog Frode Thuen sier han langt på vei er enig med Ørjasæter: Mors eller fars inngåelse av nytt ekteskap i kirken kan virke sårt for barn fra tidligere ekteskap.

– Når det kommer nye partnere inn i bildet, er det generelt ofte veldig vondt for barna. Et bryllup symboliserer det definitive bruddet på forholdet som har vært. Barn har ofte ønsker om at mor og far må finne sammen igjen. Når de da får nye kjærester og gifter seg, er det ingen realisme i dette ønsket lengre. Jeg ser godt at dette kan legge stein til byrdene, sier han.

Thuen synes likevel ikke det er noen god idé å henvise dem som vil gifte seg på ny til rådhuset. Selv er han gift for andre gang og opplevde at presten i den kirken han soknet til nektet å vie ham og forloveden.

– Det er mange grunner til å skille seg, og det finnes også høyst forståelige skilsmisser. Å stenge kirken for gjengifte synes jeg blir et dramatisk grep. Da skjærer man alle over én kam.

Bjelken i øyet. Elin Ørjasæter stusser over at gjengifte er lite diskutert i Den norske kirke, og synes det er «et paradoks at kirken heller blåser opp homofilispørsmålet».

– Målt i menneskelig lidelse er skilsmisse et mye større problem enn at noen få homofile ønsker å gifte seg i kirken. Skilsmisse
involverer regelmessig barn.

– Hvorfor er det tilsynelatende «enklere» å snakke om homofili?

– De homofile er færre og mindre synlige. Med gjengifte utfordrer man rett og slett halve den norske befolkning. Vi har et strålende bibelsitat om å se tornen i noens øyne og ikke bjelken i sitt eget. Gjengifte er virkelig bjelken i Den norske kirkes øye.

Biskop Stein Reinertsen ønsket ikke å la seg intervjue om denne saken.

Fnyser av kritikken. Men det gjør gjerne prest Heinke Foertsch.

– Bør Den norske kirke sette foten ned for gjengifte i kirken, Heinke Foertsch, prest i Østre Aker og Haugerud menighet?

– Og dette spør du om i 2014? Jeg synes det er oppsiktsvekkende at det i det hele tatt går an å stille spørsmålet.

– Men er det så innlysende at kirken bør velsigne et ekteskap som kanskje kan ha ødelagt en hel -familie?

– Årsakene til skilsmisse er mange. Å sette foten ned og ikke vie, er å sparke noen som har ligget nede. Når de da er så heldige å finne kjærligheten på ny, har de fortjent like mye velsignelse som alle andre mennesker som kommer til kirken.

Ikke straffes. – Men legitimerer ikke kirken skilsmisse når de vier skilte?

– Nei, det er så fjernt fra min tankegang og opplevelser at det har jeg ingen forståelse for. Jeg har selv vært gjennom en skilsmisse og vet hvor katastrofalt dette er for alle involverte. Skal man da resten av livet straffes for at et ekteskap har gått i stykker?

– Men en ny sjanse får man ved å gifte seg på rådhuset, mener Elin Ørjasæter.

Vigselsrett. – Nei, nei, nei. Som prest vil jeg tenke: Når Gud sørger for at to mennesker finner hverandre, elsker hverandre og finner ut at «vi skal leve sammen», da har kirken ingen rett til å overprøve dette eller nekte dem en velsignelse. Så lenge kirken har vigselsrett, så hører dette med.

– Ørjasæter mener at prester i Den norske kirke vier fraskilte for å tekkes flertallet. Stemmer det?

– Jeg kjenner ingen som gjør det av den grunn, men jeg kjenner mange som gjør det for å glede seg med et par som har funnet kjærligheten på tross av vonde opplevelser og får en ny start, sier Foertsch.