Denne grunnleggende kritikken mot norsk og vestlig bistand kommer fram i en ny bok fra to sentrale aktører i det norske bistandssystemet, utviklingsforsker Øyvind Eggen og direktør Kjell Roland i Norfund (se faktaboks).
Må endres. – Hvis vestlig bistand skal ha noen framtid, må den endres. Vi må senke ambisjonene og legge til side ideen om å bruke bistand som et verktøy til å endre hele samfunn og stater i vårt bilde. Det er en paternalistisk og politisert bistand som kan minne om kolonitiden, og som for lengst er utgått på dato, sier Eggen.
De første tiårene var utviklingshjelpen opptatt av å bidra til vekst og fattigdomsreduksjon, med tildels gode resultater. Ofte var tiltakene å støtte velferdstjenester og bygge veier, kraftanlegg og annen infrastruktur. Siden 1990-tallet er bistanden blitt mye mer komplisert, med ambisjoner om å endre hele samfunn og statsstrukturer i Sør. Det har vært ganske feilslått, ifølge forfatterne.
De skriver at resultatet er blitt en bistand som fungerer mye dårligere enn den burde og kunne gjøre. Den preges av en formynderholdning der vestlige land mener seg å vite hvordan mottagerlandene skal utforme sin samfunnsmodell. Dette har skapt irritasjon hos mange av mottakerne.
LES OGSÅ: KrF varsler kamp om bistand
Kommunismens fall.– Det store skillet i vestlig bistandstenkning kom etter avslutningen av den kalde krigen på 1990-tallet. Da var den dominerende holdningen at den vestlige modellen hadde vist seg overlegen alle andre systemer, og burde kopieres av fattige land. Kravene til bistandsmottakerne var at de skulle slanke staten, fjerne reguleringer og privatisere store deler av offentlig sektor, sier Eggen.
Han mener at de vestlige giverlandene ble offer for sitt eget overmot når de mente bistanden kunne brukes til å transformere giverlandene. Selv de frivillige organisasjonene, som ellers protesterte mot «Washington Consensus», gikk ivrig rundt på grasrota i utviklingsland for å gjøre folk politisk bevisste for å bygge godt styresett nedenfra, med sivilsamfunnsorganisasjoner som passet som hånd i hanske til modellene fra Washington.
– Vår økonomiske modell og vårt verdisett ble sett på som en pakke som ville føre til vekst og fattigdomsbekjempelse. Realiteten var ganske annerledes: Det var de asiatiske tigrene med Kina i spissen som var fremst i å løfte befolkningen ut av fattigdom, med helt andre midler og samfunnsmodeller enn de som ble fremmet gjennom bistand, påpeker Eggen.
Rett vei. Han peker på at nesten alle piler gikk i riktig retning i afrikanske land på 90-tallet, med mer demokrati, flere med utdannelse, økt respekt for menneskerettigheter og mindre konflikt. Den eneste pilen som pekte feil vei, var den økonomiske veksten. Derfor var det nettopp på vekstskapende tiltak pengene burde vært satt inn – ikke på store visjoner om å skape vestliglignende, liberale demokratier. Eggen har beregnet at bare en fjerdedel av bistanden som er gitt fra rike land siden 1990, har gått til tiltak som skal skape økonomisk vekst.
Men når giverlandene så at vekst og reformer lot vente på seg, så økte de heller ambisjonene for bistanden og formulerte store mål om global endring. Det ble utviklet en omfattende bistandsindustri som produserte utallige rapporter, utredninger og evalueringer. I skyggen av dette store og svært kostnadskrevende apparatet, druknet tilsynelatende gamle og enkle lærdommer om hvilken bistand som skaper vekst og reduserer fattigdom.
Enkle tiltak. - I stedet for å tilføre mer ressurser på enkle, gode tiltak som man visste fungerte og som var til direkte nytte for de fattige mottakerne, så utviklet man altomfattende utviklingsmodeller basert på begreper som eierskap, godt styresett, politisk dialog og partnerskap. I all hovedsak var dette kun språklige øvelser for å løse problemene. I praksis har det gått motsatt vei, ved at vi bare har økt våre ambisjoner for å forandre «de andre», sier Eggen.
Forfatterne mener at dersom ikke vår bistand endrer seg, så vil den ikke lenger bli ansett som attraktiv i fattige land. Da vil de i økende grad vende seg til Kina og andre aktører, som har en mye mer jordnær og direkte holdning til bistand og investeringer.
– Dette betyr slett ikke at vestlige land skal slutte med, eller kutte ned på, bistand. Tvert imot: Brukt riktig kan vår bistand bidra til å forkorte fattigdommen med et tiår eller to. Men da må vi gjøre oss mer attraktive og behandle de fattige landene som likeverdige. Vi må tilføre midler og eventuelt ekspertise som de etterspør, men vi må overlate til mottakerlandene å legge utviklingsstrategier.
Minstekrav. – Kan ikke dette åpne for økt misbruk?
– Vi må absolutt stille noen minstekrav slik at skattebetalernes penger blir brukt til å skape vekst og utvikling. Men vi må akseptere at regjeringene i de fleste mottakerland selv står demokratisk ansvarlig for sin egen befolkning, og vil bli byttet ut hvis de gjør en dårlig jobb.
Eggen understreker at det er legitimt å bruke av våre midler for å fremme demokrati og menneskerettigheter, men da må vi løsrive det helt fra fattigdomsbekjempelse. Ikke minst Kina har grundig demonstrert at demokrati har lite med kamp mot fattigdom å gjøre.
– Ingen land har noen gang i historien raskere klart å løfte flere ut av fattigdom enn Kina. Andre fremvoksende økonomier som Brasil og India følger på. Samtidig har finanskrisen anskueliggjort begrensninger ved den vestlige vekstmodellen, med økende forskjeller og tiltagende fattigdom også i Europa. De fattige landene har ikke lenger noen grunn til å se på vestlige land som modell og forbilde, sier Øyvind Eggen.
